Thor-Øistein og jeg husker frigjøringsdagen, jeg bare med enkelte glimt, han som 9 åring husker dagen helt tydelig. Her vil vi skrive litt om våre opplevelser i den tiden, noe som vi husker og noe som vi er blitt fortalt.
Jeg var enda ikke fyllt 4 år da dagen kom, jeg husker bare at mor fortalte meg at nå er det fred, uten at jeg forsto så mye av hva det betydde. Mor, lillebror Sverre og jeg bodde i en hytte i Eggedal det siste krigsåret, far var i krigsfangenskap i Polen. Mor har beskrevet livet vårt på Solebu i Eggedal i sin selvbiografi “Som plommen i egget” så mye av det jeg “husker” har jeg nok også derfra. Fredsdagen ble feiret stille og rolig, en liten sammenkomst på Solebu sammen med medlemmer av den lokale mil.org.-gruppen. Mors glede var sammensatt siden hun fortsatt ikke visste hvor far befant seg, bare at han var på marsj gjennom Polen og visstnok hadde endt opp i Berlin. Først 2. juni fikk hun vite at krigsfangene var på vei og skulle ankomme Oslo 4.juni. Jeg ble plassert hos mine besteforeldre på Begna mens mor brukte de to dagene til å få lempet ut nazistekteparet som hadde innstallert seg i vår leilighet på Bygdøy, rekvirert av okkupasjonsmakten. Så var vi igjen en familie, jeg fikk en far som jeg overhodet ikke kjente, jeg var 11/2 år da han ble tatt og sendt til Grini, lillebroren min hadde aldri truffet faren sin (og far hadde aldri sett ham). Mor ytret aldri noe ønske om å se igjen Solebu. Men søster Bente, (som er født i 1947 og derfor ikke har noe forhold til stedet) og jeg dro på leting etter Solebu ved Solevannet i Eggedal, og fant det. Det var en rar opplevelse for meg. Jeg kjente meg faktisk igjen. Jeg har fortsatt glimtvise erinneringer om det siste krigsåret i Eggedal og stabburstrappen som på bildet husker jeg godt.
Thor-Øistein:
Nå kan jeg vel kalles tidsvitne, samtidig som jeg har en følelse av å være historisk. Endsjø familien var knapt utenfor Ski, Enebakk og Kråkstad i -40 til 45. Nettopp fylt 9 år husker jeg svært godt 7. mai om ettermiddagen. Vi holdt på med ett eller annet rundt skolen vår, da en større gutt kom syklende og ropte “nå er det fred, krigen er slutt”. Min første tanke var et dette må jeg spørre mor og far om, hva er fred? , og hva betyr at krigen er slutt. Far fortalte at vi enda ett par dager fikk holde oss i ro, det var ikke godt å vite hva tyskerne fant på. Den 8. var det slutt. Jeg fikk være med far og hans venner til lensmannsbetjent Østern for å høre på radio, kongen og statsminister som talte fra London.
Jeg hadde fått med meg at voldsomme ting skjedde på Østfronten. Men rundt meg betydde krig at 2-300 tyske soldater var stasjonert på det såkalte Depoet i Ski. Jeg visste også at norsk hjemmefront ville ha tyskerne ut av Norge. Store kraftmaster og NSB store verksted ble sprengt i lufta, og norske tyskvennlige familier var ikke til å stole på. Det mest dramatiske skjedde nok våren 1945. Tyskerne med hjelp av nazistene hadde oppdaget hjemmefrontens skjulested, det ble skyting og noen av lokalsamfunnets helter ble alvorlig skadet.
Barns tilpasningsevne er stor. Så lenge far var rundt, var jeg aldri redd. Men ett par ganger glapp det. Tyske soldater, og da var det hundrevis av dem som hadde skikkelig militærøvelse. De lå i haven vår, løp rundt hushjørner, skjøt med gevær og endog maskingevær. Jeg løp og gjemte meg i skogen og kom ikke hjem før det hadde roet seg. De fleste dager var “vanlige”. Vi lekte og løp rundt, vi gikk på ski og skøyter. Vi hadde skole hver annen dag på benker i Menghetshuset og vi lærte tilstrekkelig. Skolen vår var blitt militærkaserne. Vi hadde kaniner og høner i garasjen og gris i hagen. Men jeg vil ikke underslå, alle var ikke like heldige. Etter nesten 5 år trodde vi barna at dette sansynligvis var “normalen.
Nå når minnene aktiveres, kunne det bli mange historier, men det får bli til en annen gang ??
Hilsen Thor-Øistein som har samlet på avisene fra mai 1945.
