I går var jeg på kino og så den kritikerroste filmen Elskling. Ikke noe problem å si seg enig med et nærmest samstemmig kritikerkor – det var en strålende film. Veldig mye til ettertanke som har preget tankegodset mitt i dag. For jeg må innrømme at jeg kjente meg mye igjen i Maria og hennes sinne. På den annen side fikk jeg også stor forståelse for Sigmund og hans behov for ro og plass.

Nå må jeg ile til og forklare at mitt sinne har ikke vært av en slik art at jeg har skremt bort Thor-Øistein. Når jeg kunne være skikkelig sinna pleide Thor-Øistein på sin rolige måte å dempe sinnet mitt (ganske irriterende det også noen ganger). Men for en type furie som meg var Thor-Øistein akkurat det jeg trengte, rolig, saklig og uten behov for å smelle i dører. Som bilde til denne posten har jeg lagt en skikkelig furie, nemlig Aasta Hansteen.

Det som gjorde Elskling så sterk var nok at begge hovedpersonene, Maria med sitt til tider berettiget sinne og Sigmund med sine behov for plass, var både sympatiske og innimellom litt usympatiske. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i dem, også min generasjon når vi tenker tilbake.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Som et litt passende apropos til filmen i går kom Aftenposten lørdag (som jeg leser på søndag) og Hilde Østbys artikkel “Jenter som bokser og jenter som slår” Hun stiller spørsmål om hvorfor det er så ukvinnelig å vise sinne mens menn kan være så sinte de bare vil. Er vi fortsatt så bundet av kjønnsrolletenkningen at det er opplest og vedtatt at mens menn gjerne kan vise aggressivitet skal kvinner være myke og snille. Sinte kvinner ble i tidligere tider kalt furier (noe jeg ser som en hedersbetegnelse). I Norge fikk de frem til 1980 en diagnose, hystria nervosa. Hystria kommer fra det latinske ordet for livmor “hystera”. Ukontrollert sinne hos kvinner som ble oppkalt etter livmor på latin har fått professor i religionshistorie Ingvild Gilhus til å lage et nytt, godt norsk ord, livmorsk. Hva med diagnosen livmorsk nervosa?

Hilde Østby har funnet en genial måte å kontrollere sitt sinne på, nemlig boksing. Jeg føler ikke behov for å begynne å bokse, mitt sinne er nok noe mer avdempet. Thor-Øistein derimot har bokset regelmessig i snart ti år, ikke for å kontrollere sinne, han var sjelden sint, men som god trening for en 88-åring.

På vei hjem fra kinoen i går følte jeg et enda sterkere savn (om det er mulig å gradere savn) etter Thor-Øistein. Jeg skulle så gjerne ha snakket med ham om filmen slik vi alltid pleide å gjøre. Denne filmen har jeg et enda sørre behov for å snakke med ham om. Nå må jeg skrive litt om dette i stedet.

Hilsen Ragnhild som enda ikke har klart å fjerne Thor-Øistein fra headingen til denne bloggen. En gang må jeg vel.

I går var jeg invitert med som gjest til et møte i Oslo Katedralskole for gamle elever. Tema for møtet var anklagen fra Rasisme i Norge mot lærere (forøvrig ikke lærere på Katta som det etterhvert viste seg) for rasisme fordi n-ordet ble brukt i undervisningen da en novelle som inneholdt ordet ble lest. Lærerne ble anklaget for å skape et utrygt klasserom, og for å retraumatisere sårbare elever. Kattalærerne skrev kronikken “Vi blir anklaget for rasisme for å vise viktige sider av historien” i mai som en kommentar til anklagen mot lærere for ikke å gi elevene den tryggheten de skal ha i klasserommet. Kronikken førte til at lærerne fikk Fritt Ords honnør, noe som førte til mange reaksjoner, også svært negative.

Det ble et meget interessant møte, dessverre skjemmet av dårlig akustikk og elendig lydanlegg. Dessuten problematisk når et møte blir så muntlig at paneldeltagerne sluker halvparten av ordene de skal formidle. I etterkant har jeg lest kattalærernes kronikk om igjen og dessuten en del av tilsvarene, positive og negative. Det ble en meget opphetet debatt den gang, nå gikk det ganske fredelig for seg i katedralskolens store aula.

Møtet var en paneldebatt med fem deltagere + en ordstyrer. Deltagerne var Anine Kierulf, velkjent jurist og ekspert på ytringsfrihet; Lærer på Katta, Regine Lundevall Bergersen, Professor i pedagogikk og to elever som representerte Elevrådet på skolen. Det kom også kommentarer fra salen som jeg dessverre ikke hørte. For meg ble Anine Kierulfs åpningsord det viktigste jeg satt igjen med, forøvrig ord hun brukte i sin kronikk i DN september i år. Anine Kierulf sier og skriver: “Er “neger” rasistisk? Nei. Ord er ikke noe i seg selv. Ord er noe i kraft av hva de brukes til.” Hun sier forøvrig videre at ordet neger er blitt så belastet at det må brukes med stor grad av forsiktighet. Hun mener ellers at i den konteksten ordet ble brukt på den skolen som ble anklaget for rasisme var det berettiget. Læreren fra Katta hadde brukt diktet av Brynjulf Jung Tjønn som handlet om drapet på Arve Beheim Karlsen der ordet neger ble gjentatt flere ganger. I kronikken forteller de at elevene reagerte sterkt på diktet, heldigvis. For konteksten her var å vise nettopp at rasisme finnes midt i blant oss, en rasisme så grov at den endte med døden for Arve Beheim Karlsen. Likevel ble ikke gjerningsmennene dømt etter rasismeparagrafen.

Annonsørinnhold

Bestill nå, få i tide: Årets beste påskeegg

Anmeldelsen fra Rasisme i Norge og den etterfølgende debatten viser hvor vanskelig det er å navigere i et farvann hvor kontroversielle temaer må tas opp selv om det for noen kan være vanskelig. Anmeldelsen kan bare tolkes slik at “farlige” ord ikke må uttrykkes, i alle fall på skolen. Men hva er farlige ord? Helt opplagt “neger”, men etterhvert er kanskje også “jøde” blitt et slikt ord, eller hva med “jævla homo”? Skal disse ordene lukes ut av språket vårt og kastes på historiens skraphaug. Og hvordan skal vi forholde oss til litteratur og historien vår når det blir flere og flere farlige ord som må bort.

Jeg kan ikke annet enn å grue meg til vi kommer der de helt opplagt er i USA hvor bibliotekene, og særlig skolebibliotekene, får lengre og lengre lister over bøker som er uønsket fordi det kan være for sterkt eller være dårlige forbilder for barn og unge, ting de ikke tåler å lese. Her dreier det seg særlig om bøker som omhandler rase eller seksualitet. Barn må for all del forskånes fra å lese om homofili som et eksempel. Bruken av sensitivitetslesere som skal luke ut formuleringer og ord som kan virke støtende på noen er en mulig utvikling i denne retningen. Da nærmer vi oss sensur og samfunn vi slett ikke ønsker å sammenlikne oss med.

Så da vil jeg avslutte med å spørre: Er vi blitt et samfunn av så lett krenkede individer at vi trenger noen til å passe på at vi ikke skal oppleve noe som kan virke støtende eller skremmende? Jeg skjønner at vi må ta hensyn til at samfunnet vårt også består av personer med så mye vonde opplevelser i bagasjen at de bør forskånes for flere slike opplevelser. Men kanskje den beste måten å ta vare på dem er en annen enn å viske ut farlige ord?

Hilsen Ragnhild som har mange flere spørsmål enn svar

Det var nok flere enn jeg som ristet på våre grå hoder da Jonas Gahr Støre rakk opp hånden som svar på spørsmålet om man trodde at Norge ville nå klimamålene i 2030. Og i forbindelse med Statsbudsjettet måtte statsministeren innrømme at nei, vi, Norge vil ikke nå klimamålene innen 2030. Dette forundret nok ingen, for ingen har trodd på regjeringens optimisme i forhold til klima.

Men fortsatt later regjeringen til å tro på at spørsmålet om å nå klimamålene er uavhengig av om vi fortsetter å lete etter olje. Vi produserer verdens reneste olje og gass sies det. Ja, det er sikkert riktig at produksjonen holder gode mål for renhet, men det er ikke der de store utslippene kommer. De største utslippene kommer som alle vet, men regjeringen og Equinor ikke sier noe om at de største utgiftene selvfølgelig kommer når oljen brennes. Og det gjør den om ikke her hjemme, men i utlandet.

Vi vet alle at oljen har gjort Norge til et av verdens rikeste land og gitt oss store velferdsgoder. Vi vet også at oljen har skapt arbeidsplasser i mange industrier knyttet til oljen. Men vi vet også at en dag vil det hele ta slutt og hva da? Regjeringen (og de store partiene på høyresiden) vil fortsette å pumpe opp olje i stor skala og også lete etter nye oljefelt i sårbare områder. Dette for å redde velferden vår og beholde arbeidsplasser. Det passer regjeringen og Høyre med Equinor på lag dårlig at det dukker opp forskning som forteller oss at velferden vår slett ikke er avhengig av at vi fortsetter å lete etter olje. Vi har nok olje (og gass) i eksisterende felt til å opprettholde produksjonen lenge. Det er ingen som ber Equinor om å stenge oljekranene i dag (eller i morgen for den saks skyld), det vi og mange andre ber om er at letingen etter nye oljefelt opphører. Men det koster oljeselskapene alt for lite å lete, den regningen tar staten for en stor del. Så hva med å stoppe den lukrative avtalen oljenæringen har med staten Norge, det kunne kanskje gjøre letingen litt mindre attraktiv.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Økonomiprofessorene Michael Hoel og Steinar Holden hadde en interessant kronikk i Aftenposten 18.september der de konstaterer at Norge har et moralsk ansvar overfor de landene der norsk olje brennes og fører til store utslipp. Her hjemme tjener vi grovt på å selge vår rene olje til andre land og la dem ta regningen for utslippene. Hoel og Holden foreslår at Norge innfører en ordning for klimatiltak og grønne investeringer i utviklingsland, finansiert med en klimakostnad pr produsert tonn olje. Målet er en utslippsreduksjon som tilsvarer utslippene ved bruk av oljen. En slik ordning ville fordyre kostnadene til oljeprodusentene og derved kanskje føre til at oljeutvinningen tar slutt tidligere. En vinn/vinn situasjon sett med øynene til oss som er bekymret for norsk oljes bidrag til klimakatastrofen.

Selvfølgelig fikk professorene motbør, og ikke uventet fra direktør i Offshore Norge Benedicte Solaas. Hun kommer med det gamle argumentet at hvis Norge produserer mindre vil produksjonen av mindre ren olje øke. Men igjen, det er der oljen brennes de store utslippene kommer. Hun nevner også mindre inntekter til oljefondet. Selvfølgelig, men det må jo bli mindre inntekter ettersom oljeproduksjon nødvendigvis fases ut. Tilslutt sier hun at oljen er viktig for Europas energisikkerhet. Ja og derfor må vi over på andre energikilder.

Når skal de som styrer landet vårt innse at vi med vår oljeproduksjon er en del av klimaproblemet? Og når skal de akseptere at vi kan klare oss med den oljen som allerede er funnet og ikke fortsette å lete etter mer?

Hilsen Ragnhild som heier på politikere som ser hvor viktig det er å satse på god klimapolitikk og ikke bare oljesmurt velferd.

,

Nå har hverdagen virkelig truffet meg, på godt og vondt. Godt fordi gode rutiner og helt vanlige dager er det livet for det meste består av. Vondt fordi det nå har gått virkelig opp for meg at jeg skal leve resten av livet uten kjæresten min.

Jeg er heldig som har et stort nettverk bestående av familie og gode venner. Jeg er også heldig fordi jeg trives ganske godt i mitt eget selskap og fremfor alt, jeg er glad i å lese. Jeg skrev sist om bøkene jeg har hatt glede og nytte av i denne tiden. Men en bok kom ikke med og den er jeg helt nødt til å fortelle om, den handler nemlig om når livet går mot slutten. Boken heter Tranene flyr mot sør og er skrevet av svenske Lisa Ridzen. Den handler om Bo som er i slutten av 80-årene og virkelig er det vi kaller mett av dage. Helst vil han tilbringe den siste tiden i slagbenken med hunden Sixten ved føttene og bare stå opp når det er helt nødvendig for å komme på do eller ta seg et glass vann. Han får besøk av hjemmetjenesten flere ganger om dagen og de loggfører hva de har gjort og hvordan tilstanden til Bo er. Kona er dement og kjenner ham ikke igjen når han presses av sønnen til å besøke henne på pleiehjemmet. Sønnen er stadig innom og klarer ikke helt å forsone seg med at alt Bo helst vil er å slumre i slagbenken. Dette høres selvfølgelig ikke veldig spennende ut, og det er det heller ikke. Men å følge Bo og de som passer på ham denne siste tiden er både medrivende og tankevekkende og boken er tross den enkle handlingen vanskelig å legge fra seg. Den sier mye om hva som betyr noe, om et liv som sirkler rundt slagbenken med det store pulserende livet fjernt og utenfor. Jeg har ikke sett noen anmeldelser av denne boken i de avisene jeg leser, den fortjener i aller høyeste grad en omtale.

Av andre kulturaktiviteter må jeg nevne Haugtussa på Nationaltheatret. Det er ikke særlig originalt å si at dette var en fantastisk forestilling, for det har de fleste anmelderne allerede gjort. Men det var virkelig en opplevelse som jeg unner alle å få med seg. Vår lille teaterlesegruppe har lest Haugtussa for noen år tilbake, men vi er skjønt enige om at det må vi gjenta.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Filmen om Quisling er gripende godt laget og nesten 21/2 time var ikke et minutt for lenge, utrolig nok. Vanligvis unngår jeg filmer som varer ut over 2 timer, men dette var vel verd de ekstra minuttene.

Som jeg startet med, nå dreier det seg for meg å ta en annerledes hverdag tilbake.

Hilsen Ragnhild