I går var jeg invitert med som gjest til et møte i Oslo Katedralskole for gamle elever. Tema for møtet var anklagen fra Rasisme i Norge mot lærere (forøvrig ikke lærere på Katta som det etterhvert viste seg) for rasisme fordi n-ordet ble brukt i undervisningen da en novelle som inneholdt ordet ble lest. Lærerne ble anklaget for å skape et utrygt klasserom, og for å retraumatisere sårbare elever. Kattalærerne skrev kronikken “Vi blir anklaget for rasisme for å vise viktige sider av historien” i mai som en kommentar til anklagen mot lærere for ikke å gi elevene den tryggheten de skal ha i klasserommet. Kronikken førte til at lærerne fikk Fritt Ords honnør, noe som førte til mange reaksjoner, også svært negative.
Det ble et meget interessant møte, dessverre skjemmet av dårlig akustikk og elendig lydanlegg. Dessuten problematisk når et møte blir så muntlig at paneldeltagerne sluker halvparten av ordene de skal formidle. I etterkant har jeg lest kattalærernes kronikk om igjen og dessuten en del av tilsvarene, positive og negative. Det ble en meget opphetet debatt den gang, nå gikk det ganske fredelig for seg i katedralskolens store aula.
Møtet var en paneldebatt med fem deltagere + en ordstyrer. Deltagerne var Anine Kierulf, velkjent jurist og ekspert på ytringsfrihet; Lærer på Katta, Regine Lundevall Bergersen, Professor i pedagogikk og to elever som representerte Elevrådet på skolen. Det kom også kommentarer fra salen som jeg dessverre ikke hørte. For meg ble Anine Kierulfs åpningsord det viktigste jeg satt igjen med, forøvrig ord hun brukte i sin kronikk i DN september i år. Anine Kierulf sier og skriver: “Er “neger” rasistisk? Nei. Ord er ikke noe i seg selv. Ord er noe i kraft av hva de brukes til.” Hun sier forøvrig videre at ordet neger er blitt så belastet at det må brukes med stor grad av forsiktighet. Hun mener ellers at i den konteksten ordet ble brukt på den skolen som ble anklaget for rasisme var det berettiget. Læreren fra Katta hadde brukt diktet av Brynjulf Jung Tjønn som handlet om drapet på Arve Beheim Karlsen der ordet neger ble gjentatt flere ganger. I kronikken forteller de at elevene reagerte sterkt på diktet, heldigvis. For konteksten her var å vise nettopp at rasisme finnes midt i blant oss, en rasisme så grov at den endte med døden for Arve Beheim Karlsen. Likevel ble ikke gjerningsmennene dømt etter rasismeparagrafen.
Anmeldelsen fra Rasisme i Norge og den etterfølgende debatten viser hvor vanskelig det er å navigere i et farvann hvor kontroversielle temaer må tas opp selv om det for noen kan være vanskelig. Anmeldelsen kan bare tolkes slik at “farlige” ord ikke må uttrykkes, i alle fall på skolen. Men hva er farlige ord? Helt opplagt “neger”, men etterhvert er kanskje også “jøde” blitt et slikt ord, eller hva med “jævla homo”? Skal disse ordene lukes ut av språket vårt og kastes på historiens skraphaug. Og hvordan skal vi forholde oss til litteratur og historien vår når det blir flere og flere farlige ord som må bort.
Jeg kan ikke annet enn å grue meg til vi kommer der de helt opplagt er i USA hvor bibliotekene, og særlig skolebibliotekene, får lengre og lengre lister over bøker som er uønsket fordi det kan være for sterkt eller være dårlige forbilder for barn og unge, ting de ikke tåler å lese. Her dreier det seg særlig om bøker som omhandler rase eller seksualitet. Barn må for all del forskånes fra å lese om homofili som et eksempel. Bruken av sensitivitetslesere som skal luke ut formuleringer og ord som kan virke støtende på noen er en mulig utvikling i denne retningen. Da nærmer vi oss sensur og samfunn vi slett ikke ønsker å sammenlikne oss med.
Så da vil jeg avslutte med å spørre: Er vi blitt et samfunn av så lett krenkede individer at vi trenger noen til å passe på at vi ikke skal oppleve noe som kan virke støtende eller skremmende? Jeg skjønner at vi må ta hensyn til at samfunnet vårt også består av personer med så mye vonde opplevelser i bagasjen at de bør forskånes for flere slike opplevelser. Men kanskje den beste måten å ta vare på dem er en annen enn å viske ut farlige ord?
Hilsen Ragnhild som har mange flere spørsmål enn svar
