Maridalsspillet – høykultur i nærområdet

Dette er historien om en kulturopplevelse i  styrtregn, om Maridalen og et mistet og gjenfunnet armbåndsur.

Vi har hatt Maridalen som vårt nærturområde nå i 12 år, men har aldri før vært på Maridalsspillet, et utendørsteater ved Margaretakirkeruinene. Dette bestemte vi oss for å gjøre noe med i år, så billetter ble innkjøpt til premieren 16. august, dvs i går. Den siste uken var preget av sol og sommervarme, kvelder med godt over 20 grader, så vi så frem til en varm sommerkveld ved kirkeruinene.

Først noen ord om historien til Maridalspillet som ble etablert i 1974. Trilogien Tre Maridalsspill som inneholder “Kirkebyggeren”, “Svartedauen” og “Kirkesølvet” ble skrevet av Carl Fredrik Engelstad nettopp for kirkeruinene og har vært spilt nesten årlig siden 1974. I år sto Svartedaen for tur. Teksten er blitt modernisert, men følger i det store og hele Carl Fredrik Engelstads manus.

Gårsdagen opprant med styrtregnbyger og tordenskrall så da kveldens forestilling nærmet seg og regnet ikke så ut til å gi seg, utstyrte vi oss med fullt regnutstyr og gummistøvler. Forestillingen startet med vandring fra Hønefoten parkeringsplass, forbi Kirkeby gård og ned til Margaretakirken. På turen var vi vitner til flere tablåer som ga oss innføring i det vi skulle oppleve fra scenen, øyeblikksbilder fra tiden på 1300-tallet da Svartedauden herjet og en stor del av Norges befolkning døde som følge av pesten. Etter vandringen etablerte vi oss på den stålkonstruksjonen som var tribune, og håpet at ikke tordenværet skulle komme tilbake over oss – da ville det være lite godt å sitte på og være omgitt av metall. Og regnet høljet ned, ikke bare småregn, men skikkelig styrtregn som vårt regntøy på ingen måte var egnet til å beskytte oss mot. Kort sagt, før selve forestillingen begynte kl. 20.00 var vi gjennomvåte. Det eneste tørre området på meg var føttene – gummistøvlene holdt hva de lovet.

Men forestillingen startet, Oslos ordfører var på plass med åpningsord og skuespillerne sto på tross regnet. Det ble skikkelig teater, skuespillerne kastet seg rundt og sloss så søla skvatt. Det ble en betagende forestilling, glitrende godt spilt, så bra at vi nesten glemte hvor våte vi var. Heldigvis var det ikke kaldt, men kalde ble vi i det gjennomvåte regntøyet. For å redde klokken min som ikke er vanntett fra regnet, plasserte jeg den i Thor-Øisteins regnjakkeinnerlomme, sammen med mobilen hans. Det skulle jeg ikke gjort.

Som sagt, det ble en flott forestilling, en forstilling som kommer igang ved hjelp av mange mange frivillige fra dalen, Maridalens venner og Markautvalget. Det spilles både av profesjonelle skuespillere og frivillige amatører. Spillet er en tradisjon det er vel verd å ta vare på. For oss ble det første, men ikke siste gang.

Og klokken, hvordan gikk det med den? Da vi nærmet oss bilen, dyvåte og fornøyde oppdaget vi at den var borte. Våte, valne fingre som dro opp en mobiltelefon fikk skylden. Men for å gjøre en lang historie kort, Thor-Øistein tok turen opp til Kirkeruinene i dag morges og der var den. Også den delen av historien fikk en lykkelig slutt.

Hilsen Ragnhild som er storimponert over hva Maridalen har å vise frem.

Sensommer eller høysommer



Jeg vil ikke si at sommeren er på hell. August er en sommermåned, i mellom- og sørEuropa den store feriemåneden. Men vi merker at dagene er kortere og at luften tross varme dager har fått et friskere drag. Nå har vi i tillegg fått noen riktig varme dager som frister til uteliv i skyggen om dagen og mer uteliv om kvelden.

Seniorlivet er en påminnelse om at ikke bare sommeren er på hell, men at vi må innse at vi er i siste fase av livet. Det blir mange avskjeder med nære og ikke fullt så nære venner, avskjeder som gjør det naturlig å ta opp eksistensielle emner. Vi er heldige som har hverandre som samtalepartnere, ikke alle har noen å dele slike til dels vanskelige ting med. Den siste avskjeden vi var med på var tross sorg og savn over en som er borte, en berikelse. Mange vakre ord fra hjertene til de nærmeste, vakker musikk og en utrolig blomsterprakt. Jeg er sikker på at akkurat denne mannen hadde fått rikelig bekreftelse på varme og kjærlighet mens han levet. Men noen ganger tar jeg meg i å ønske at gode ord, fine nekrologer og blomsterhav ikke hadde ventet til etter døden, at vi kunne få del i dette mens vi lever. Moren til en god venninne frontet for mange år siden en kampanje som het “gi en blomst mens jeg lever”. Noe å tenke på, hvor viktig det er å si til dem vi er glad i at vi er akkurat det. Glad i deg, som barnebarna sier, tror vår generasjon har hatt litt vanskeligere for det.

For meg har dette vært og er en fin sommer. Vi hadde flere uker på Bråtane på våren og forsommeren og tenker oss noen dager nå igjen på sensommeren. Fine dager med Karoline og familien i Val Gardena og nå et par uker hjemme på Lilleborg. Sommer i Oslo skal ikke nedvurderes. Fine muligheter til turer i marka, vi har store planer om å plukke blåbær til fryseren. Foreløbig har jeg vært satt litt tilbake etter et leggsår, men med god hjelp fra Intensivsykepleier i etasjen under og Thor-Øistein begynner det å gro.

Da vi var I SydTirol gikk vi til anskaffelse av gåstaver. Det er bemerkelsesverdig hvor mye lettere det blir å holde balansen med staver. På litt ujevnt underlag er stavene virkelig til god hjelp – det hadde jeg faktisk ikke trodd. Thor-Øistein er nå så friskmeldt at han går både lengre og fortere og i tillegg utfører sitt treningsprogram om morgenen. Jeg er ikke fullt så flink, men har lovet meg selv og i alle fall gjøre noen øvelser for armer og rygg, viktig å unngå lut holdning.

Hilsen Ragnhild

Tre generasjoner på fellesferie i Val Gardena.

Ragnhild har også skrevet om denne knappe uken i Val Gardena sammen med datter Karoline, svigersønn Christian og barna Kaspar (16) og Hedda (14).. Når jeg nå sier det ble vellykket på alle måter, har jeg lyst til å se nærmere på det.

For mange er dalen først og fremst kjent som vintersportarena. Svindal, Jansrud og Kilde har noen av  sine utforbragder herfra. Sommersesongen varer fra juni til september og da er det tusenvis av oss fra hele Europa som vandrer eller sykler rundt i fjellene. Det kan vi gjøre mange steder, så hva er spesielt her ?

Val Gardena har 3 småbyer og Selva 1600 m.o.h., øverst i dalen, er vår hjemby. Små og mellomstore hoteller og masse spisesteder. Detter er endel av Tyrol. Folket snakker det gamle alpespråket Ladin samt italiensk og tysk. Det siste passet fint, begge barna har tysk på skolen. Vårt Familiehotell, Aghel, med 20 rom og ett par leiligheter er så hyggelig at vi knapt har lyst til å reise hjem. Fra dalen går det gondolheiser til fjells, som oftest omlag 2000 m.o.h.. Herfra starter et stort nett av turstier innover fjellet. Stort sett er de ikke mer utfordrende enn at gamlefar (TØ), rekonvalesent etter operativt inngrep i ryggen, med 2 staver kom seg greit rundt.

Ragnhild holdt lojalt følge med TØ, mens de to yngste generasjonene gikk 3 ganger så langt og fort som oss. Men, vi koordinerte lunsjer  og pauser på hyttene,så vi fikk alle glede av hverandre. Vi er stolte av våre fjorder og fjell, men det må være lov å si at de mellom-europeiske alper er helt usedvanlige.

Tregrensen opp mot 3000 meter og grønne frodige gressmarker over det hele. Fjellene ble ikke slipt ned av istiden og rager 3-4000 m.o.h. Alt for galt at en nordmann synes at dette er noe vakreste han har opplevd ? Dessuten er klima noe greiere her nede. Varme behagelige og kjølige netter.

Med 3 generasjoner på sommerferie er det ingen selvfølge at alle likte å gjøre det samme, men slik var det. Tidlig opp om morgenen hvor barna hadde medbrakt treningsopplegg. De erfarte straks at fysisk aktivitet i stor høyde krevde litt spesielle forholdsregler. Morfar kunne litt om det og prøvde med forsiktighet å være moderator. Det gikk seg til, og jeg tror vi alle ble fornøyde.

Vi har nå vært hjemme noen dager og har en godfølelse som vi får ta med oss videre gjennom vinteren. Om vi er istand flere alpeturer, det får så være. Men vi håper.

Med hilsen en takknemlig morfar Thor-Øistein