Frokost er det viktigste måltidet for å komme igang med dagens gjøremål. Dette er et utsagn vi har levd godt med og som all erfaring og en rekke undersøkelser har bekreftet. Ernæringsbiolog (ikke fysiolog) Marit Kolby har i en bok skrevet at dette er galt. Hun mener også at Det norske ernæringsråd har kommet med sine råd til befolkningen på et galt grunnlag. “Nyere Vitenskaplige Undersøkelser” viser dette. Hvilke???. Det er ganske spenstig påstand å påstå at en gruppe av våre mest kunnskapsrike spesialister som gir råd, siste gang oppdatert i 2016, gir feilinformasjon. Hun mener også at vi bare skal spise 2 måltider i døgnet, lunsj og middag.
Vi har nok alle opplevd at en eller annen som påstår at hen har det strålende bra med å spise 1 eller 2 måltider i døgnet. La oss heller se på det som gjelder “folk flest”. Store internasjonale undersøkelser viser at uten mat om morgenen, presterer vi dårligere på skole og arbeide. Barn og unge idrettsutøvere underpresterer uten regelmessige måltider. Forøvrig er dette faktum for de fleste som bedriver skikkelig fysisk aktivitet, uansett alder.
Vi som prøver å gi råd til fysisk aktive mennesker er klare på at trening for lang tid etter et måltid, fører galt av sted. Blodsukkeret blir raskt for lavt, vi orker mindre, treningen blir mindre effektiv og vi får lett belastningsskader. Hvis vi så attpåtil må vente til neste måltid før det fylles på med “drivstoff”, blir restitusjon dårlig.
Kolby kommer også med påstand om at selv små mellommåltider “gjør oss syke”. Vi har levd godt med å ta en neve nøtter eller en banan, når vi merker at konsentrasjonen blir dårligere. Hun påstår at dette er helt unødvendig. Er vi litt tålmodige, vil lever og bukspyttkjertel korrigere dette. I min medisinske verden vil disse organene foreta de nødvendige justeringer først og fremst etter næringsinntak.
Omlag 1 million mennesker er eldre enn 65 år i Norge idag. Etterhvert som vi blir enda eldre, blir næringsinntaket ofte en utfordring. Mange orker ikke spise så mye av gangen, og det kan ende opp i en tilstand av underernæring. Det blir for lite kalorier og ofte for dårlig med proteiner. Erfaring tilsier hvertfall 3-4 allsidige måltider pr dag, gjerne spedd på med litt mellommat..
Bok, dagspresse og NRK har mer enn villig vært med på å så tvil om gjeldende ernæringsråd for folk flest, er riktige. Det er trist og tildels dumt.
Dette innlegget skulle handle om sportsvasking. Men i Aftenposten i dag leser jeg at Norge igjen er pinglete og ikke tør å stille seg bak en FN-resolusjon som fordømmer bruk av atomvåpen – fordi NATO ikke vil. Altså fordømme bruk av atomvåpen, ikke å underskrive traktaten som forbyr atomvåpen, men fordømme bruken som er i stand til å utrydde menneskeheten. Man kan undres på om regjeringen har fått kjeft av NATOs generalsekretær fordi de stilte med observatør i statspartmøtet for FN-traktaten og dermed må vise at de er snille gutter og jenter som gjør det Stoltenberg sier. Vi hyller ytringsfriheten, men tør altså ikke være med på å ytre oss om en resolusjon som vi (regjeringen) er helt enige i fordi det kan gi smekk på fingrene fra en mektig generalsekretær. Forstå det den som kan.
Men så var det sportsvasking – og det henger litt sammen fordi sportsvasking handler om å gjøre seg fine slik at grumsete handlinger skjules bak vakre ord og idrettsanlegg.
Filter nyheter har gitt ut et magasin som handler om sportsvasking, og dette er skremmende lesning. Sportsvasking er når en stat, bedrift, organisasjon eller enkeltpersoner arrangerer eller tar eierskap til store sportsbegivenheter for å avlede oppmerksomheten fra menneskerettighetsbrudd eller andre forhold den samme staten får sterk kritikk for. Åpenbare eksempler er OL i Sotsji og Bejing og VM i fotball i Qatar. Men denne vaskingen foregår hele tiden, helt siden russiske oligarker og arabiske sjeiker begynte å kjøpe opp fotballkubber i Premier league. Og vi er villige med på moroa ved å være med på arrangementene (der vi er kvalifisert) og sitte klistret til TV der sponsorene har betalt milliarder for å få lov til å annonsere. Dessuten tar en ung nordmann gladelig i mot milliarder fra et regime som vi absolutt ikke ønsker å ha noe å gjøre med. Her som ellers, der det dreier seg om store penger må moral og etikk vike.
Fotball-VM i Qatar er vel det nyeste og grelleste eksempel på korrumperte fotballedere og sportsvasking. Qatar, en søkkrik gulfstat uten tradisjon for eller infrastruktur for et stort fotballarrangement kjøpte seg VM og starter bygging av stadioner og andre fasciliteter ved hjelp av “slavearbeidere” fra bl.a. Bangladesh. “Slavearbeidere” hadde de nok av så selv om hundredevis er døde pga elendige sikkerhetforhold fortsetter arbeidet med nye arbeidere. Arbeiderne er arbeidsgivers eiendom og har overhode ingen rettigheter.
Golf er etterhvert blitt en folkesport, også her i Norge. Men golfen for hvermansen på små og store baner er noe helt annet enn det de store gutta (og etterhvert også jentene) driver mer. Her er det skyhøye pengepremier og en kamp om å vinne de høyeste summene og dermed en herlig mulighet for Saudi Arabia å vaske seg i glansen fra golfproffene.
Saudi Arabia står bak den alternative golf “touren” LIV. LIV står for 54, for LIV-turneringen går bare over 54 hull, dvs 3 dager. Det betyr at spillerne får mer penger for å spille færre dager og “få mer tid til kone og barn” som LIV-arrangørene så treffende sier. Til forskjell fra den prestisjetunge PGA-touren lokker LIV med premiepenger til alle som er med, og hvilke premiepenger! Noen av golfproffene, som er ranket blant de beste 100 eller de beste 50, har meldt overgang til LIV med dollartegn i blikket. Foreløpig er 48 av de beste spillerne invitert, men det kommer til å bli utvidet til flere. Greg Norman, en legende innen golfverdenen fronter LIV som administrerende direktør for LIV golf investments og for dette har han fått meget godtbetalt. En annen grand old man innen golfverdenen, Phil Mickelson skal ha fått nesten to milliarder norske kroner for å melde overgang til LIV.
Foreløbig er det ikke så mange som melder overgang til LIV, det er mer prestisje om ikke fullt så mye penger å spille i PGA. Men straks det blir vanskeligere for spillerne å tjene nok er det ikke utenkelig at de astronomiske pengepremiene lokker flere over til LIV. Selv vår sympatiske norske golfspiller, Viktor Hovland har takket nei til LIV, men sier han vil ta en vurdering hvis flere av de beste spillerne melder overgang. Hvor er moralen, Viktor?
Er det så farlig da, å tjene penger på at SaudiArabia prøver å renvaske ryktet sitt? Kvinner, homofile og sjiamuslimer lever farlig i Saudi Arabia, spesielt hvis de våger å ytre seg. Kvinner fengsles og tortureres for å gå i mot sine mannlige verger, for å fortelle om vold og overgrep. Loujain al-Hathloul var fengslet i 73 dager for å ha publisert en video av seg selv på Youtube der hun kjørte bil. Siden har hun vært fenglet en rekke ganger, til sammen 1001 dager i fengsel, for sitt utrettelige arbeid for å få avskaffet det mannlige vergesystemet som innskrenker kvinners frihet. Et annet grufullt eksempel på grove menneskerettighetsbrudd er likvideringen av journalisten Jamal Khashoggi i 2018. En likvidering som beviselig var initiert av Saudi-Arabias ubestridte leder, Mohammad bin Salman som han selvfølgelig nekter å ha hatt noe å gjøre med. Hva sier Greg Norman når han konfronteres med menneskerettighetsbruddene? “Alle kan gjøre feil.” Så fortsetter han å hjelpe Mohammad bin Salman å prøve å vaske bort flekkene og fremstå som en sportslig filantrop.
Jeg har bare klort litt i overflaten på sportsvaskingen, det foregår så mye at man kan bli svimmel. Kampfiksing f.eks, Putin som promoverer en sunn livsstil i bar overkropp på hesteryggen og viser seg frem med sort belte i karate mens han sender russiske unggutter ut i en brutal og ufattelig unødig krig.
Hva kan vi gjøre? Først og fremst ikke gå med på vaskernes premisser, ikke delta i stevner og arrangementer i land som hele tiden bryter menneskerettighetene. Slå av TVen når Haaland spiller kamp (det kommer nok ikke de fotballfrelste til å gjøre, men de må kunne gjøre seg noen tanker om hva som ligger bak). Ikke ta med barna på engelsk fotballhelg til kamper der klubbene eid av arabiske sjeiker spiller. Dette er en drøm og kommer dessverre ikke til å skje. Og slik fortsetter det mens de vanlige menneskene i Saudi Arabia, Qatar of Abu Dhabi blør og dør. Sjeikene ler hele veien til banken.
Denne sommeren gir seg ikke. Fortsatt varme dager med noen sprutende regnskurer! Det inviterer til fine turer i skogen, ikke lange, og nå med staver i hendene. I gamle dager hadde vi barmarkstrening med sprettende skigang i motbakke med staver. Det var effektivt og et bra grunnlag for å komme noenlunde helskinnet gjennom vinterens Birkebeiner. Dette er omlag 40 år siden og idag er det andre grunner til at vi har kjøpt regulerbare, teleskopstaver. Vi får bedre balanse og vi snubler ikke så lett i kupert terrenget. Ja, tidene forandrer seg og vi med dem.
Thomas Hylland Eriksen (60 år) har skrevet så mange bøker at han selv har mistet tellingen. Han har vært en viktig samfunsdebattant. For noen dager siden ble han intervjuet i dagspressen i forbindelse med utgivelse av ny bok, “7 meninger med livet”. Han har prøvd å sammenfatte dette på 200 sider. For noen år siden ble han alvorlig kreftsyk og var døden nær. Behandlingen har vært vellykket og han har nå et godt liv. Han siterer ikke all verdens filosofer men prøver å fortelle om sitt eget liv. Ikke noe påfallende at journalisten mer eller mindre presser han til en slags sammenfatning. Og det ble: “Prøve å leve i forpliktende relasjoner til andre og annet”, dvs. menneskene våre, dyr og natur ! Han sier også, “meningen er selve livet”. Jeg skal ikke tolke dette videre, men fortsette å tygge på utsagnene.
Tre bisettelser på 10 dager gjør også sitt på alle måter. Tre venner er borte. Kirkesermoniene bar preg av at vi minnet gode liv. Selvsagt trist å miste noen, men mange minner lever videre.
En gang i måneden har 4 gamle leger lunsj på Palmen. To av oss var med fra starten for vel 15 år siden. Noen faller fra, men nå har vi fire gjenværende stor glede av de regelmessige møtene. Aldersspennet er fra 89 til 84. Selvsagt blir det prat om gjensidig helse, tildels probematiske ting, men vi er fremdeles der at praten dreier seg om alt verden er opptatt av idag. Kulturopplevelser er nok det mest inspirerende for å planlegge høstens aktiviteter for oss.
Vi husker litt dårligere, hørselen krever tildels hjelpemidler, vi går dårligere og vi medisineres på forskjellig vis. Vi prater høyt, vi skratter og ler og noen ser på oss med undring. Vi tas hånd om av servitør Anita som har fulgt oss hele veien og har lovet å stå løpet ut, så lenge vi holder. Hun kunne pensjonert seg i sommer. Jeg sier ikke mer.
Dette er historien om en kulturopplevelse i styrtregn, om Maridalen og et mistet og gjenfunnet armbåndsur.
Vi har hatt Maridalen som vårt nærturområde nå i 12 år, men har aldri før vært på Maridalsspillet, et utendørsteater ved Margaretakirkeruinene. Dette bestemte vi oss for å gjøre noe med i år, så billetter ble innkjøpt til premieren 16. august, dvs i går. Den siste uken var preget av sol og sommervarme, kvelder med godt over 20 grader, så vi så frem til en varm sommerkveld ved kirkeruinene.
Først noen ord om historien til Maridalspillet som ble etablert i 1974. Trilogien Tre Maridalsspill som inneholder “Kirkebyggeren”, “Svartedauen” og “Kirkesølvet” ble skrevet av Carl Fredrik Engelstad nettopp for kirkeruinene og har vært spilt nesten årlig siden 1974. I år sto Svartedaen for tur. Teksten er blitt modernisert, men følger i det store og hele Carl Fredrik Engelstads manus.
Gårsdagen opprant med styrtregnbyger og tordenskrall så da kveldens forestilling nærmet seg og regnet ikke så ut til å gi seg, utstyrte vi oss med fullt regnutstyr og gummistøvler. Forestillingen startet med vandring fra Hønefoten parkeringsplass, forbi Kirkeby gård og ned til Margaretakirken. På turen var vi vitner til flere tablåer som ga oss innføring i det vi skulle oppleve fra scenen, øyeblikksbilder fra tiden på 1300-tallet da Svartedauden herjet og en stor del av Norges befolkning døde som følge av pesten. Etter vandringen etablerte vi oss på den stålkonstruksjonen som var tribune, og håpet at ikke tordenværet skulle komme tilbake over oss – da ville det være lite godt å sitte på og være omgitt av metall. Og regnet høljet ned, ikke bare småregn, men skikkelig styrtregn som vårt regntøy på ingen måte var egnet til å beskytte oss mot. Kort sagt, før selve forestillingen begynte kl. 20.00 var vi gjennomvåte. Det eneste tørre området på meg var føttene – gummistøvlene holdt hva de lovet.
Men forestillingen startet, Oslos ordfører var på plass med åpningsord og skuespillerne sto på tross regnet. Det ble skikkelig teater, skuespillerne kastet seg rundt og sloss så søla skvatt. Det ble en betagende forestilling, glitrende godt spilt, så bra at vi nesten glemte hvor våte vi var. Heldigvis var det ikke kaldt, men kalde ble vi i det gjennomvåte regntøyet. For å redde klokken min som ikke er vanntett fra regnet, plasserte jeg den i Thor-Øisteins regnjakkeinnerlomme, sammen med mobilen hans. Det skulle jeg ikke gjort.
Som sagt, det ble en flott forestilling, en forstilling som kommer igang ved hjelp av mange mange frivillige fra dalen, Maridalens venner og Markautvalget. Det spilles både av profesjonelle skuespillere og frivillige amatører. Spillet er en tradisjon det er vel verd å ta vare på. For oss ble det første, men ikke siste gang.
Og klokken, hvordan gikk det med den? Da vi nærmet oss bilen, dyvåte og fornøyde oppdaget vi at den var borte. Våte, valne fingre som dro opp en mobiltelefon fikk skylden. Men for å gjøre en lang historie kort, Thor-Øistein tok turen opp til Kirkeruinene i dag morges og der var den. Også den delen av historien fikk en lykkelig slutt.
Hilsen Ragnhild som er storimponert over hva Maridalen har å vise frem.
Jeg vil ikke si at sommeren er på hell. August er en sommermåned, i mellom- og sørEuropa den store feriemåneden. Men vi merker at dagene er kortere og at luften tross varme dager har fått et friskere drag. Nå har vi i tillegg fått noen riktig varme dager som frister til uteliv i skyggen om dagen og mer uteliv om kvelden.
Seniorlivet er en påminnelse om at ikke bare sommeren er på hell, men at vi må innse at vi er i siste fase av livet. Det blir mange avskjeder med nære og ikke fullt så nære venner, avskjeder som gjør det naturlig å ta opp eksistensielle emner. Vi er heldige som har hverandre som samtalepartnere, ikke alle har noen å dele slike til dels vanskelige ting med. Den siste avskjeden vi var med på var tross sorg og savn over en som er borte, en berikelse. Mange vakre ord fra hjertene til de nærmeste, vakker musikk og en utrolig blomsterprakt. Jeg er sikker på at akkurat denne mannen hadde fått rikelig bekreftelse på varme og kjærlighet mens han levet. Men noen ganger tar jeg meg i å ønske at gode ord, fine nekrologer og blomsterhav ikke hadde ventet til etter døden, at vi kunne få del i dette mens vi lever. Moren til en god venninne frontet for mange år siden en kampanje som het “gi en blomst mens jeg lever”. Noe å tenke på, hvor viktig det er å si til dem vi er glad i at vi er akkurat det. Glad i deg, som barnebarna sier, tror vår generasjon har hatt litt vanskeligere for det.
For meg har dette vært og er en fin sommer. Vi hadde flere uker på Bråtane på våren og forsommeren og tenker oss noen dager nå igjen på sensommeren. Fine dager med Karoline og familien i Val Gardena og nå et par uker hjemme på Lilleborg. Sommer i Oslo skal ikke nedvurderes. Fine muligheter til turer i marka, vi har store planer om å plukke blåbær til fryseren. Foreløbig har jeg vært satt litt tilbake etter et leggsår, men med god hjelp fra Intensivsykepleier i etasjen under og Thor-Øistein begynner det å gro.
Da vi var I SydTirol gikk vi til anskaffelse av gåstaver. Det er bemerkelsesverdig hvor mye lettere det blir å holde balansen med staver. På litt ujevnt underlag er stavene virkelig til god hjelp – det hadde jeg faktisk ikke trodd. Thor-Øistein er nå så friskmeldt at han går både lengre og fortere og i tillegg utfører sitt treningsprogram om morgenen. Jeg er ikke fullt så flink, men har lovet meg selv og i alle fall gjøre noen øvelser for armer og rygg, viktig å unngå lut holdning.
Ragnhild har også skrevet om denne knappe uken i Val Gardena sammen med datter Karoline, svigersønn Christian og barna Kaspar (16) og Hedda (14).. Når jeg nå sier det ble vellykket på alle måter, har jeg lyst til å se nærmere på det.
For mange er dalen først og fremst kjent som vintersportarena. Svindal, Jansrud og Kilde har noen av sine utforbragder herfra. Sommersesongen varer fra juni til september og da er det tusenvis av oss fra hele Europa som vandrer eller sykler rundt i fjellene. Det kan vi gjøre mange steder, så hva er spesielt her ?
Val Gardena har 3 småbyer og Selva 1600 m.o.h., øverst i dalen, er vår hjemby. Små og mellomstore hoteller og masse spisesteder. Detter er endel av Tyrol. Folket snakker det gamle alpespråket Ladin samt italiensk og tysk. Det siste passet fint, begge barna har tysk på skolen. Vårt Familiehotell, Aghel, med 20 rom og ett par leiligheter er så hyggelig at vi knapt har lyst til å reise hjem. Fra dalen går det gondolheiser til fjells, som oftest omlag 2000 m.o.h.. Herfra starter et stort nett av turstier innover fjellet. Stort sett er de ikke mer utfordrende enn at gamlefar (TØ), rekonvalesent etter operativt inngrep i ryggen, med 2 staver kom seg greit rundt.
Ragnhild holdt lojalt følge med TØ, mens de to yngste generasjonene gikk 3 ganger så langt og fort som oss. Men, vi koordinerte lunsjer og pauser på hyttene,så vi fikk alle glede av hverandre. Vi er stolte av våre fjorder og fjell, men det må være lov å si at de mellom-europeiske alper er helt usedvanlige.
Tregrensen opp mot 3000 meter og grønne frodige gressmarker over det hele. Fjellene ble ikke slipt ned av istiden og rager 3-4000 m.o.h. Alt for galt at en nordmann synes at dette er noe vakreste han har opplevd ? Dessuten er klima noe greiere her nede. Varme behagelige og kjølige netter.
Med 3 generasjoner på sommerferie er det ingen selvfølge at alle likte å gjøre det samme, men slik var det. Tidlig opp om morgenen hvor barna hadde medbrakt treningsopplegg. De erfarte straks at fysisk aktivitet i stor høyde krevde litt spesielle forholdsregler. Morfar kunne litt om det og prøvde med forsiktighet å være moderator. Det gikk seg til, og jeg tror vi alle ble fornøyde.
Vi har nå vært hjemme noen dager og har en godfølelse som vi får ta med oss videre gjennom vinteren. Om vi er istand flere alpeturer, det får så være. Men vi håper.
