Dette er historien om en kulturopplevelse i styrtregn, om Maridalen og et mistet og gjenfunnet armbåndsur.
Vi har hatt Maridalen som vårt nærturområde nå i 12 år, men har aldri før vært på Maridalsspillet, et utendørsteater ved Margaretakirkeruinene. Dette bestemte vi oss for å gjøre noe med i år, så billetter ble innkjøpt til premieren 16. august, dvs i går. Den siste uken var preget av sol og sommervarme, kvelder med godt over 20 grader, så vi så frem til en varm sommerkveld ved kirkeruinene.
Først noen ord om historien til Maridalspillet som ble etablert i 1974. Trilogien Tre Maridalsspill som inneholder “Kirkebyggeren”, “Svartedauen” og “Kirkesølvet” ble skrevet av Carl Fredrik Engelstad nettopp for kirkeruinene og har vært spilt nesten årlig siden 1974. I år sto Svartedaen for tur. Teksten er blitt modernisert, men følger i det store og hele Carl Fredrik Engelstads manus.
Gårsdagen opprant med styrtregnbyger og tordenskrall så da kveldens forestilling nærmet seg og regnet ikke så ut til å gi seg, utstyrte vi oss med fullt regnutstyr og gummistøvler. Forestillingen startet med vandring fra Hønefoten parkeringsplass, forbi Kirkeby gård og ned til Margaretakirken. På turen var vi vitner til flere tablåer som ga oss innføring i det vi skulle oppleve fra scenen, øyeblikksbilder fra tiden på 1300-tallet da Svartedauden herjet og en stor del av Norges befolkning døde som følge av pesten. Etter vandringen etablerte vi oss på den stålkonstruksjonen som var tribune, og håpet at ikke tordenværet skulle komme tilbake over oss – da ville det være lite godt å sitte på og være omgitt av metall. Og regnet høljet ned, ikke bare småregn, men skikkelig styrtregn som vårt regntøy på ingen måte var egnet til å beskytte oss mot. Kort sagt, før selve forestillingen begynte kl. 20.00 var vi gjennomvåte. Det eneste tørre området på meg var føttene – gummistøvlene holdt hva de lovet.
Men forestillingen startet, Oslos ordfører var på plass med åpningsord og skuespillerne sto på tross regnet. Det ble skikkelig teater, skuespillerne kastet seg rundt og sloss så søla skvatt. Det ble en betagende forestilling, glitrende godt spilt, så bra at vi nesten glemte hvor våte vi var. Heldigvis var det ikke kaldt, men kalde ble vi i det gjennomvåte regntøyet. For å redde klokken min som ikke er vanntett fra regnet, plasserte jeg den i Thor-Øisteins regnjakkeinnerlomme, sammen med mobilen hans. Det skulle jeg ikke gjort.
Som sagt, det ble en flott forestilling, en forstilling som kommer igang ved hjelp av mange mange frivillige fra dalen, Maridalens venner og Markautvalget. Det spilles både av profesjonelle skuespillere og frivillige amatører. Spillet er en tradisjon det er vel verd å ta vare på. For oss ble det første, men ikke siste gang.
Og klokken, hvordan gikk det med den? Da vi nærmet oss bilen, dyvåte og fornøyde oppdaget vi at den var borte. Våte, valne fingre som dro opp en mobiltelefon fikk skylden. Men for å gjøre en lang historie kort, Thor-Øistein tok turen opp til Kirkeruinene i dag morges og der var den. Også den delen av historien fikk en lykkelig slutt.
Hilsen Ragnhild som er storimponert over hva Maridalen har å vise frem.
