Jeg hørte en gang et utsagn fra en bekjent i slutten av 60-årene: Jeg vil ikke bli pensjonist for pensjonister er så kjedelige, de bryr seg bare om uviktige ting. Mon det. Min erfaring er at pensjonister uansett alder er levende opptatt av samfunnet rundt seg og tanker i tiden.

Det siste er den mengden av senioraktiviteter og senioruniversiteter bare ett eksempel på. Fra det store Pensjonistuniversitetet i Oslo som tidligere holdt til i Klingenberg kino, nå i Colosseum, til alle de mindre pensjonistakademiene eller universitetene rundt om i bydelene. Min egen bydel, Sagene/Torshov, har et livskraftig eldreuniversitet som i år fyllte 25 år, 25 år med månedlige foredrag og en voksende medlemsmasse. Pensjonistuniversitetet i Colosseum er så populært at det er en lang venteliste for å bli medlem og være sikret plass på foredragene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sagene/Torshov Eldreuniversitet holder til på Deichman Torshov og det er etter hvert blitt tydelig at det trengs mer plass. På siste møte før sommeren var det allerede i god tid før det startet klokken 11 nesten helt fullt.

Jeg har tidligere skrevet om eldre leger og vår forening hvor styret var så engstelig for rekruttering til foreningen at de ville døpe oss om til Seniorlegene. Heldigvis mislyktes de, og enten eldreuniversitetene heter eldre eller senior er tilstrømningen mer enn stor nok, vi er jo en del av den berømte eldrebølgen må vite.

Vi gamle eller pensjonister har en rekke tilbud som ikke bare er beregnet på gamle. For helsepersonell f.eks. Medisinsk selskap og Helsehistorisk forum. Selv om disse slett ikke bare er beregnet på oss gamle så er prosentandelen godt voksne (som det så vakkert heter) ganske høy på møtene.

Til siste møte i Medisinsk selskap gikk jeg med spesielt stor forventning (som ble innfridd) da Magne Nylenna, forøvrig også eldre, skulle snakke om Medisin i norsk kriminallitteratur. Jeg er og har alltid vært en ivrig konsument av krim, noe som er litt suspekt ettersom kriminalromaner ikke akkurat er regnet som det mest lødige. Det hjalp derfor godt på selvtilliten at jeg har selskap av en medisinsk ener som Magne Nylenna.

Jeg har selv strenge krav til hva jeg liker av krim. 1. De skal ikke være i overkant blodige og/eller bestialske. Derfor har jeg “slått opp” med både Jo Nesbø og Karin Fossum enda så godt de to skriver og bøkene deres virkelig regnes som god litteratur. Men ikke for meg. 2. Det må være spennende og intrikat og avslutningen skal helst komme som en overraskelse. Jeg er ikke spesielt god til å løse krimgåtene så avslutningen er ofte overraskende for meg. 3. Britisk krim er best, men mange norske følger godt etter, likeledes noen svenske og danske. Men jeg er åpen for å prøve noe nytt. Akkurat nå har jeg kjøpt en kritikerrost amerikansk krim “The god of the woods” som jeg rett og slett gleder meg til å lese.

Tilbake til Nylennas undersøkelse vedrørende medisin i norsk kriminallitteratur. Han har tatt for seg alle vinnerne av Rivertonprisen fra 1972 til 2024 – 15000 sider krim, og lett etter sammenlikninger med medisinsk diagnosesetting, andel leger i hoved- eller biroller og andre likheter med medisinsk praksis. Han fant mange likheter mellom handlingen i krimbøker og metodene som brukes i medisinsk utredning, men ikke så ofte som han hadde forestilt seg. Han fant også en god del faktiske medisinske feil og misforståelser og anbefaler derfor forlagene å bruke medisinske fagkonsulenter. Troverdigheten er avhengig av pålitelig informasjon.

Nylennas favorittdetektiv er Sherlock Holmes. Hans fire råd for analytisk resonnement gjelder både for detektiver og leger: 1. Noter detaljer 2. Skap ulike årsakshypoteser 3. Eliminer de minst sannsynlige og 4. Finn en forklaring som passer med funn og fakta.

Jeg kunne brukt mye mer plass på denne veldig morsomme og spennende undersøkelsen, men det blir kanskje andre muligheter enn i Medisinsk selskap. Hvem vet, kanskje kommer Magne Nylenna og hans undersøkelse til et Senioruniversitet nær deg.

Hilsen Ragnhild

Jeg har bodd på Sagene i snart 16 år med bydel St.Hanshaugen som nærmeste nabo. Likevel må jeg med skam bekjenne at jeg aldri har vært oppe på selve St.Hanshaugen, bare i nedre del av den. Så i dag bestemte jeg meg for at dagens tur skulle gå til St.Hanshaugen, og det gjorde den. Etter noen veldig varme dager er det igjen blitt kjøligere, +9 grader sa mitt termometer i tillegg til nordavind. Så en tur ble det, men godt påkledd. På toppen av haugen ligger Tårnhuset som i dag er utilgjengelig og inngjerdet. Tårnhuset eies, som St.Hanshaugen park av Oslo kommune og driftes av Bymiljøetaten. Da jeg kikket gjennom gjerdet som omringer området rundt tårnhuset kunne jeg ikke se det vannspeilet som skal ligge der. Tårnhuset var opprinnelig oppsynsbolig og madkinhus for pumpene til byens vannreservoar. Da vannreservoaret gikk ut av bruk på 1960 tallet ble det anlagt et vannspeil i parken foran Tårnhuset. Det skal foreligge planer for rehabilitering av Tårnhuset og området rundt inkludert vannspeilet, den som lever får se – fortsatt er det bare sterkt inngjerdet.

På turen gjennom og rundt parken fikk jeg stifte bekjentskap med Peder Chr Asbjørnsen – en statue reist av skoleungdom til hans minne og den vakre kjempen, en blodlønn som nå er inne i en avviklingsfase ettersom den er blitt veldig gammel (250 år?) og er angrepet av sopp som svekker treet. Men slik jeg forsto det kan treet leve enda en stund, (kanskje lenger enn jeg?) hvis det blir passet godt på av Bymiljøetaten.

På en slik tur i en av byens mange parker er det naturlig å tenke på hva som skjer rundt oss og klimaforandringene. I går og i dag har forsøket på et bredt klimaforlik på Stortinget og dets endelikt vært tema i Nyhetssendinger og dagens aviser. Grunnen til at alle partiene bortsett fra Høyre (og FrP som ikke ville være med i utgangspunktet) trakk seg fra at forlik er helt åpenbar. Regjeringen vil ikke ta større del av klimakuttene innenlands, men åpner for mer kjøp av kvoter. I mitt hode dreier det seg mye om olje (eller tar jeg feil?). Arbeiderpartiet er helt bundet opp i olje og i stedet for å fase ut legges det opp til stadig mer leting og boring (drill baby, drill). Jeg skal ikke filosofere mer rundt dette, men anser det som et faktum at stadig mer olje med unnskyldningen at Europa trenger vår “rene” olje og gass er en av hovedgrunnene til at klimakuttene ikke tas innenlands. Vår “rene” olje brennes andre steder og der kommer også utslippene. Det ser ut til å bli et klimaforlik mellom AP og Høyre, men på ingen måte noe bredt forlik, et skikkelig mageplask for regjeringen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hilsen Ragnhild som heier på MDGs Une Bastholm – med klokkeklar beskjed til regjeringen

Jeg har vært på vårmøtet til Eldre legers forening i Bergen. Foreningen for leger 65+ er fortsatt livskraftig med gode og spennende møter over flere dager to ganger i året og kveldsmøter i Legenes hus i Oslo vår og høst. Det faglige innholdet er variert og gir oss innblikk i nyere forskning og utvikling innen medisinen, en utvikling som går lynraskt og må være vanskelig å henge med på også for dem som fortsatt er yrkesaktive. Møtet i Bergen var en suksess med en passe blanding av faglig påfyll og kulturelle innslag.

På vårmøtet er det også årsmøte med de vanlige postene årsmelding, regnskap og budsjett. Denne gangen var det også et forslag fra styret om en navneendring for foreningen fra Eldre legers forening til Seniorlegeforeningen. Forslaget var forberedt med en spørreundersøkelse blant medlemmene, vi fikk egentlig aldri vite hvilke svar spørreundersøkelsen ga. Styret hadde en tydelig forventning om at forslaget skulle gli glatt igjennom med applaus og uten diskusjon. Der hadde de foregnet seg. Det kom innsigelser fra salen – et så viktig spørsmål måtte kunne debatteres. Det ble ingen debatt, men tydelige innlegg mot forslaget som ikke fikk det nødvendige 2/3 flertall ved avstemningen og et skuffet styre måtte erkjenne nederlag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hva var argumentene for en navneendring? Det viktigste argumentet fra styrets side var at yngre kolleger, dvs kolleger mellom 65 og 80 år slik jeg ser det, synes det er så belastende å kalle seg eldre at de vil ikke være med i foreningen, men hvis de kunne kalle seg seniorer ville det være mye bedre. Dette synes jeg og flere med meg er med respekt å melde bullshit. For det første har foreningen ikke fått færre medlemmer ved naturlig avgang (som er nokså vanlig i vår alder) for medlemstallet har økt betraktelig de siste par årene, fra 5-600 til 1100 i april i år. Foreningen lever altså godt med sitt godt innarbeidete navn. Men det verste er, synes jeg og mine meningsfeller, at en oppegående forening som Eldre legers forening skal bidra til alderismen som vi har nok av i samfunnet og vise at det å kalle seg eldre er belastende og må for all del skjules. Det kan godt tenkes at noen 65-70åringer ikke synes de er gamle nok til å være med i vår forening, så dem om det. Personlig synes jeg ordet senior er blitt helt innholdsløst når 29 åringer kalles seniorrådgiver i en herværende bank. Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med at styrets forslag falt og at vi fortsetter som stolte eldre. Styret var tydelig meget forbauset over utfallet, jeg tror de hadde forventet en seier på walk over uten debatt.

Etter noen innholdsrike og spennende dager i Bergen, også med tid til å besøke Rasmus Meyers samlinger som er noe av det mest imponerende som finnes innen private kunstsamlinger, dro jeg videre til Norheimsund for å besøke datter Gry. Det ble noen veldig fine dager der hvor Hardanger viste seg fra sin aller beste side med strålende sol og fruktblomstringen på topp. Bildet over denne teksten viser nesten fullmåne over Folgefonna på kvelden etter utemiddag til klokken 21. Ikke dårlig i begynnelsen-midten av mai.

Avslutningsvis må jeg si noen godord om Haukeliekspressen, buss fra Norheimsund til Oslo med innlagte pauser og behagelig sitteplass. Hvorfor stresse med fly når tog og buss er så mye mindre stressende og mer behagelig? Jeg tok tog til Bergen og må si at det er behagelig på alle måter, men jeg savner den gamle restaurantvognen. Hvorfor ikke ta opp konkurransen med flyene med en behagelig reise sammen med mulighet for god mat og drikke? Kafeteriane på togene er langt fra noen højdare.

Hilsen Ragnhild som nå ikke skal ut og reise på en lang lang stund

Noen utsnitt fra 1.mai-feiring på Lilleborg

April kom og gikk fortere enn vanlig med hele påsken midt i og mot slutten av måneden. Med påfølgende utenlandstur var det ikke mye igjen av april måned, og nå er allerede mai her. Starten på mai med varme dager og blomstring som vi vanligvis forbinder med 17. mai og juni.

1. mai – arbeidernes kampdag og offisiell flaggdag. Likevel er det ikke mange private flagg å se der jeg bor, og slett ikke der venninnen min bor, på Frogner. Hvorfor er det slik? Det kan se ut som det går sport i å ikke flagge på 1. mai og derved vise at man ikke er en del av arbeiderbevegelsen. Da jeg vokste opp i Bærum var det om å gjøre å arbeide i hagen på 1.mai, man gikk ikke i tog og var med på feiringen av denne dagen som tross alt er en viktig dag både internasjonalt og i Norge. En dag for feiring av velferdsstaten vår og en kampdag for de mange i verden som ikke har vår velferd, kjempet frem av nettopp arbeiderbevegelsen.

I Dagsavisen 2. mai leste jeg en kommentar av en næringslivsleder hvis far var glassblåser på Hadeland Glassverk. Pappaen pleide å si at han ville fyre opp motorsaga si hver gang han så en naken flaggstang på 1.mai. Han sa også, og dette er et sitat jeg har tenkt mye på: “Du trenger vel ikke være arbeider sjøl for å støtte småfolks krav om litt mer anstendighet”. Jeg kunne ikke vært mer enig.

Selv har jeg en ekstra grunn til å flagge og feire på 1.mai. Dette var Thor-Øisteins fødselsdag og i år som i fjor ble dagen feiret med stor familiesamling. I fjor satt bursdagsbarnet storfornøyd i stuen midt mellom barn, bonusbarn, barnebarn og oldebarn. I år er han ikke lenger blant oss og på en slik dag føles savnet ekstra stort. Men storfamilien stilte opp til en kjempehyggelig 1.maifeiring, vi var 24 med stort og smått. Thor-Øistein hadde elsket dette og for meg var det en veldig fin og riktig måte å markere en viktig dag på. Hvis helsa holder blir det flere feiringer på denne internasjonale kampdagen og vår private bursdag.

Hilsen Ragnhild