Våronna er i gang og snart ser spisebordet og vinduet mitt ut som et drivhus. Jeg er alltid spent på hva som kommer ut av det jeg sådde for noen uker siden. I alle fall kommer det opp noe og ganske fort. Noe deilig håndfast å sysle med i en stadig farligere verden.

Mine høyst seriøse aviser (Aftenposten og Dagsavisen) begynner å likne mer og mer på Se og Hør med sine daglige opplysninger om hvordan vi, det norske folk, ser på kronprinsessen og hennes meget uheldige kontakt med Jeffrey Epstein. Meldingene deler seg i litt for og imot – synes vi intervjuet var greit eller synes vi ikke det kom svar på det vi lurte mest på. Jeg kan jo ikke annet enn å henge meg på og være enig med sistnevnte. Samtidig får vi tåredryppende innlegg om å vise medmenneskelighet og ikke sparke en som ligger nede. En av de mest kjente var Senterpartiets leder som nesten gråt på direkte TV da han oppfordret i kristen tradisjon til å vise nåde. Ja selvfølgelig må vi synes synd på kronprinsessen med alle de utfordringene hun står i selv om i alle fall Jeffreyskandalen er høyst selvforskyldt. Samtidig er det verd å minne om at Kongehuset som hun tilhører er en institusjon og ikke en privat bedrift som kan offentliggjøre det de synes er passelig og ellers påberope seg privatlivets fred.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Samtidig med at Epstein og saken mot kronprinsessens sønn har rullet og gått i pressen her i vår lille andedam så blir verden et tiltakende farlig sted å være. Dypt urovekkende er det at vår nærmeste allierte under president Trump faller på demokratiindeksen til forskningsinstituttet Varieties of Democracy (V_Dem) fra 24. plass i 2024 til 51 plass i 2025. En tilsvarende nedgang tok fire år under Victor Orban i Ungarn og ti år både i Erdogans Tyrkia og i India, og altså bare ett år i USA. Denne fredselskende presidenten som bare venter på å få Nobels fredspris har startet en blodig krig (noe han lovet velgerne sine ikke å gjøre) sammen med Israels Benjamin Netanyahu. Jeg som har elsket Amerika siden jeg var der i ett år som 17 åring har fått problemer med den kjærligheten. Samtidig elsker jeg fortsatt alle de gode vennene jeg fikk den gangen og all den varmen og aksepten jeg møtte. For meg er det umulig å tro at Trumps Amerika har noe til felles med det Amerika jeg møtte for snart 70 år siden, selv om det Amerika jeg var i fortsatt ikke var et demokrati ettersom allminnelig stemmerett enda ikke var innført. Det skjedde først i 1965 med borgerrettslovene.

Selv om vi daglig blir minnet om at vi lever farlig, at vi må sørge for egenberedskap og være forberedt på det værste så ruller og går livet videre. Påsken står for døren enten den skal tilbringes på et snøfyllt sted eller hjemme i byen med mulighet for både kulturopplevelser og kanskje litt sol på verandaen eller i en av byens mange parker. Vi er tilpasningsdyktige og klarer å fylle livet med mye annet enn all verdens uro. Selv har jeg mange gode bøker på vent, blant annet Wanda av Anders Heger – en murstein som jeg gleder meg til. Nå er jeg akkurat ferdig med Ian McEwans What we can know eller Hva vi kan vite. En etter min mening strålende bok som jeg kan varmt anbefale – jeg klarte nesten ikke legge den fra meg.

Da gjenstår det bare å ønske alle en riktig god påske med eller uten ski på bena og gjerne med en god bok.

Hilsen Ragnhild

l

Vi er opptatt av helse, naturlig nok. De fleste av oss vil gjerne leve lange gode liv, helst uten sykdom. Dette er det noen som har funnet ut at det går an å tjene penger på, mye penger.

Mye kan sies om helsekostbransjen, for eksempel. Her blir vi fortalt hvor mye bedre livene våre ville bli hvis vi bare gikk til innkjøp av et bestemt kosttilskudd. Dette er neppe farlig, vi blir bare litt fattigere og ikke mye friskere av å følge rådene fra helsekostbransjen. Det som noen private laboratoriebransjer driver med derimot, er mye farligere og veldig lukrativt for eierne. Som illustrasjonen til dette innlegget viser prøver Amino, et selskap som er en del av Dr  Dropin å få oss til å tro at en enkel blodprøve skal kunne gi oss forståelse av egen helse med en digital helseprofil som skal gi oss mulighet til å ta helsegrep som skal gi oss et lengre og friskere liv. Dette er med respekt å melde bullshit.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fra jeg var nyutdannet lege i 1968 til i dag har medisinen beveget seg fremover med syvmils skritt. Nye muligheter for diagnostisering og behandling har gitt oss lengre leveår uten sykdom eller med behandlinger som har gjort det mulig å leve lenge med sykdom. Levealderen er blitt lengre både for kvinner og menn og det er selvfølgelig bra. i 1969 var gjennomsnittlig levalder for menn 70,8 år og for kvinner 76,67 år. I 2024 var forventet levealder  81,59 år og 84,8 år. Jeg skal ikke gå nærmere inn på alt som har skjedd i disse 55 årener, men bare nevne at i tillegg til medisinske fremskritt er øket velstand selvfølgelig en vesentlig faktor. Det som neppe er av positiv betydning er fremveksten av selvdiagnostisering og fjerndiagnostisering via apper eller ensidig bruk av laboratoriediagnostikk som f.eks ultralyd og blodprøver.

Det som ser ut til kanskje å gå tapt er det vi kalte legekunsten. Dette var legenes samhandling med pasientene for å komme frem til riktig diagnose og behandling. Det å ha tid til å se på, ta på  og å lytte til pasientenes egne beskrivelser og tanker rundt hva de ønsker hjelp til. Selvfølgelig skal vi være glade for og bruke alle de tekniske hjelpemidlene vi har tilgjengelig, både blodprøver, ultralyd og radiologi. Men dette er hjelpemidler som legen sammen med pasienten skal kunne ta i bruk, ikke undersøkelser som lever sine egne liv.

Når det tilbys tester på nett som skal brukes av pasientene uten samhandling med egen lege blir dette et gigantisk tilbakeskritt. En fremmed Dr Dropin som tolker resultatene av blodprøver eller en ultralyd direkte til pasienten går glipp av nettopp den viktige forståelsen mellom lege og pasient som faktisk ser på hverandre og snakker sammen.

Det er mye penger i å benytte seg av vår alles helseangst. Derfor ser vi fremveksten av flere og flere fremmedgjørende tilbud som skal forenkle våre muligheter til å forebygge sykdom og tidlig død ved å identifisere risiko og gi råd. Da er det greit å huske på at de beste forebyggende tiltakene ligger i det vi vet så alt for godt: Ikke røyke, vær varsom med alkohol, følg Helsedirektoratets kostråd, gå en tur og ta vare på familie og venner. Så enkelt og kanskje for noen vanskelig. Men det er verd å forsøke.

Hilsen Ragnhild som omfavner god teknologi, men sammen med menneskelige møter

Når Synnøve Vereide Trampe (31 år) i søndagens Aftenpost kondolerer med kvinnedagen så viser hun tydelig hvor ung hun er. Dessuten har hun glemt at det heter Den internasjonale kvinnedagen. Hun har glemt eller sett bort fra at jorden er befolket av autoritære leder som ser det som et viktig poeng å frarøve kvinner rettigheter (USA, Russland og Ungarn) eller ikke å innføre kvinners rettigheter. Her er eksemplene så mange at jeg bare nevner noen av de helt åpenbare som Iran, Afghanistan og Saudi Arabia.

Ja, likestillingen er kommet langt i Norge og svært mange av dagens unge kvinner, inkludert Vereide Trampe, har vokst opp med rettigheter som er blitt kjempet frem av aktive feminister. Uten Norsk Kvinnesaksforening hadde vi neppe fått stemmerett så tidlig som i 1913 og uten 70-tallsfeministene hadde det tatt lang tid å få innført alt vi ser på som en selvfølge i dag. Selvbestemt abort, rett til prevensjon, barnehageplasser, mulighet for kvinner i arbeidslivet for å nevne noen.  Vi kunne stå på skuldrene til kvinner som Katti Anker Møller, Tove Mohr og Gina Krog for å nevne noen. Deres utrettelige arbeid ble av datiden sett ned på og motarbeidet, men nye generasjoner kvinner fulgte opp og slik er vi kommet dit vi er i dag.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kvinners inntreden i arbeidslivet fra 1970 årene har betydd mye for vår velstand, noen mener vel så mye som oljen. Kvinners rett til egenøkonomi og ikke å være avhengig av en ektemann var ingen selvfølge i tidligere tider. På 1950 og 60tallet var barnetrygden penger gifte kvinner med barn hadde egen råderett over. Den ble fra lov av 1946 utbetalt til mødrene og var penger gifte kvinner kunne bruke uten å måtte spørre ektemannen. Det ble et ramaskrik da det kom forslag om at barnetrygden skulle innbakes i mannens selvangivelse for kvinner hadde ikke egen selvangivelse eller skattemelding som det nå heter. Forslaget falt, en seier for grasrota av kvinner.

Jeg vet at Vereide Trampe er opptatt av likestilling og nok synes vi gammelfeminister fortsatt maser for mye. Men her gjelder å ikke være historieløs.

Svaret på spørsmålet i overskriften er et rungende NEI. Jeg skal belyse standpunktet med tre av de sakene som mediene trekker frem i forkant av 8.mars hvert eneste år.

Det er vanlig at noen medier stiller spørsmål om likestillingen er gått for langt tatt i betraktning av blant annet jenters overlegenhet på skolen og i høyere utdanning. I år ble spørsmålet stilt i Dagsnytt 18 og tradisjonen tro stilte KrFU opp med svaret at ja, på endel områder har likestillingen gått for langt. KrFU vil som vanlig tredelingen av foreldrepermisjonen til livs og snakker på inn og utpust om familienes rett til selvbestemmelse. At dagens permisjonsordning omfavnes av fedrene som ønsker mer kontakt med babyen sin, er uinterssant, KrFU har liten omtanke for fedrene. Som vi vet, og som all forskning viser, vil en frislipp av foreldrepermisjonen til familienes egne bestemmelser føre tilbake til en tid da foreldrepermisjonen het mødrepermisjon.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det andre som stadig trekkes frem i forbindelse med 8. mars er deltidsproblematikken. Her har jeg et problem for jeg er slett ikke så sikker på om det vil være et gode om alle deltidsansatte får rett til overtidsbetaling for tidsbruk utover deltidsrammen. Jeg har stor omsorg for dem med ufrivillig deltid og lave stillingsbrøker – de fortjener så absolutt å få en lønn de kan leve av med godt betalte ekstravakter. Problemet er bare at så mange som 75% av yrkesaktive deltidsansatte ønsker å arbeide i en deltidsstilling. Arbeidskraftsundersøkelsen som ble publisert i februar i år viser at i underkant av 15% yrkesaktive i deltid ønsker å jobbe heltid. Aftenposten belyser prolemet på lederplass i dag og viser hvordan overtidsbetaling til deltidsansatte utover stillingsbrøken kan medføre at flere ønsker seg deltid med mulighet for ekstraarbeid fordi det blir lønnsomt. Slik kan vi ikke ha det – normen må være heltid og så får de som vil jobbe redusert av ulike grunner gjøre det uten ekstra kompensasjon. På den annen side, de fleste som jobber uønsket deltid er kvinner i lavtlønnsyrker som sliter for å få en lønn de kan leve av. Disse må vi som samfunn ha stor omsorg for og finne gode løsninger for. Det er en umulig situasjon for en helsearbeider å bli tilbudt en stilling i 15 % som vi vet det finnes eksempler på.

Den tredje saken som kommer frem hver 8.mars og som må tas på det aller største alvor (som politikerne gjerne sier) er vold mot kvinner. Her går det for tiden en meget omtalt rettsak i Oslo Tingrett som er med på å belyse hvilket stort problem vold mot kvinner og vold i nære relasjoner er. Selvfølgelig kan menn også bli utsatt for vold, men det er i all hovedsak kvinner som er utsatt og som lever med volden. Vold mot kvinner forekommer i alle samfunnslag og som nevnte rettsak viser helt opp i de aller øverste kretser. Voldtekt er en del av dette sakskomplekset, noe som er forsøkt ta tak i med en samtykkelov. Men selv om det på ingen måte er lov å publisere bilder av andre mennesker uten tillatelse så vet vi at det foregår i utstrakt grad. At kvinner risikerer å bli avfotografert i de mest intime situasjoner er en så grov krenkelse at det kan ikke beskrives med ord. Det at noen gutter og menn synes slikt er “innafor” er så uhyrlig at det i seg selv burde få oss til å gå i tog og rope høyt på 8.mars.

God 8. mars til alle og likestillingen har ikke gått for langt.

Hilsen Ragnhild

Første mars betyr innledning til våren – første vårmåned. Her jeg sitter på Lilleborg er det +5 og solen titter så vidt frem. Dette må være tid for å starte våronn. De gamle geraniene som har overlevet vinteren under et stuebord blir slept frem og det er tid for beskjæring og ompotting. Samtidig skal basilikum såes og basilikum og geranieblader som har stått i vann og fått røtter skal plantes. Heldigvis er jeg heldig og har en datter som har kjøpt jord til meg, det går en grense ved å slepe med meg jordsekker. Så nå sitter jeg i sofaen og er sliten – skikkelig sliten. Jeg vet jo at kreftene langsomt svinner hen. ettersom årene går, men at jeg skulle bli sliten av litt “hagearbeid” på stuegulvet var jeg ikke forberedt på. Jeg må nå forberede meg på at dette sannsynligvis ikke blir bedre og gjøre det beste ut av det. Jeg vet jeg kan få hjelp til de tyngste løftene og det må jeg venne meg til å ta i mot – hjelp altså.

Da mor var 92 år skrev hun sin siste bok – Ingen frøkensport – hvor hun skriver om nettopp dette, å gradvis orke mindre og trenge noe mer hjelp. Vi bodde den gangen ved siden av hverandre og hun trengte hjelp til blant annet å skifte på sengen (det klarer jeg fint – foreløpig) og å bære alle plantene ut på verandaen for å bli pottet om. Stort sett greidde hun seg fint selv og var flink til å be om hjelp når hun trengte det. Så jeg tenker at når kreftene gradvis går nedover skal jeg nok klare det meste og be om hjelp der jeg trenger det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mediene har mye elendighetsbeskrivelser fra sykehjem, helsehus eller hjemmeboende som ikke får den oppfølgingen de skulle hatt. Ressurssterke gamle som har venner, går på kino og teater, går tur og stort sett lever gode liv er ikke veldig interessant stoff. På den annen side, det er utfordrende å bli gammel  Syn og hørsel blir dårliger, men heldigvis finnes gode hjelpemidler som briller og høreapparat. Tross mitt velfungerende høreapparat har jeg likevel et problem med å høre de som står med ryggen til og snakker til meg eller de som synes det er sexy å snakke veldig lavt. Balansen er ikke det den var, jeg må holde meg fast og ikke reise meg for å gå av bussen før den har stanset. Da gjelder å komme frem til døren før den er smelt igjen og sjåføren kjører videre.

Tross noen utfordringer, jeg lever et godt liv med mine aldersrelaterte skavanker og er nok heldigere enn mange på min alder. En utfordring er piggene under skoene eller støvlene. For meg er det komplett umulig å balansere på ett ben for å få de snudd de vendbare piggene som i følge reklamen er så enkelt at selv mor (som nok er 40 år) kan klare det. Jeg er avhengig av å sitte ned, ta av meg støvelen og vippe piggene på plass. Hvorfor har ikke alle butikker eller kjøpesentre en stol rett innenfor døren hvor jeg kan ordne dette og ikke ta sjansen på å skli på gulvet eller også ødelegge gulvene med piggene ute?

Nå er det kommet to nye bøker i hus som begge handler om alderdom. Den ene, Spuria, er skrevet av en mann og handler om en gammel kvinne (87 år til og med), den andre av en kvinne, Kjersti Ericsson som selv er gammel, på min alder. Spuria beskriver først og fremst den gamle kvinnen og hennes savn etter å ha adoptert bort et barn som 16 åring og ønsket om å finne igjen barnet 71 år etter. Det er ikke mange i dag som kjenner begrepet Spuria, men jeg husker det godt fra fødeavdelinger i 1960 – 70-årene. Kvinner og barn som ble født utenfor ekteskap fikk merkelappen S på sengen i fødeavdelingen, S for spuria. I dag en grotesk tanke, den gang helt normalt, det var meget skamfullt å føde uten å være gift.

Kjersti Ericsson beskriver mye jeg kan kjenne meg igjen i, det gode livet, men også utfordringene. Selv om det selvfølgelig er viktig å sette søkelys på vanskeligheter med reduserte krefter, dårlig syn og hørsel og andre aldersrelaterte problemer er det viktig også å fortelle om det gode livet, alt vi kan klare og alle mulighetene, ikke bare problemene. Jeg innser at jeg er heldig, men det er mange der ute som meg, som lever gode liv langt opp i 80-90-årene.

Hilsen Ragnhild, snart 85