Mye går på repeat – tid for repetisjonsøvelser.

Gamle saker og medieoppslag dukker opp på ny og på ny. Jeg synes også at noen av disse gamle sakene er verd å komme tilbake til. Hver vår prøver alternativ medisinerne seg på å diskreditere behandlingen av pollenallergikerne og hevde at f.eks. homeopati er minst like bra om ikke bedre. Det skal jeg imidlertid ikke skrive om her. Ei heller skal jeg gjenta alt som tidligere er sagt til støtte for en tredeling av foreldrepermisjonen. Heldigvis er det andre som tar seg av den saken. Denne gangen vil jeg ta opp to gamle saker som har fått fornyet interesse, nemlig hva skal vi gjøre med russefeiringen og hvem sendte den famøse slibrige tekstmeldingen til en kjent kvinnelig politiker.

For å ta det siste først. Når en gjeng voksne politikere politikere er på hyttetur, drikker seg sanseløst beruset for så i fylla å sende en meget slibrig tekstmelding, er det etter mine begreper ikke guttestreker, men ganske alvorlig. Enda alvorligere blir det når samme “guttegjeng” fortsetter å bedyre at ingen visste hvem som gjorde det og at de ikke husker noe som helst av det hele. Og her kommer det virkelig alvorlige, en av deltakerne på denne “gutteturen” er utnevnt til minister, en post som krever stor integritet og plettfri vandel. Da kan man/jeg undres over at en slik sak er forenlig med en av de mest ansvarsfulle posisjonene i kongeriket mens en kjærlighetshistorei mellom en femtiåring og en attenåring for snart tyve år siden ikke er det. Nå skal ikke jeg prøve å forsvare et forhold mellom en maktperson og en meget ung kvinne, men den unge kvinnen hadde i det minste en egenvilje og var delaktig i forholdet selv om hun kanskje følte seg presset. Den kvinnelige politikeren som mottok en tekstmelding av en slik karakter som den som flere ganger er blitt beskrevet var i høyeste grad ikke medvirkende, hun var bare offer for en ganske ufyselig melding. Det forundrer meg også at deltakeren i “gutteturen” sitter tryggere enn en av Arbeiderpartiets mest fremtredende politikere. Historien med tekstmeldingen er seks år gammel, men den popper opp igjen “som en luftballong under vann” som Helle Stensbak meget treffende beskriver det i en kommentar i Aftenposten i dag. Et åpent gnagsår for Senterpartiet? Saken gjør ikke tiltroen til Vedum og hans mannskap større.

Like sikkert som mai nærmer seg så kommer diskusjonene om russetiden. Slik har det vært så lenge jeg kan huske, så er det noen grunn til å tro at det skjer noe etter dette årets avisskriverier heller enn tidligere år? Tidligere har diskusjonene gjerne dreiet seg om selve feiringen, om fyll og bråk, om kjøpepress og økonomisk ruin, og om russetiden som ødelegger for eksamen. I år er diskusjonen en annen og på mange måter enda alvorligere, det dreier seg om regelrett mobbing og utestengning, om unge mennesker som får de siste tre årene av skoletiden ødelagt i redsel for ikke å være kul nok til å få være med på den forjettede russetiden. Eller de som har vært kule nok, men så blir så lite kule at de stemmes ut av kameratgjengen. Hvordan føles det for en 18-19åring, at de som var vennene dine stemmer deg ut av gjengen, det er ikke plass til deg i herberget? Selv om dette kanskje først og fremst er byfenomener, kanskje særlig Oslo vest/Bærum, så ser det ut til å bre om seg. Og nå er dette altså kommet dithen at selv politikerne involverer seg og undrer på hva som kan gjøres. Både Dax18, Dagsrevyen og Debatten har vært på banen så interessen og bestyrtelsen er større enn tidligere år. Hva er så mulig å gjøre? Her må de unge selv involveres og mye tidligere enn i tredje klasse på videregående. Problemet starter jo allerede i starten på videregående når “de kule” velger seg ut hvem som er innafor og hvem ikke. Personlig tror jeg bussene er et kjempeproblem, men ikke lett å forby. Vi som har barnebarn i russealder håper og tror at de er ikke sånn, de stemmer ikke ut vennene sine, men sikre kan vi ikke være. For det er så viktig å være innafor, da kan selv all verdens gode hensikter forsvinne i kampen for ikke å bli stemt ut.

Hilsen Ragnhild som gråter for ungdommen, men ikke for gutta på tur.

 

 

Mye å undre seg over i vårsolen

Slik spirer og gror det på stuegulvet vårt.

Nå er april akkurat slik jeg drømmer om våren skal være. Kjølige kvelder, men etterhvert sommervarme dager. Alt spretter ut omkring oss, løvet blir grønnere for hver dag som går og i dasg så jeg det første kirsebærtreet i full blomst på Majorstuen. Småfuglene kvitrer og når solen begynner å dale ved 6 – 7 tiden synger svarttrosten så makeløst vakkert. Finnes det noe sted på jord det er bedre å være enn i Norge, i alle fall i Osloområdet, om våren? Samvittigheten stikker, for går det an å fryde seg og ha det så fint når Europa brenner?

Men så er det undringen. Jeg vet at politikk betyr kompromisser og brutte løfter. Det betyr også å stå hardt på sine primærstandpunkter selv om det av og til kan virke for dumt. Men nå er det grunn til å spørre seg om hva slagordet “vanlige folk” egentlig betyr. For justisministeren betyr det at man ikke skal høre på ekspertene, men heller lytte til vanlige folk når det kommer til domstolreformen. Når et nærmest samstemmig fagmiljø ønsker å beholde reformen så vil hun altså reversere den fordi hun lytter til vanlige folk. Jurister er altså ikke vanlige folk.

Så har vi Ullevål sykehus. Her ønsker både vanlige folk i Oslo og et nokså stort fagmiljø å beholde Ullevål og Rikshospitalet og slippe et monstersykehus på Gaustad. Det ønsket også Vedum og hans flokk inntil Ullevål ble ofret til fordel for mer ulvejakt (det med ulvejakten er min insinuasjon). Det er ganske trist når kompromissene får så vidtrekkende konsekvenser. Så undrer jeg meg veldig på hvor hensynet til vanlige folk kommer når staten ved helseministeren er villig til å overkjøre Oslo kommune og nettopp vanlige folk. Dette for å true igjennom en plan som fagfolkene er i mot, vanlige folk er i mot og attpå til hennes regjeringspartnere er i mot selv om de ikke tør å si det høyt lenger.

I dagens Aftenposten er det en kronikk skrevet av ti meget kjente personer innen medisin, en sivilingeniør og eiendomsutvikler, en tiligere sykehusdirektør og sosialminister og en tidligere helseminister. Tretten personer som burde ha greie på det de snakker og skriver om, men det er kanskje ikke vanlige folk? Kronikken gir en tydelig beskjed om hva som er i ferd med å skje og hvordan utredningen fra Helse sørøst og Oslo Universitetssykehus ikke er tillitvekkende. Forfatterne peker på at fagmiljøene som er viktige for et godt akuttmedisintilbud splittes. Dette rammer beredskap for omfattende skader ved store ulykker, branner eller terroranslag. Videre vil planene til helse sørøst og regjeringen gi et dårligere psykiatritilbud, problemer med utdanning og forskning, for liten tomt på Gaustad, for få sengeplasser, enorme bygge- og driftsutgifter og økt forbruk av helsepersonell. Et av helseministerens kronargumenter er at hvis ikke Gaustadplanen blir realisert vil utbyggingen av Aker bli vesentlig forsinket. Dette er feil, i beste fall en misforståelse i verste fall en fordreining av sannheten, Byggingen av Aker sykehus kan starte uansett uten vesentlige forsinkelser. Les og bli klokere http://Statlig inngripen løser ikke sykehusproblemene i Oslo 13 innleggsforfattere

En regjering som vil lytte til vanlige folk lytter ikke, men overkjører. Det gir ikke tillit til denne regjeringen, snarere tvert i mot.

Hilsen Ragnhild som uansett nyter våren og håper at regjeringen tar til fornuften. Det er ingen skam å snu.

 

 

Forfattere bygger muskler og jogger !!?

Morgenbladet har denne uken en lengre artikkel nettopp om forfatternes forhold til fysisk aktivitet og helsa. Helene Hovden Hareide går grundig til verks med en rekke intervjuer med norske forfattere og får klart frem en trendendring. “Vi ser ikke så ofte den magre, lidende forfatteren l lang kappe ved kafe bordet”.

Svigermor Ebba fortalte mange artige historier fra møtene i Forfatterforeningen i 70 og 80- årene. Tor Obrestads (1938-2020) joggeturer både før og etter møtene ble sett på som sært og selvsagt kommentert deretter. Den tsjekkiske forfatteren Franz Kaffka ( han med “Prosessen”) levde fra 1883 til  1924. Han hadde mangt fore og en av de ting han ikke kunne leve uten var “styrketrening, naken, 10 minutter,foran åpent vindu”.

Hva sier så den nye generasjonen forfattere som ser på trening som en naturlig del av tilværelsen ? Både kvinner og menn er klare på at de føler seg bedre og er mer klare for livets vanlige utfordringer når de er sterke. En kunne jo tenke seg at letteste snarvei ble regelmessige joggeturer. Men nei da, det er styrketrening som gjelder. Treningsapparater er selvsagt det enkleste og temmelig effektivt også. På SATS, Sagene har jeg selv sett en kjent, kvinnelig forfatter, midt i 30-årene trene med frie vekter sammen med en venninne. Imponerende. Vekttrening gir raskt bedret styrke også hos kvinner, men nødvendigvis ikke økt muskelvolum. I intervjuet sier hun at det heller ikke er poenget. “Det er godt å kjenne seg sterkere”,

Kollega Finn Skårderud spissformuler det ved å si: “Kroppen er den nye sjela” .Å vedlikeholde kroppen etter hvert som årene går må være mer enn akseptabelt, enten man er det ene eller annet. At noen passerer alle grenser, får være så sin sak.

Jeg kan ikke la være å sitere noe fra Jens Bjørneboes kronikk i Aftenposten 1959, “Vintersport er skadelig.” Uansett hvor syk jeg måtte ha vært, ” er dette bare en brøkdel av de veer og sengeleier som ungdommens liv i sport og idrett bevirket”. Derfor levde han ett liv innendørs om vinteren, “opptatt med tobakksrøyking og stillesittende arbeide”.

Merkelig nok skriver de fleste unge forfattere mest om det problematiske ved en livsstil som medfører anorexi eller depresjoner, og ikke om det positive de selv opplever med livet sitt.

Hilsen en fortsatt undrende Thor-Øistein

Påskeferie for seniorer

Vi har vært på fjellet, nærmere bestemt Norefjell fra torsdag før palmesøndag, delvis alene og delvis sammen med familien Karoline. Vi har opplevd snøfattige påsker før på Norefjell, men det er nå ganske lenge siden. Da var vi  yngre og tok skiene på nakken for å gå oppover i fjellet til vi fant nok snø til å gå på ski. Vi fikk da noen fine fjellturer på ski tross veldig lite snø i lavlandet der hytta ligger (650 moh). Det er bare å se det i øynene – den tiden er forbi. I år ble det turer på beina, delvis i hardtrampete gamle skispor, delvis på grusvei. For topografien der hytta (som ikke lenger er vår, men Karolines) ligger, er drastisk forandret de siste ti årene. Før i tiden parkerte vi på en bomvei og gikk noen hundrede meter oppover i flere omganger for å frakte oss selv, bagasje, mat og små barn opp til hytta som var av det enkle, gammeldagse slaget og lå litt for seg selv i skogkanten. I dag kjører vi frem til hytteveggen, en hytte som er blitt utvidet flere ganger – siste gang med et helt påbygg av en ny hytte. Rundt oss ligger nye hytter, den ene større enn den andre og alle kjører til døren. Resultatet er at vi må krysse noen grusveier når vi skal på ski, men dette har vi å vennet oss til.

Men så var det denne påsken da det er lite snø og harde løyper. Selv ungdommene våre har gitt opp langrennsskiene til fordel for slalom og turer på bena. Vi hadde nå lyst til å få følelsen av påskeskitur så det ble tre runder på myrene rundt oss. Det smakte av fugl som det heter, men ikke mer enn det. Jeg må jo også innrømme at mitt overmot på golftur fortsatt gjør plutselige bevegelser smertefulle slik at noe forsøk på ski i steinharde fjelløyper er utelukket. Jeg kunne nok kravlet meg oppover, men nedover ville være helt utenkelig.

Nå har vi deilig hjemmepåske med en liten avstikker til Bråtane for å “kolla laget” som svenskene sier. Thor-Øistein vil se til den lille golfbanen på Gumøy og jeg kan kanskje rake litt og andre sysler som ikke krever for mye av nedre del av ryggen.

Seniorlivet ønsker alle en riktig god påske/pesach og bare håper at vi snart får en fredeligere verden.

Hilsen Ragnhild

Spennende møte.

Gjensidig nyskjerrighet kan føre til så mangt. Det skjedde forleden.

Jeg ble kjent med forfatteren Thorvald Steen for vel 20 år siden, og kombinertløperen Jarl Magnus Riiber og jeg har i flere år hatt mye med hverandre å gjøre. Hva er vel da mer naturlig enn en prat om hverandres spennende liv ?  Det ble Jarls far, John og jeg med på da vi lørdag var på besøk hos Thorvald.

Thorvald er en av våre viktigste nåtidsforattere. Han har skrevet om korstogene, med bla fokus på den muslimske lederen Saladdin. Men enda flere er kjent med bøker med et selvbiografisk innhold. Den mest kjente er nok “Vekten av snøkrystaller”. Inntil Thorvald var 14-15 år var skihopping og tildels fotball noe av det som betydde mest i livet. Etter et fall i bakken med benbrudd var den karrieren over. En genetisk betinget sykdom ble påvist. Gradvis lammelse av musklene førte til et annet liv enn en ambisiøs14 år gammel skihopper hadde tenkt seg. Idag tilbringer han tiden i en rullestol.

Tangeringspunktet til Jarl er først og fremst hoppingen. Bare for å si det med en gang. Jeg har møtt svært få med så store kunnskaper om idrett generelt og skisport spesielt som Thorvald har. Jarl viste et par videoer fra hopping sist helg og det førte til kommentaren rundt hoppsvevets dynamikk med stor fagkunnskap.

Praten dreiet seg selvsagt om trening og den vanskelige balansegangen en kombinertløper har mellom kraft/spenst på den ene siden og kondisjonstrening på den andre. Jarl har funnet denne. Det har endt ut med 7 kongepokaler og 4 World cup trofeer og ialt 49 World cup seiere. Thorvalds kommentar eller helst påstand, var: Den viktigste muskelen i kroppen for virkelig å lykkes, sitter “mellom øra”. Denne muskelen aktiviseres i treningsarbeidet og ikke minst i konkurranser. Denne er velutviklet hos Jarl.

En velformulert erkjennelse av dette har ført til at Torvald har vært brukt som mentor i flere sammenhenger, bla Molde fotballklubb med stort hell. Han har også blitt innkalt til Norges Idrettshøyskole som foredragsholder for studentene.

Skisesongen er det slutt på nå. Nå kommer noen uker med vanlig familieliv. Thorvald hadde voksenbøker til  Jarl og Sunna og 3 barnebøker til Ronja. Restitusjon og hvile er viktig etter tøffe tak i vinter, for ikke snakke om tilkobling til andre aktiviteter for en stund.

For meg var dette også en fin dag. Når sommerhoppingen tar til i Midtstubakken, tar jeg med Thorvald en tur.

Hilsen Thor-Øistein som vil stå på videre

Seniorer på tur

Vi har vært på tur – nærmere bestemt golftur i Portugal. Jeg er ingen stor golfer, snarere tvert i mot, men jeg har vært med på noen turer med gode venner i årenes løp. Denne gangen lot jeg meg friste av at Thor Øistein og to gode venner hadde veldig lyst til å dra, til å spille golf og hygge oss med sol og vårvær i vakre omgivelser. Det skulle vise seg at jeg var blitt hjemsøkt av hybris.

Vårt selskap besto av 12 svensker, stort sett i 50 – 60-årsalderen, vi fire norske 80+ og to trenere (svensk og norsk) som vi har kjent og vært på tur med i 25 år. Opplegget var knallhardt, frokost kl. 07.30, en kort biltur til golfbanen, trening 09.00 – 11.00 og så etter en kort hvil 18 hull. Tilbake på hotellet ved 17.00 – 18.00 tiden, tid for dusj, en liten drink før middag klokken 19.00. Våre svenske venner var kjempehyggelige, vi fant tonen, praten gikk livlig rundt bordet og vi ble tilgitt at vi som regel kom til middagen som var buffet 20 minutter for sent. Svenskene som er vesentlig mer ordentlige enn oss satt pent ved bordet klokken 19.00.

Som allerede nevnt er jeg en usedvanlig dårlig golfer, men er henrykt hvis jeg får til et brukbart slag. Og det ble heldigvis noen av dem. Så hvor kommer min hybris inn? Jeg tolker hybris som overmotet vi mennesker viser når vi hever oss over de begrensninger som er satt. Det var akkurat det jeg gjorde. De tre første dagene spilte jeg (vi) 18 hull, min venninne og jeg gikk med tralle mens Thor-Øistein og vår venn kjørte bil. Det ble rundt regnet 22.000 skritt pr dag, 12 – 15 km med en tung golftralle. Svenskene var imponert over at så gamle mennesker som oss i det hele tatt kunne bevege seg på banen, langt mindre gå. Våre venner trenerne hadde regnet ut at vår flight (som det heter på golfspråket) var tilsammen 326 år. Dette måtte gå galt, i alle fall for meg som ikke er så veltrent som jeg liker å tro (hybris igjen).

Torsdag morgen våknet jeg med en intens murring i den ene siden og siden vi skulle spille på den mest krevende banen, ble vi to damene enige om også å kjøre bil. Det viste seg at det å svinge en kølle var i overkant vanskelig for meg og murringen tiltok til ilende smerter. Jeg skal ikke gå i nærmere detaljer, bare fortelle at den siste dagen på banen ble uten Thor-Øistein og Ragnhild, i stedet gikk vi en haltende tur langs havet i frisk bris og kuling i kastene. Det var deilig. Og omgivelsene var utrolig vakre, alt blomstret og selv om det ikke var sommertemperatur så var det vårlig og varmt der vi var i le for vinden.

Nå er vi hjemme og ser tilbake på en fin tur med gode venner og mange hyggelige nye bekjentskaper. Jeg har fortsatt vondt i glutealfestet på høyre side og spiser Ibux og Paracet som sukkertøy. At Nemesis skulle hjemsøke meg etter min hybris får jeg ta til etterretning og håpe at dette går over.

Hilsen Ragnhild som må lære av sine feil og innse sine begrensninger.