Morgenbladet har denne uken en lengre artikkel nettopp om forfatternes forhold til fysisk aktivitet og helsa. Helene Hovden Hareide går grundig til verks med en rekke intervjuer med norske forfattere og får klart frem en trendendring. “Vi ser ikke så ofte den magre, lidende forfatteren l lang kappe ved kafe bordet”.
Svigermor Ebba fortalte mange artige historier fra møtene i Forfatterforeningen i 70 og 80- årene. Tor Obrestads (1938-2020) joggeturer både før og etter møtene ble sett på som sært og selvsagt kommentert deretter. Den tsjekkiske forfatteren Franz Kaffka ( han med “Prosessen”) levde fra 1883 til 1924. Han hadde mangt fore og en av de ting han ikke kunne leve uten var “styrketrening, naken, 10 minutter,foran åpent vindu”.
Hva sier så den nye generasjonen forfattere som ser på trening som en naturlig del av tilværelsen ? Både kvinner og menn er klare på at de føler seg bedre og er mer klare for livets vanlige utfordringer når de er sterke. En kunne jo tenke seg at letteste snarvei ble regelmessige joggeturer. Men nei da, det er styrketrening som gjelder. Treningsapparater er selvsagt det enkleste og temmelig effektivt også. På SATS, Sagene har jeg selv sett en kjent, kvinnelig forfatter, midt i 30-årene trene med frie vekter sammen med en venninne. Imponerende. Vekttrening gir raskt bedret styrke også hos kvinner, men nødvendigvis ikke økt muskelvolum. I intervjuet sier hun at det heller ikke er poenget. “Det er godt å kjenne seg sterkere”,
Kollega Finn Skårderud spissformuler det ved å si: “Kroppen er den nye sjela” .Å vedlikeholde kroppen etter hvert som årene går må være mer enn akseptabelt, enten man er det ene eller annet. At noen passerer alle grenser, får være så sin sak.
Jeg kan ikke la være å sitere noe fra Jens Bjørneboes kronikk i Aftenposten 1959, “Vintersport er skadelig.” Uansett hvor syk jeg måtte ha vært, ” er dette bare en brøkdel av de veer og sengeleier som ungdommens liv i sport og idrett bevirket”. Derfor levde han ett liv innendørs om vinteren, “opptatt med tobakksrøyking og stillesittende arbeide”.
Merkelig nok skriver de fleste unge forfattere mest om det problematiske ved en livsstil som medfører anorexi eller depresjoner, og ikke om det positive de selv opplever med livet sitt.
Hilsen en fortsatt undrende Thor-Øistein