Denne gangen skriver jeg om to forferdelige maktovergrep i nyere tid, den spanske borgerkrigen som endte med Francos terrorvelde og militærkuppet i Chile. Disse er selvfølgelig bare to av mange kriger og overgrep, men likevel verd å minnes og tenke over hvordan mange i vesten kunne hylle økonomisk fremgang og lukke øynene for menneskerettsbrudd i stor skala.

For en tid tilbake skrev jeg om boken til Sigrun Slapgard om spesialagent og Spaniafrivillig Wilhelm Holst. Boken opptok meg på flere plan, men kanskje spesielt tanken på Borgerkrigen i Spania og hvordan resten av Europa inkludert Norge snudde ryggen til og lot Franco og hans brutale diktatur vinne krigen og forbli ved makten frem til han døde i 1975. Svoger Per Christian som hadde lånt meg boken om Holst gravde i sine rikholdige gjemmer og fant frem til en liten bok fra 1958, selvbiografien til Lise Lindbæk. Dette er en fantastisk historie om utenrikskorrespondenten, den aller første kvinnelige krigsreporter, som befant seg midt i begivenhetenes sentrum fra hun deltok i arkeologiske utgravinger i Hellas på slutten av 1920-tallet, gjennom den spanske borgerkrigen hvor hun rapporterte direkte fra fronten, i Italia under fasciststyret til Mussolini og deretter i Frankrike under den tyske okkupasjonen. Boken er proppfull av kjente navn som hun traff, arbeidet for eller intervjuet. I Spania Hemingway og Nordahl Grieg, i Italia Umberto Nobile og Roald Amundsen for å nevne noen. Likevel oppleves det ikke som “name-dropping” når jeg leser denne boken. Det bare var slik, hun var hele tiden der det foregikk.

Samtidig som jeg leste boken til Lise Lindbæk markertes 50 år etter kuppet i Chile, Salvadore Allendes selvmord, (eller var det mord?), Augusto Pinochets brutale maktovertakelse og et styre hvor brudd på menneskerettighetene, tortur og opposisjonelle som bare forsvant var dagligdags. Et styre som varte frem til Francos død i 1975. På mange måter er det likhetstrekk mellom Franco og Pinochet. Begges maktovertakelse var klart udemokratisk og brutalt og begge styrte ved hjelp av angiveri og frykt. Tortur og forsvinning var dagligdags. At Franco var fascist er det ingen uenighet om mens det er uenighet om Pinochet kan betraktes som fascist . Sikkert er det at hans økonomiske politikk var liberalistisk, inspirert av Milton Friedman og førte til en økonomisk opptur. Bakteppet var undertrykking av all opposisjon ved hjelp av tortur og drap. Vestlige land, spesielt USA og Thatchers England lukket øynene for brutaliteten og undertrykkelsen i Chile, men roste i stedet den økonomiske utviklingen. Det er vel heller ingen tvil om at  Pinochets kupp i Chile var støttet av USA, og Margaret Thatcher roste Pinochets styre for å ha brakt demokrati (!) til Chile, hun var også “veldig trist” da diktatoren døde.

For meg er det skremmende, veldig skremmende når økonomi trumfer demokrati og menneskeretter. Det er ikke så lenge siden Thatcher og Reagan, ikke så lenge siden vanlige chilenere led under mlitærdiktaturet til Pinochet. Ikke lenge siden all opposisjon i Chile ble slått hardt ned på mens nevnte statsmann/kvinne roste den økonomiske fremgangen og lukket øynene for undertrykkelsen, torturen og drapene. Kan dette skje igjen? I vår del av verden? Selvfølgelig kan det det, hva kan komme til å skje i USA? Som Arnulf Øverland skrev det, ” Du må ikke sove”.

Hilsen Ragnhild

På bloggen vår har jeg skrevet mye om viktigheten av fysisk aktivitet når vi blir eldre. Nå skal jeg referere til en undersøkelse som viser at for mye eller for intens trening, kanskje fungerer mot sin hensikt.
Denne undersøkelsen ble gjort av forskere Trondheim. De som ble fulgt i 5 år, var kvinner og menn født i årene 1936-1942. 105 ble inkludert i undersøkelse og 85 fullførte..

Undersøkelsens hensikt var å se om forskjellig type trening kunne bremse aldringsprosessen i hjernen. Litt enkel anatomi: I den Grå hjernesubstansen i hjernebarken finner vi nervecellene. Under denne finner vi den Hvite substans, som består av milliarder av nervefibre og gliaceller. Dette er hjernens kommunikasjonsnett som er grunnlaget for at alt kan samordnes. Med årene blir dette nettet svekket, tildels pga gradvis dårligere mikrosirkulasjon og deponering av proteiner her. Ved Alzheimer og kognitiv svikt finner vi svekkelse av dette nettet

Hypotesen for undersøkelsen var om moderat sammenhengende trening i de ene gruppen og  intensiv intervalltrening i den andre gruppen kunne bremse skadene i og rundt nervefibrene. Disse  to gruppene ble av statistiske grunner slått sammen. Funnene ble sammenliknet med en kontrollgruppe som mosjonerte etter de nasjonale rådene for fysisk aktivitet.

Til manges overraskelse ble det ikke funnet at at de to gruppene med systematisk og tildels hard trening ga noen bedre hjernehelse. Det er fortsatt all grunn til å fremsnakke fysisk aktivitet til de gamle som beveger seg for lite. Men vi vet samtidig at en spasertur 20- minutter daglig pluss litt styrketrening er tilstrekkelig aktivitet for oss gamle. Forskning har vist at slik fysisk aktivitet er bra nok for vår fysiske og kognitive helse, noe denne undersøkelsen understøtter.

Tidligere har museforsøk vist at hard fysisk trening med høye laktat (melkesukker) verdier kunne mobilisere stamceller til hjernen. Det peker jo litt i en annen retning. Vi får vente å se. Det er fortsatt forskjell på mus og menn.

Jeg tror at at de fleste av oss gamlinger har det best i skog og mark uten nummer på brystet. En sårbar blodsirkulasjon bør nok ikke utfordres i overkant, Maraton og Birken var morsomme utfordringer for mange tidligere i livet og slik burde det være.

Hilsen Thor-Øistein som selv prøver å leve ett moderat aktivitetsliv.

Med stigende undring leser jeg om nye og for meg nokså uforståelige begreper som woke. Det har tydeligvis ingenting med det jeg tidligere forbant med wok (å woke grønnsaker) å gjøre. Jeg har sjekket flere kanaler og kommet frem til at woke betyr årvåkenhet og i denne sammenhengen at de som er woke er opptatt av å slå ned på alle former for urettferdighet. Så langt så bra – da må jo jeg være woke.

Nå er det imidlertid blitt slik at woke ikke bare betyr å være oppmerksom på urett som rasisme, homofobi og kvinnehat for å nevne noen. Woke har blitt til et slags vestens moralpoliti som styrer hva som er in og hva som ikke går an å tenke og mene. Det har fått helt uanede følger som en slags sensur på bøker som følger til at gamle utgivelser må rettes for at ingen, absolutt ingen skal føle seg støtt. I så måte er jeg ikke woke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

USA er et foregangsland i negativ forstand i så måte. Her er redselen for at barn skal lese eller høre om så upassende ting som seksuell legning, rasisme, feminisme eller at homofile er sentrale karakterer i bøker så stor at foreldre får støtte av myndighetene til å fjerne bøker som kommer innom disse temaene fra offentlige bibliotek og skolebibliotek. Tall fra den amerikanske avdelingen av PEN viser at omfanget av forbud mot bøker på skolebibliotek økte med 28% fra første til annet halvår i fjor og det fortsetter å øke. Kjente og kjære forfattere, også her i Norge, som Margaret Atwood og Nobelprisvinneren Toni Morrison er blant de ti mest forbudte forfatterne i amerikanske skoler. Hvorfor det? Fordi Toni Morrison skriver blant annet om rasisme og Margaret Atwood er innom både rasisme, kvinnehat og seksualitet i sine bøker.

Selv om USA er ekstrem når det gjelder redselen for at barn skal lære om styggedom som rasisme og homofili så er vi ikke helt borte her i Europa heller når det gjelder redselen for å krenke. Forlagene har sine egne sensitivitetslesere som saumfører bøker etter krenkende ord og uttrykk. Når folkeeventyrene eller gammel litteratur skal støvsuges for og renses for krenkelser blir det hele nærmest komisk og minner om historieløshet. Jeg undres over hvem som føler seg krenket og skal beskyttes mot at heksene hos Roald Dahl er skallede kvinnfolk? Jeg synes jo vi skal snakke om venstrehendte i stedet for keivhendte, men jeg tror neppe de venstrehendte føler seg krenket over at det står keivhendt i en gammel bok.

Dessverre har også en norsk politiker, leder i Folkets parti og medlem av Oslo bystyre, flagget at en bestemt bok må ut av skolen fordi den etter hennes mening forherliger sivil ulydighet. Boken er La skogen leve av Nora Dåsnes og ble kjøpt inn av Oslo kommune til barneskoler i forbindelse med Kronprinsparets 50årsdager. Hennes ønske ble ikke etterkommet. Etter valget er hun heller ikke lenger medlem av bystyret, så da så.

https://www.nrk.no/bokbrevet/

En liten gladsak til slutt. For en liten uke siden kom jeg over Siss Viks bokbrev som denne gangen omhandlet skolebibliotekene. Hun innrømmer gjerne at dette er et tema som fra å synes litt snork og som har gått helt under radaren, nå er blitt hennes nye hjertesak. Fra å skulle skrive en sak om USA og boksensur oppdaget hun at i Norge er det ikke boksensur i det samme omfang (bare litt krenkelseshysteri), men at det er bingolotto hva slags tilbud de ulike skolene gir elevene sine. Noen kommuner ruster opp skolebibliotekene mens andre kutter. Det vesle skolebiblioteket Biblis Øystese ble kåret til beste skolebibliotek i Vestland i 2022 mens velstående Bærum kuttet nesten 7 millioner i sitt tilbud. Det kan sies mye om rike Bærum og forsøk på å kutte i bibliotektilbud og ikke bare skolebibliotek. Tilbake til Siss Vik og skolebibliotekene; aksjonsgruppa for skolebibliotek har egen facebookgruppe som etter bokbrevet hennes fikk flere nye medlemmer, blandt andre meg. Hvis vi mener at barna våre skal bli glade i å lese, eller i det alle fall skal lese litt, så er et godt skolebibliotek veien å gå. Så dette er en sak vi må engasjere oss i folkens. Politikerene gjør det ikke så vi, foreldre og besteforeldre må aksjonere for at barna våre skal få et godt lesetilbud med oppgraderte bibbliotek på alle skolene i Oslo.

Hilsen Ragnhild, ikke veldig woke

Nå skal jeg skal skrive litt om livets avslutning, men først vil jeg sette det litt i perspektiv.
De siste 20 årene har jeg brukt tid til å skrive og snakke om en aktiv livsstil i seniorlivet. Om vi ikke lever lenger, så kan vi i hverfall avrunde med å være rimelig spreke de siste årene. Et aktivt liv for en ny-pensjonist på 67 år, er temmelig annerledes enn livet nå i slutten av 80 årene. Jeg er veldig fornøyd med daglige slentre (langsom gange) turer og noen styrkeøvelser for å holde meg oppreist.
Rusletur i skogen med kone og liten hund, gir anledning til å tenke på venner og kjente som har helt andre utfordringer. For mange blir det helt naturlig å snakke litt om hvor ille det kan være før vi tar det siste sukk.
Men la oss se litt tilbake i tid. Levetiden øker stadig og mange har endel friske år på tampen av livet. For 20 år siden døde vi brått av hjerteinfarkt og hjerte-stans. Det samme var tilfelle med hjerneslag. Nå har vi akutt behandling av disse sykdommene og er vi heldige, kan det bli mange gode år i etterkant.
Før eller senere tar tiden oss igjen. Vi orker ikke mer. Det siste året har det blitt flere møter med gamle venner som ikke orker mer. De er på tampen av en eller annen kronisk sykdom. De orker ikke spise, de sover dårlig og gledene over livet er få. De ønsker å få slippe. En god venn sluttet å drikke og da var alt over på 4-5 dager. Andre må stelles som små barn og smerter kan være uutholdelige. En verdig avslutning, neppe. Er man heldig kan dryppet med sterke medikamenter bli skrudd opp. Vi får sovne.

Vår venn og kollega Gro Nylander har skrevet og talt om «legeassistert avslutning på livet». Vi har samtalt om dette og er nok enige om følgende: Den gode samtale med behandlende lege før vi blir for puslete, bør vi ta. Vi vil gjerne fremdeles ha hånden på rattet når vi kanskje ligger der svekket og ikke orker mer. Hjelpen fra legen som setter en liten pakke med medisin på nattbordet, kan bli den assistanse vi trenger når vi ikke orker mer. Dette burde være udramatisk og lite støtende for de fleste. Men, det er svært så lett å utsette og tenke på hva og hvordan «vi går ut av tiden».

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hilsen Thor-Øistein som også idag tar en liten tur ut i naturen og fremdeles vil ta noen runder med boksehanskene.

Det er et kjent slagord først fremført av Winston Churchill at den som i sin ungdomer ikke er radikal  mangler hjerte. Men den som i sin alderdom ikke er konservativ,  mangler forstand. Dette har stort sett stemt for strømninger i tiden, men ikke for vår tid. Ungdommer har tidligere stått for fremskritt, for miljø og for rettferdighet, nå synes det som lommeboken trumfer det meste. Hva er det som skjer? Har dagens Høyre sviktet den konservative arven fra Kåre Willoch, Erling Norvik og Kaci Kullman Five for å nevne noen og endt opp som liberalister med sans for enkle løsninger?

Etter at skolevalgets realiteter kom som en bombe – eller nei, ikke som en bombe for vi har sett dette komme. Allikevel ble skolevalget en øyeåpner og tid for selvrefleksjon for store deler av venstresiden. Det at 16-19 åringer i hele landet stemmer så til de grader konservativt (Høyre 21,9 % og FrP 19,5%) er både overraskende og tankevekkende. Analysene har vært mange og peker stort sett i samme retning. Unge Høyre leder Ola Svennebys erklæring om at generasjon Greta Thunberg er død, en uttalelse han senere har beklaget formen, men ikke innholdet i, og mange kommentatorer har ment han har mye rett i det han sier. Dagens unge setter ikke som for fire år siden miljøet og bevaring av naturen høyest, de er fortsatt opptatt av miljø, men deler ikke miljøbevegelsens krav og virkemidler. Unge Høyre deler f.eks. moderpartiets standpunkt om fortsatt oljeutvinning og oljeboring. Her går Arbeiderpartiet og AUF i hver sin retning når moderpartiet står steilt på mer oljeboring mens AUF vil ha stans i letingen.

En annen interessant analyse kommer fra FpUs leder Simen Velle som i Klassekampen i dag omtales som kongen av skolegården. Med over 19% på skolevalgmålingene var FrP den soleklare vinneren med 11,4 prosentpoeng økning siden 2019. “Klimastreikergenerasjonen som kom med beinharde krav til  politikerne fikk ikke til noen ting. Den folkebevegelsen kan vi erklære død” sier Velle som ikke bare er kongen av skolegården, men også en soleklar vinner på Tiktok, det foretrukne sosiale videomediet blant ungdom.Velle mener at venstresiden glemmer at mange unge norske menn liker Andrew Tate noe han ganske sikkert har rett i. Tate appellerer sikkert ikke til norske ungdommer (hovedsakelig gutter/menn) fordi han er kvinnehater og forherliger voldtekt, men fordi han sier ting rett ut og fremsnakker maskuliniteten. Det samme gjelder Jordan Peterson som samler tusener av unge menn til sine forelesninger med budskap som er mindre provoserende enn Tates, men trekker i samme retning.

Det blåser en høyrevind over Europa. Jeg er sjeglad for at våre høyreorienterte partier med flertallsmakt ikke er som i Ungarn og Polen hvor høyredreiningen har ført til ensretting og tilnærmet diktatur. Så lenge vi kan ha åpen politisk diskusjon, så lenge partene på høyre og venstresiden kan være rykende uenige, men etter debatten er over kan gå ut og ta en øl sammen, så lenge lever vi i et demokrati.

Hilsen Ragnhild som har forhåndsstemt