Denne gangen skriver jeg om to forferdelige maktovergrep i nyere tid, den spanske borgerkrigen som endte med Francos terrorvelde og militærkuppet i Chile. Disse er selvfølgelig bare to av mange kriger og overgrep, men likevel verd å minnes og tenke over hvordan mange i vesten kunne hylle økonomisk fremgang og lukke øynene for menneskerettsbrudd i stor skala.

For en tid tilbake skrev jeg om boken til Sigrun Slapgard om spesialagent og Spaniafrivillig Wilhelm Holst. Boken opptok meg på flere plan, men kanskje spesielt tanken på Borgerkrigen i Spania og hvordan resten av Europa inkludert Norge snudde ryggen til og lot Franco og hans brutale diktatur vinne krigen og forbli ved makten frem til han døde i 1975. Svoger Per Christian som hadde lånt meg boken om Holst gravde i sine rikholdige gjemmer og fant frem til en liten bok fra 1958, selvbiografien til Lise Lindbæk. Dette er en fantastisk historie om utenrikskorrespondenten, den aller første kvinnelige krigsreporter, som befant seg midt i begivenhetenes sentrum fra hun deltok i arkeologiske utgravinger i Hellas på slutten av 1920-tallet, gjennom den spanske borgerkrigen hvor hun rapporterte direkte fra fronten, i Italia under fasciststyret til Mussolini og deretter i Frankrike under den tyske okkupasjonen. Boken er proppfull av kjente navn som hun traff, arbeidet for eller intervjuet. I Spania Hemingway og Nordahl Grieg, i Italia Umberto Nobile og Roald Amundsen for å nevne noen. Likevel oppleves det ikke som “name-dropping” når jeg leser denne boken. Det bare var slik, hun var hele tiden der det foregikk.

Samtidig som jeg leste boken til Lise Lindbæk markertes 50 år etter kuppet i Chile, Salvadore Allendes selvmord, (eller var det mord?), Augusto Pinochets brutale maktovertakelse og et styre hvor brudd på menneskerettighetene, tortur og opposisjonelle som bare forsvant var dagligdags. Et styre som varte frem til Francos død i 1975. På mange måter er det likhetstrekk mellom Franco og Pinochet. Begges maktovertakelse var klart udemokratisk og brutalt og begge styrte ved hjelp av angiveri og frykt. Tortur og forsvinning var dagligdags. At Franco var fascist er det ingen uenighet om mens det er uenighet om Pinochet kan betraktes som fascist . Sikkert er det at hans økonomiske politikk var liberalistisk, inspirert av Milton Friedman og førte til en økonomisk opptur. Bakteppet var undertrykking av all opposisjon ved hjelp av tortur og drap. Vestlige land, spesielt USA og Thatchers England lukket øynene for brutaliteten og undertrykkelsen i Chile, men roste i stedet den økonomiske utviklingen. Det er vel heller ingen tvil om at  Pinochets kupp i Chile var støttet av USA, og Margaret Thatcher roste Pinochets styre for å ha brakt demokrati (!) til Chile, hun var også “veldig trist” da diktatoren døde.

For meg er det skremmende, veldig skremmende når økonomi trumfer demokrati og menneskeretter. Det er ikke så lenge siden Thatcher og Reagan, ikke så lenge siden vanlige chilenere led under mlitærdiktaturet til Pinochet. Ikke lenge siden all opposisjon i Chile ble slått hardt ned på mens nevnte statsmann/kvinne roste den økonomiske fremgangen og lukket øynene for undertrykkelsen, torturen og drapene. Kan dette skje igjen? I vår del av verden? Selvfølgelig kan det det, hva kan komme til å skje i USA? Som Arnulf Øverland skrev det, ” Du må ikke sove”.

Hilsen Ragnhild