Inn mot et nytt år


Julen kommer og går med alle de gamle tradisjonene som vi må ta vare på. Når en av idrettsheltene blåser seg opp på førstesiden av VG og forteller at det julerælet kan han være foruten, han spiser sushi og foreslår Verdenscuprenn på julaften. Bare vent til det blir familie og barn, da må han nok bite i seg de ordene.

Vi er nå kommet til 5te juledag og ingen sier lenger God eller Gledelig jul til hverandre, heller Vel overstått – som om julen er noe vi må pese oss igjennom. Vi har sittet her på vår lille fredelige (enn så lenge) tue her i nord, okket oss over at det er så mye leit i verden og tatt et ribbestykke til. For sånn er livet vårt, vi er oss selv nærmest og skal vi ikke få lov til å glede oss over de nære ting? Jeg synes så absolutt ja, verden blir ikke bedre av om vi gir oss hen til mismot og murer oss inne. Heldigvis går det an å ha to tanker og følelser i hode og hjerte samtidig. Samtidig som vi/jeg gleder oss over familie og gode samvær skader det ikke å sende en tanke til andre deler av verden. En ting vi kunne starte med er kanskje å bremse opp den elleville forbruksfesten som leder opp til julefeiringen. Jeg gremmes over handelstanden som sutrer over at julehandelen ble litt dårligere enn i fjor. Jeg tror de har til salt på julegrøten uten at julehandelen fortsetter å vokse helt ut av proposjoner.

Min jul har vært og er fin. Den startet med familiesamling – dine, mine og våre lille julaften. Dette var JULEN med store bokstaver for Thor-Øistein. Barn, barnebarn, svigerbarn og svigerbarnebarn samlet var selve lykken for ham. Dette er en tradisjon som for meg er verd å ta vare på og det virker som barn og barnebarn føler det samme. Tradisjonen tro ble det også delt ut bøker, bøker som barnebarna hadde uttrykt at de kunne tenke seg å lese og bøker som de “voksne” måtte finne seg i å få det jeg hadde bestemt.

Ettersom det helt frem til i dag har vært mildvær, tåke og regn har mye tid vært tilbragt i sofaen med en bok eller foran adventspuslespillet som i år var så vanskelig at jeg enda ikke har fått det ferdig. Den boken jeg leste ut første juledag var en nyutgivelse av italienske Alba Cespedes Forbudt dagbok fra femtitallet. Hun var en feiret forfatter på femtitallet, feiret som forfatter av “dameromaner” som endel litterære herrer så foraktfullt kaller det. Betegnende nok ble hennes debutroman Dalla parte di lei (fritt oversatt Hennes side av saken) oversatt til norsk med den typiske dameromantittelen En kvinnes kjærlighet. Den beste måten å være helt sikker på at ingen mann ville nedlate seg til å lese den. Heldigvis går verden fremover, boken blir nå nyutgitt på engelsk med tittelen Her side of the story og den kommer kanskje på norsk også. Nå i postfeminismens tid er det lett å lese En forbudt dagbok som en dyptpløyende analytisk, feministisk bok om kvinners liv og mangel på liv på femtitallet. Den har noe å si til oss i dag også om hvordan kvinners arbeid lett kan undervurderes. Jeg tenker også på hvordan min mors bøker på 50, 60 og tildels på 70-tallet ble nedvurdert som dameromaner fordi de handlet om og tok for seg kvinners liv. Forbudt dagbok anbefales på det varmeste, også til menn.

Romjulshilsen fra Ragnhild

En annerledes førjulstid


Dere som har fulgt med på denne bloggen har ikke kunnet unngå å se at jeg er i overkant “julete”, dvs alle juleforberedelser må være som de alltid har vært med noen små modifikasjoner. Slik også i år selv om denne adventstiden også er preget av savn og annerledeshet.

Den årlige jaktmiddagen som går på omgang i jegerfamiliene som opprinnelig talte 7×2 fallt i år på oss. Jeg er helt sikker på at Thor-Øistein ville likt at jeg ikke sa fra meg oppgaven selv om jeg var blitt alene så sånn ble det. Jaktmiddagen er gjennomført og tradisjonen opprettholdt. Av syv jegere er nå 5 tilbake med sine respektive + to enker. Av de fem er to over 90 år og resten godt over 80 – ikke dårlig. Feststemte 90+ og 80+ere bidro til en etter min vurdering strålende fest. Ikke minst hjalp det å ha borddekkingshjelp av en god venninne på forhånd og barnebarn på 16 og 17 år som serverings- og ryddepersonale. Tusen takk for god hjelp.

Så nå er det tid for de resterende juleforberedelsene. Julestjernen er kommet på plass i vinduet ved hjelp av en trappestige og en svigersønn, i morgen skal Kjersti og jeg lage julepølser som vi har gjort hvert år i alle fall i ti år, og torsdag kommer et knippe barn og barnebarn til baking. Vi har redusert bakeambisjonene fra den gangen mor og jeg bakte hjortetakk og berlinerkranser mens far serverte rødvin. Smultbaksten er avlyst og erstattet med julebiscotti og litt pepperkaker på IKEA-deig. Tror jeg savner hjortetakken litt, men det er en tid for alt. I år har Kjersti funnet frem mors kokebok fra Sverige, Prinsessornas Kokbok og leter frem mors oppskrift på pepperkaker. På smak var de så utrolig mye bedre enn IKEAs. De var så tynne at jeg fikk dem aldri ordentlig til.

Som tidligere år står bøker på gavelisten og til min glede virker det som de voksne barnebarna har begynt å få litt sans for lesing igjen. Så bøker i hauger og lass er innkjøpt og så gjenstår det å se om de faller i smak. Ungdommene har i alle fall ytret ønsker så det gjør det mer sannsynlig at bøkene også blir lest.

Nå sitter jeg og ser ut på en fantastisk kveldshimmel og tenker på hvor heldig jeg tross alt er. Det blir helt sikkert en fin jul som starter med stor familiesamling Lille julaften.

Hilsen Ragnhild

Er uretten mot kvinner oppblåst, Rolness?


Av og til bør man bare la tåpeligheter og selvtilfredshet forbigås i taushet. Men etter å ha fulgt Rolness felttog mot kvinner og minoriteter blir jeg så oppgitt at jeg blir nødt til å skrive noe.

Ja, Rolness, det har skjedd en rivende utvikling for kvinner og kvinners rettigheter siden den nye kvinnebevegelsen kom opp på barrikadene i slutten av 1960 – begynnelsen av 1970årene – i alle fall i Norge og Vesteuropeiske land. I resten av verden er det fortsatt en lang vei å gå og slik er det også delvis i Norge. Rolness og hans likemenn bør være glade for kvinnekampen og kvinners rett til og krav om å kunne forsørge seg selv. At kvinnene i stor og samlet flokk inntok yrkeslivet og forlot kjøkkenbenken til fordel for yrkesdeltakelse var av minst like stor betydning for vår velstand som funn av olje og gass.

Men stopp litt der. For selv om kvinnene forlot kjøkkenbenken betø det ikke at kvinnene ikke fortsatt tok seg av størsteparten av det ulønnete arbeidet i hjemmet. Det går langsomt, men også her går det fremover. Dagens unge menn som er ektefeller og familiefedre deltar nå i hjemmebaserte tjenester i mye større grad enn på 1960-tallet, men fortsatt leder kvinnene an.

Så hva med den oppblåste uretten, nemlig at kvinner tjener i snitt mindre enn menn? Det er en kjennsgjerning at Norge har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Kvinner og menn arbeider i ulike sektorer, næringer og yrker og de er plassert forskjellig i stillingshierarkiet, tre av fire toppledere er mernn og ni av ti deltidsarbeidende er kvinner. Pr i dag er ni av ti minstepensjonister kvinner, men dette tallet vil sannsynligvis gradvis jevne seg noe ut, men ikke helt. Hvorfor arbeider så mange fler kvinner enn menn deltid? Svaret er sannsynligvis i alle fall delvis at kvinner tar en større del av omsorgsarbeidet i hjemmet, for små barn og gamle foreldre samt alt det andre usynlige arbeidet som skal til i et hjem for at alle skal trives der.

Det er også en kjennsgjerning at arbeid av lik verdi, men ulik plassering i lønnshierarkiet lønnes ulikt, som oftest til ulempe for kvinnene. Et eksempel er ingeniører. Med en gang det heter bioingeniør, som er et typisk kvinneyrke, er lønnen lavere enn for en maskiningeniørsom fortsatt er et mannsyrke. Disse forskjellene vil ganske sikkert også jevne seg ut med tiden, men ikke uten at den svake part (kvinnene) sier i fra.

Legeyrke som en gang var et statusyrke er i ferd med å bli et kvinneyrke. På den måten vil helsevesenet bli befolket av nesten bare kvinner, for sykepleiere og helsefagarbeidere er også kvinneyrker. Jeg sier ikke at legene lønnes lavt fordi de er kvinner, men sykepleierne fortjener også å komme opp på nivå med mange mannsyrker i privat sektor. For mange år siden var den en legekollega (mann) som sa til meg at nå var det et stort problem (for ham og hans mannlige kollegaer) at det ble så mange kvinnelige leger, det ville uvegerlig føre til et statusfall (for ham). Han var kanskje den tidens Rolness?

Jeg var så vidt inne på privat og offentlig sektor. Vår offentlige sektor er stor, det er faktisk den som skal ta vare på oss når vi blir syke eller for gamle til å ta vare på oss selv. Men vi trenger selvfølgelig også en privat sektor som skaper arbeidsplasser og investerer i bedrifter. Ønskemålet må være at vi ikke skaper en motsetning, som at offentlig sektor eser ut og de private faller utenfor. Det er da ikke det som skjer, men vi trenger hverandre og må spille hverandre gode (idrettsmetafor). Vi trenger kvinner i privat sektor og de kommer, men vi trenger også menn i helsevesenet, litt mer i tvil om de kommer. Alle arbeidsplasser fungerer bedre med en rimelig blanding av kvinner og menn. Det vil være en stor fordel om arbeidslivet ble mindre kjønnsdelt.

Dette har handlet mye om likelønn ettersom det var det Rolness gikk i strupen på likestillingsministeren for. Vi må ikke glemme at vold mot kvinner og voldtekter er et økende problem som også finnes i vårt likestilte samfunn. Vi er ikke likestilte før alle kvinner kan føle seg trygge, både i hjemmene og i det offentlige rom. Mange kvinner gjør ikke det.

Til slutt, vi må ikke glemme våre medsøstre rundt om i verden som på langt nær er så priviligerte som oss. Jeg vil be Rolness ta av seg brillene som ikke ser utover vårt land og delta i kampen for kvinners stilling og rettigheter også i verden. Og til alle dere unge menn som flokker dere om ytre høyre og synes likestillingen er gått for langt: Ikke vær historieløse, kvinnekampens historie er lang, men først på 1970-tallet ble det skikkelig vind i seilene, noe som har ført oss dit vi er i dag. Vi skal alle være glade for at samfunnet vårt er så likestilt som det er og ikke bremse den videre utviklingen.

Hilsen en litt opprørt Ragnhild som har hatt Rolness På en lørdag liggende for tilsvar i 10 dager