Av og til bør man bare la tåpeligheter og selvtilfredshet forbigås i taushet. Men etter å ha fulgt Rolness felttog mot kvinner og minoriteter blir jeg så oppgitt at jeg blir nødt til å skrive noe.
Ja, Rolness, det har skjedd en rivende utvikling for kvinner og kvinners rettigheter siden den nye kvinnebevegelsen kom opp på barrikadene i slutten av 1960 – begynnelsen av 1970årene – i alle fall i Norge og Vesteuropeiske land. I resten av verden er det fortsatt en lang vei å gå og slik er det også delvis i Norge. Rolness og hans likemenn bør være glade for kvinnekampen og kvinners rett til og krav om å kunne forsørge seg selv. At kvinnene i stor og samlet flokk inntok yrkeslivet og forlot kjøkkenbenken til fordel for yrkesdeltakelse var av minst like stor betydning for vår velstand som funn av olje og gass.
Men stopp litt der. For selv om kvinnene forlot kjøkkenbenken betø det ikke at kvinnene ikke fortsatt tok seg av størsteparten av det ulønnete arbeidet i hjemmet. Det går langsomt, men også her går det fremover. Dagens unge menn som er ektefeller og familiefedre deltar nå i hjemmebaserte tjenester i mye større grad enn på 1960-tallet, men fortsatt leder kvinnene an.
Så hva med den oppblåste uretten, nemlig at kvinner tjener i snitt mindre enn menn? Det er en kjennsgjerning at Norge har et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Kvinner og menn arbeider i ulike sektorer, næringer og yrker og de er plassert forskjellig i stillingshierarkiet, tre av fire toppledere er mernn og ni av ti deltidsarbeidende er kvinner. Pr i dag er ni av ti minstepensjonister kvinner, men dette tallet vil sannsynligvis gradvis jevne seg noe ut, men ikke helt. Hvorfor arbeider så mange fler kvinner enn menn deltid? Svaret er sannsynligvis i alle fall delvis at kvinner tar en større del av omsorgsarbeidet i hjemmet, for små barn og gamle foreldre samt alt det andre usynlige arbeidet som skal til i et hjem for at alle skal trives der.
Det er også en kjennsgjerning at arbeid av lik verdi, men ulik plassering i lønnshierarkiet lønnes ulikt, som oftest til ulempe for kvinnene. Et eksempel er ingeniører. Med en gang det heter bioingeniør, som er et typisk kvinneyrke, er lønnen lavere enn for en maskiningeniørsom fortsatt er et mannsyrke. Disse forskjellene vil ganske sikkert også jevne seg ut med tiden, men ikke uten at den svake part (kvinnene) sier i fra.
Legeyrke som en gang var et statusyrke er i ferd med å bli et kvinneyrke. På den måten vil helsevesenet bli befolket av nesten bare kvinner, for sykepleiere og helsefagarbeidere er også kvinneyrker. Jeg sier ikke at legene lønnes lavt fordi de er kvinner, men sykepleierne fortjener også å komme opp på nivå med mange mannsyrker i privat sektor. For mange år siden var den en legekollega (mann) som sa til meg at nå var det et stort problem (for ham og hans mannlige kollegaer) at det ble så mange kvinnelige leger, det ville uvegerlig føre til et statusfall (for ham). Han var kanskje den tidens Rolness?
Jeg var så vidt inne på privat og offentlig sektor. Vår offentlige sektor er stor, det er faktisk den som skal ta vare på oss når vi blir syke eller for gamle til å ta vare på oss selv. Men vi trenger selvfølgelig også en privat sektor som skaper arbeidsplasser og investerer i bedrifter. Ønskemålet må være at vi ikke skaper en motsetning, som at offentlig sektor eser ut og de private faller utenfor. Det er da ikke det som skjer, men vi trenger hverandre og må spille hverandre gode (idrettsmetafor). Vi trenger kvinner i privat sektor og de kommer, men vi trenger også menn i helsevesenet, litt mer i tvil om de kommer. Alle arbeidsplasser fungerer bedre med en rimelig blanding av kvinner og menn. Det vil være en stor fordel om arbeidslivet ble mindre kjønnsdelt.
Dette har handlet mye om likelønn ettersom det var det Rolness gikk i strupen på likestillingsministeren for. Vi må ikke glemme at vold mot kvinner og voldtekter er et økende problem som også finnes i vårt likestilte samfunn. Vi er ikke likestilte før alle kvinner kan føle seg trygge, både i hjemmene og i det offentlige rom. Mange kvinner gjør ikke det.
Til slutt, vi må ikke glemme våre medsøstre rundt om i verden som på langt nær er så priviligerte som oss. Jeg vil be Rolness ta av seg brillene som ikke ser utover vårt land og delta i kampen for kvinners stilling og rettigheter også i verden. Og til alle dere unge menn som flokker dere om ytre høyre og synes likestillingen er gått for langt: Ikke vær historieløse, kvinnekampens historie er lang, men først på 1970-tallet ble det skikkelig vind i seilene, noe som har ført oss dit vi er i dag. Vi skal alle være glade for at samfunnet vårt er så likestilt som det er og ikke bremse den videre utviklingen.
Hilsen en litt opprørt Ragnhild som har hatt Rolness På en lørdag liggende for tilsvar i 10 dager
