Etter VELDIG varme dager……

Vi har opplevd en forsmak på hva vi, eller mer sannsynlig barnebarna våre skal få oppleve – en varmere klode. Varmerekorder er satt flere steder i Europa og i Nordland hadde de en varmerekord i bortimot et døgn – inntil Meterologisk Institutt slettet den. Uansett var det varmt nok både natt og dag. Varmen tok bort noe av energien jeg vanligvis bruker til å opprøres over både dette og hint i nyheter og kommentarstoff. Men i dag våknet vi til værskifte, sterk vind og fallende temperaturer og min sedvanlige ergrelser over de siste dagers hendelser dukker opp på nytt.

NRK-Ytring har tydeligvis hatt tørke med hensyn til gode og nyttige innlegg når det gis spalteplass til en trebarnsmor som i frustrasjon over egen familie like godt begår karakterdrap på alle besteforeldre. Det er selvfølgelig trist at noen opplever sine foreldre som ufølsomme og lite hjelpsomme, men det er å gå langt over streken å antyde at dette er gjeldende for hele dagens besteforeldregenerasjon. Kort fortalt synes hun egne foreldre og alle andre besteforeldre stiller alt for lite opp for barnebarna, at hun burde fått mye mer avlastning og det burde også alle andre unge og middelaldrende foreldre med små barn få. Innlegget virker veldig privat og lite egnet som en kronikk. Hennes opplevelser rimer svært dårlig med rådende forskning på området. Forskningen tyder på at besteforeldregenerasjonen er sterkt opptatt av barnebarna og at medomsorg for barnebarn er en viktig del av livene deres.

Besteforeldre kan være alt fra unge, friske, hardtarbeidende kvinner og menn til gamle og eldre med sviktende helse. At småbarnsforeldre trenger avlastning i en travel hverdag er det ikke vanskelig å forstå. Sannheten er imidlertid at de besteforeldrene som har så små barnebarn oftest selv er i full jobb, kanskje også med omsorgsansvar for sine gamle og hjelpetrengende foreldre. Det å være sammen med barnebarn er såvidt jeg har erfart høyt prioritert selv om hverdagen ikke alltid strekker til så langt man skulle ønske. Selvfølgelig er ikke alle så heldige at de har et sommersted hvor barnebarn kommer og går, med og uten foreldre, men barnebarna inntar uansett en stor plass i livene til besteforeldregenerasjonen.

Kanskje har den utslitte trebarnsmoren helt urealistiske forventninger til besteforeldrerollen. Barnebarn er livets dessert, foreldrene får ta seg av oppdragelsen og det daglige, vi besteforeldre koser oss med barnebarna og trår til med hjelp og støtte når det kniper. Selv har vi nå fått så mange store barnebarn som vi nesten må søke om audiens hos for at de skal ha tid til å være sammen med oss. Desto hyggeligere er det når vi kan tilbringe litt rolig tid sammen midt oppe i deres travle liv.

Det er imidlertid viktigere saker å opprøres over, som for eksempel at våre folkevalgte nekter å ta inn over seg at kloden er i ferd med å nå kokepunktet, og fortsetter å dele ut letekonsesjoner for oljeboring, flørter med bompengepartiene og flyr fornøyd både på korte og lengre reiser uten å engang vurdere alternativer. Da miljøvernministeren før sommeren prøvde seg med en mer offensiv klimapolitikk ble han kontant avvist av statsministeren som nødig ville ta sjansen på å miste velgere med upopulære klimatiltak.

Situasjonen til de fengslede kvinneaktivistene i SaudiArabia er fortsatt like alvorlig, og vi ser allikevel på SaudiArabia som en god venn og alliert som vi selger våpen til. Våpen de kan bruke blant annet til å drepe sivile i Jemen. Ja det er nok av saker å opprøres over.

Hilsen Ragnhild på vei ut av sommerdvalen

 

Sommerferie i mitt ferieparadis

Jeg har skrevet om Bråtane tidligere, men nå, etter at en stor del av juli er forbi, er vi tilbake her, i mitt sommerparadis. Mine fire barn skal overta, ikke bare på papiret, men i realiteten. De senere årene har de tatt seg av alt av vedlikeholdsarbeid mens vi, de to gamle har konsentrert oss om uteområdet. Jeg luker, klipper roser og luker igjen. Thor-Øistein klipper gress og det er ingen liten jobb etter at mors og fars grønnsakhage ble transformert til gressplen da den eldste generasjonen ikke lenger kunne bruke all sin tid mellom mai og september til å dyrke grønnsaker. Bærbuskene trenger også stell – en våt og dels varm sommer som denne gjør at ugresset nærmest kveler dem. Gartner TØ har litt av en jobb. Stelle gamle klatreroser er også et sisyfosarbeid, men det gir resultater.

Etter to og en halv uke i nord og en rolig uke hjemme på Sagene kom vi til Bråtane i et forrykende regnvær. Båten vår har et lite “hus” så vi ble ikke våte – det ble derimot bagene våre som vi ikke var lure nok til å sette inn. Resultatet var vått tøy som måtte henges opp her og der for å tørke. Uansett, det tar ikke lang tid før vi er inne i “Bråtanemodus”. Morgenkaffe i solen ute (eventuelt inne hvis det regner), morgenbad uansett temperatur og vær (Ragnhild, Thor-Øistein forbeholder seg retten til værforbehold) og så en langsom dag med litt gartnerarbeid, en tur over til vår lille golfbane, bøker og andre rolige sysler.

Fellesskap på en av verdens vakreste øyer

I går var det Gumøydagen. Gumøy er en relativt stor øy med mange sommergjester, men også endel fastboende. Vi, min familie, har feriert her siden 1947, den gangen Kragerøfjorden ikke var så hip som den etterhvert er blitt. Det var derfor ikke så veldig mange sommergjester og vi ble godt kjent med familien på den nærmeste gården, der Gumøydagen har gått av stabelen de siste 20-30 årene. I går var det veldig mange, unge og eldre som hadde funnet veien til Østre Gumøy. Vi satt i solen og mimret litt sammen med Grete, Bjørg og Ellef som jeg har kjent fra jeg var barn og de var mye, mye yngre enn meg mens vi i dag er nærmest jevnaldrende. Det er hva årene gjør med oss. På gården har bonden hett Ellef og Finnbo annen hver gang i generasjoner. Dagens bonde, Ellef, har ingen sønn som har fått navnet, så derfor har søsteren Grete sørget for at Finnbo-navnet ikke blir borte ved å insistere på at et barnebarn skulle hete Finnbo. Jeg husker forrige Ellef, farfar til dagens, veldig godt og selvfølgelig husker jeg Finnbo og Astrid som var ungfolket på gården da jeg var barn.

Vel tilbake på Bråtane, stappmette etter å ha besøkt kafeen på låven og spist hjemmebakst og drukket mengder av kaffe kunne vi nyte en av sommerens varmeste dager med bad, matjesild til middag og bursdagsbesøk hos grandnevø Jakob, 8 år, barnebarn til søster Bente. En av de mange herlige ting ved Bråtane er at her er vi nær, men ikke for nær, min familie siden jeg og mine to søsken har en del av eiendommen hver med hver våre sommerhus. Vi besøker hverandre og treffes akkurat passe mye. Og barna og barnebarna våre blir kjent med hverandre og har stor glede av hverandre. Fredag kveld kommer Gry med Lill og Kaisa så da blir det flere tremenninger som kan ha glede av hverandre.

Så avslutter vi dagen oppe på plattingen med utsikt og sol før vi trekker inn til bøker og andre innesysler

Hilsen Ragnhild i feriemodus

 

 

Kortreiste ergrelser, del to.

På 1800- tallet var det like vanlig at grisen gikk løs på gårdstunet som bikkja og katten. Men hva har skjedd? Etter  at NRK viste den stygge behandlingen av griser i trange grisebinger, er det neppe nødvendig å utbrodere denne elendigheten videre.

Når forholdene legges til rette, kan grisen være et vennlig og hyggelig dyr. Genetisk et den ganske nær menneske. I flere år har vi allerede benyttet hjerteklaffer fra grisen til transplantasjon når enkelte av våre egne klaffer svikter. Og det fungerer bra. Ved noe manipulasjon av grisens DNA, kan hele organer transplanteres til mennesket. Bare dette at grisen står mennesket så nær, burde være tilstrekkelig til de blir behandlet med respekt.

Hva vil det egentlig si at vi behandler dyr på en human måte? Dette kan nok sikkert diskuteres fra mange synsvinkler. For meg er det ganske enkelt. De må få bra mat, de må få bevege seg noenlunde fritt og vi må se at de trives. Derfor er det oppløftende at ansvarlige fagmennesker idag nettopp snakker om dette. Slutt med griseoppdrett i betongfabrikker. La den den slippe ut for å grave i jorda.

Hvorfor er dette så vanskelig? Det har “selvsagt” med penger å gjøre. På kortest mulig levetid må den bli slakteklar, dvs omlag 100 kg. Dette skjer raskt ved at den beveger seg minst mulig og får mest mulig kraftfor. At kjøttet kan selges til forbruker for kr. 30 pr kg er egentlig en hån.

Det hele ligger i forbrukerens hender. Vi bør få vite hvor kjøttet kommer fra og hvordan griseoppdrettet har vært. En ting er å få vite at disse grisene har hatt det bra. Iallfall deler av livet må de ha fått anledning til å vandre rundt og grave i jorda. Dessuten er slikt kjøtt garantert bedre. Jeg foreslår at vi boykotter billigkjøttet og dermed tvinger griseholdet i riktig retning.

Mennesket har i tusenvis av år spist kjøtt. All forskning tyder på at frukt, grønnsaker og fisk er sundt for oss. Samtidig er jeg overbevist om at noe kjøtt er bra for helsa. Ikke bare rent ernæringsmessig men også for de fleste av oss synes det smaker godt. Riktig stekt ribbe til jul er et høydepunkt for meg. Enda en gang, det vil ikke smake godt uten at vi vet at dyra har fått leve et anstendig liv.

Hilsen Thor-Øistein, som godt husker griseholdet til besteforeldrene på begge sider.

Kortreist lykke og frittgående ergrelser

Jeg vil så gjerne holde meg til kortreist mat, og akkurat nå med norske jordbær og norske tomater i butikkene er det ikke så veldig vanskelig. Fisken vi kjøper kan også være rimelig kortreist, i alle fall norsk, og vi holder oss godt unna oksekjøtt fra Sør-Amerika. Men jeg må jo innrømme at jeg både er glad i appelsiner (som neppe er dyrket i Norge) og avokado og jeg synder nok sikker på endel andre matvarer også. At norsk svin (i alle fall fra Gilde) for tiden også er fy gjør livet enda litt vanskeligere, men håndterbart. Bare synd at ikke myndighetene tar dyrevelferd på virkelig alvor og foretar flere ikke forhåndsvarslete kontroller av grisebøndene.

Kortreist lykke finner vi bl.a. når vi går våre nesten daglige turer i nærområdet. I dag gjaldt det å komme seg ut før uværet Yr varslet med styrtregn og torden kom over oss. Det klarte vi og fant til og med noen stier vi ikke har gått tidligere i tillegg til et nytt idyllisk tjern i det aller nærmeste nærområdet vårt.

Men så til ergrelsene

Jeg har tidligere skrevet om vår tosomme ferie hvor vi har hatt mer tid enn noen gang til å finlese alle avisene, hvilket vil si Aftenposten, Dagsavisen og Klassekampen i tillegg til det vi finner på nett og ukeavisene Morgenbladet og Dag og Tid. Her er det mer enn nok å ergre seg, for ikke å si bli regelrett forbannet over. En leder i Morgenbladet tar opp vår (Norges) strenge og urettferdige asylpolitikk. Siden 2015 har det vært satset stort på tibakekallelse av oppholdstillatelser for om mulig å få sendt hjem en og annen flyktningefamilie. En rapport fra Institutt for samfunnsforskning (en rapport bestilt av UDI!!) viser  at arbeidsmetodene som brukes er problematiske ved å være “uforutsigbare, ugjennomtenkte og blinde for egen effekt”. “Systemet mangler ikke bare menneskelighet, det mangler profesjonalitet”. Med andre ord – rapporten er drepende og levner ikke UDI og deres arbeidsmetoder mye ære. Politikerne innser at det finnes vonde enkeltskjebner som vi må bare akseptere med denne “strenge, men rettferdige”  innvandringspolitikken. Det er bare å håpe at disse politikerne kan bli byttet ut ved neste valg og at innvandringspolitikken kan bli streng, rettferdig og human.

Lett å glede seg over skribenter som sier noe vi er helt enige i

I dagens Aftenpost har Jørgen Randers en kronikk med tittelen “Dropp skammen – stem riktig”.!http://Dropp klimaskammen, stem riktig! | Jørgen Randers – Aftenposten https://www.aftenposten.no/…/Dropp-klimaskammen_-stem-riktig–… Han viser til enkle løsninger på klimakrisen, nemlig å avslutte all bruk av olje, gass og kull på en ordnet måte mellom årene 2020 og 2050. MEN for å få dette til må vi akseptere at det vil koste penger, mye penger, som vi skattebetalere må bidra med etter evne. DVS at hvordan betale for miljøet må ha en klar sosial profil. For å få det til må vi rett og slett stemme på partier som vil gjøre dette mulig og vi vet alle hvilke partier det IKKE er. Så får vi skamme oss frem til nytt valg om to år.

Hilsen Ragnhild som både gleder og ergrer seg i sommervarmen

Om sommerdvalen og skam

 

Sommerdvalen har lett for å ta meg i juli. Nå har vi nettop kommet hjem etter 21/2 uke nordpå – mye i tosomhet – mye vær og herlig fredelig. Perfekt for å dyrke fellesskapet og la roen senke seg. Her hjemme er det også fredelig, feriestillhet over Lilleborg bortsett fra de uheldige naboene vis a vis som fikk kjellerene sine oversvømmet ved det korte, men intense uværet for kort tid siden. Men sommerdvalen gir også mulighet for refleksjoner, særlig siden avisene blir lest ekstra grundig når gradestokken ikke passerer tosifrete tall. Og etter hjemkomst og temperaturer som vi i nord bare kunne drømme om blir refleksjonene utdypet og klarer å nærme seg irritasjon og opprørthet. Så her sitter jeg i en ikke oversvømmet leilighet i 5. etasje og tenker på alt det unyttige vi ergrer oss over for ikke å snakke om alt det vi VIRKELIG burde ergre oss over.

Først litt om skam

Noen av sommerens nyord er flyskam, båtskam og jeg føyer til forbruksskam og kjøttskam. Jeg har som de fleste andre all grunn til å skamme meg over flyreiser og forbruk. Det å skamme meg er ganske destruktivt, da setter jeg meg i en krok og skammer meg, vil helst ikke snakke om mine lite miljøvennlige aktiviteter, og fortsetter å fly og forbruke. I stedet tror jeg det er mer konstruktivt å tenke nøye over våre vaner og prøve å gjøre en bitte liten del av alt som trengs for at barnebarna skal ha et levelig liv på kloden. Alt er bedre en ingenting. Selv om min nøye søppelsortering har liten effekt så betyr det noe at alle sorterer og jeg er endel av alle. Jeg spiser lite kjøtt, men tror ikke jeg redder kloden om jeg slutter helt med alle animalske produkter og blir veganer. Om jeg sier ja takk til et kjøttmåltid en gang i blant skal jeg ikke skamme meg over det, men heller prøve å være bevisst på hva jeg spiser i det daglige. Men når kjøtteterne prøver å rettferdiggjøre seg kjøttforbruket sitt ved å vise til beitende dyr på frodige enger må vi minne dem på at svært mye av kjøttproduksjonen kommer fra dyr som bor på trange båser året rundt og knapt har sett en blomstereng i sitt liv. Og hvorfor vi skal godta at bøndene aler opp kraftforetende okser på bås i stedet for å bruke kjøtt fra kuer som også gir oss melk og melkeprodukter og kan beite ute i sommerhalvåret, kan jeg ikke forstå. Det snakkes mye og gjøres lite når det gjelder dyrevelferd her i landet så det er langt igjen til bildet av lykkelige kuer på beite som skal markedsføre norsk melkesjokolade (som er produsert et helt annet sted i verden).

Signaleffekter er viktige

Selv om tyve år gamle “influensere” får bråtevis av klikk på sine snørr- og tårerposter på insta eller blogg eller.. så er vel våre viktigste politikere vesentlige for hva vi mener og tror om samfunnet vårt. Når statsministeren setter seg blid og fornøyd i flysetet og oppfordrer oss til bare å fly så mye vi orker for en gang i en fjern fremtid blir flyene miljøvennlige, så gir det en ekkel smak i munnen og et svært dårlig signal. Akkurat som når eldre- og folkehelseministeren synes det er helt greit at vi gafler i oss rødt kjøtt, ingen grunn til å høre på ernæringsfaglige råd der i gården. Selvfølgelig kan vi le av slike dumheter fra våre politikere, men signaleffekten er tydelig og ikke bra. Men det er kanskje grunn til å synes synd på statsministeren og alle de hjelpeløse uttalelsene der hun står i spagat for å tekkes tre uvillige regjeringssamarbeidspartnere.

Sommerdvalen fortsetter

Nå har vi en uke hjemme på Lilleborg med småturer i skogen, litt familie på gjennomreise bøker, og alle magasinene og tidsskriftene som har hopet seg opp. Stadig mye å ergre seg over, og det gjør vi. Fortsatt god sommer fra Ragnhild

“En tiger under dyna?”

Den store dramatikeren Bernhard Shaw ( 1856-1950 ) sa mye om mangt og siteres til stadighet. “Aldring er en av de uhelbredelige fakta i livet”, er ett av sitatene til ettertanke. Min tolkning av dette er at hvis/når vi er heldige, kan vi leve bra som gamle. Både helsepolitisk og ellers kan vi i hvertfall defineres som gamle etter 80 år, vi kaller det gjerne den 4 livsfase. Mange ting endrer seg. Motbakkene blir litt brattere, muskelkraften er annerledes  og vi snubler litt lettere enn før. Vi må konsentrere oss mer i det daglige for å huske hvor ting er osv. “Min kjære” løp nettopp rundt og lette etter brillene sine. Etter hvert så hun at de hang rundt halsen.

I mang en sammenheng har jeg vært inne på at det er så lett å klage over at alt har blitt dårligere med årene. Noen og åtti år som jeg har blitt, prøver jeg å forholde meg til det jeg greier. Skogsturene våre går fort nok. Vi ser mer av naturen, vi lukter mer på skogen og vi har tid til en prat med de vi møter. Jeg har også sett meg ut stier som jeg kan gå i fremtiden. Når jeg ikke kan kjøre bil selv lenger, kan jeg ta bussen. Jeg vil kunne gå med en eller to stokker og jeg vet at det er stubber jeg kan sette meg ned på for å tenke gode tanker, håper jeg.

Så litt til Bernhard Shaw igjen. Jeg må med en gang tilstå at jeg tror det var han som sa dette da han ble spurt om hvordan det var å fylle 80 år. Han hadde hele livet vært “en damenes mann” og det hadde nok krevd sitt. Han svarte: ” Nå har jeg hele livet levd med en tiger under dyna. Nå har den heldigvis begynt å roe seg”. Det er mange år siden jeg så dette første gang. Jeg har nå lest meg opp på hva man egentlig vet om kjønnslivet etter at vi har blitt gamle. Psykolog Bente Træen har skrevet endel artikler om dette, tildels bassert på egen forskning og til del på andres. Hun fastslår at denne forskningen har vært svært sparsom. Dette sansynligvis fordi få har trodd at gamle har noe kjønnsliv.

Træen sier: “Som yngre setter man mer pris på de gymnastiske sider a sex-livet som er knyttet til genital sex. Som gamle liker vi å bli tatt på, kost med og vi synes at noen kyss er bra”. Det er ikke overraskende at gamle fortsatt “kan ha lyst”, og kanskje vilje, mens det kan skårte på evnen til å få det  til. Ganske nye undersøkelser viste at omlag 50% av 80 åringene hadde fortsatt gode opplevelser av sex. Kvinner faktisk noe mer enn menn. Men betraktelig mer sjeldent enn tidligere i livet.

God nærhet og tilhørighet betyr nok mest når vi er gamle.

Til slutt Bernhard Shaw: ” Vi slutter ikke å leke fordi vi blir gamle, vi blir gamle fordi vi üslutter å leke”.

Hilsen Thor-Øistein

Om tosomhet på 69 grader nord

Refleksjoner rundt tosomheten

Nå er vi her, ytterst på Lenangsøyra i Lyngen, på 7.dagen og jeg må reflektere litt over tosomheten. For her ute er det bare oss to, vinden, havet og innimellom sol. Dagene går uten at det skjer så mye, og uten at vi gjør så mye. Joda, vi går turer når været tillater det, dukker oss i fjæra når det ikke er alt for lavt vann, sager/hugger ved, leser, småprater og, ja, gjør ingenting. Og som gode nordboere, vi strikoser oss. For kos er vårt, nordmenns, varemerke.

Kan vi klare å være alene så lenge?

Svaret er ja, vi kan. Her ute er vi så fjernt fra et vanlig storbyliv som det går an. Riktignok er vi innom den lokale lille Jokerbutikken for å handle inn det nødvendige og få oppdatering på livet og menneskene i bygda. Butikken er navet i lokalsamfunnet, her treffes vi for å utveksle nyheter og butikken formidler videre det som skjer, hvem som lever, dør, flytter, bygger nytt osv osv. Så kommer vi tilbake til vårt lille hus, pakker ut brød, melk og lignende og fortsetter vår tosomhet.

God tosomhet er limet i forholdet

Det å være alene over tid er en indikator på at vi har det bra. Vi lever ikke helt avsondret fra verden, medbrakt mobilt internett gjør det mulig å holde kontakten med omverdenen, med barn og barnebarn på ferie i Norge, Spania, Italia og snart Hellas. Vi følger med på deres forskjellige gjøremål og er glade for vårt stille liv her i nord. Selv da det regnet og sluddet og temperaturen ikke steg over 4 grader på dagen ønsket vi oss ikke til sydligere breddegrader, men gledet oss med dem som var der. Så snudde det og vi fikk mulighet for kveldsturer i midnattssolen og opplevde solen som aldri forsvant bak øyene i nordvest, men fra sitt laveste nivå bare begynte å stige igjen mellom 12 og 01.00. Ikke mulig å legge seg – dette må vi bare oppleve.

Vi er heldige

Jeg/vi har sagt det så mange ganger, både til hverandre og her på bloggen, vi er heldige. Vi har hverandre, vi har en stor familie, vi har gode venner og vi har mulighete til å være her oppe alene. Det å være alene er herlig så lenge det er selvvalgt, ikke alle har det slik. Det å skrive disse linjene gjør meg ydmyk og takknemlig, jeg skal ikke late som dette er er livet slik vi vil leve det bestandig. men så lenge vi kan velge noen dager/uker i tosomhet er det godt å vite at vi skal tilbake til vårt vanlige liv på Sagene i Oslo. Det blir også fint. Og jeg skal ikke stikke under en stol at når vi i morgen går ombord i Hurtigruta på vei til Kirkenes blir det godt med en dusj etter vel en uke uten innlagt vann.

Hilsen Ragnhild, i god, selvvalgt tosomhet.