Refleksjoner rundt tosomheten

Nå er vi her, ytterst på Lenangsøyra i Lyngen, på 7.dagen og jeg må reflektere litt over tosomheten. For her ute er det bare oss to, vinden, havet og innimellom sol. Dagene går uten at det skjer så mye, og uten at vi gjør så mye. Joda, vi går turer når været tillater det, dukker oss i fjæra når det ikke er alt for lavt vann, sager/hugger ved, leser, småprater og, ja, gjør ingenting. Og som gode nordboere, vi strikoser oss. For kos er vårt, nordmenns, varemerke.

Kan vi klare å være alene så lenge?

Svaret er ja, vi kan. Her ute er vi så fjernt fra et vanlig storbyliv som det går an. Riktignok er vi innom den lokale lille Jokerbutikken for å handle inn det nødvendige og få oppdatering på livet og menneskene i bygda. Butikken er navet i lokalsamfunnet, her treffes vi for å utveksle nyheter og butikken formidler videre det som skjer, hvem som lever, dør, flytter, bygger nytt osv osv. Så kommer vi tilbake til vårt lille hus, pakker ut brød, melk og lignende og fortsetter vår tosomhet.

God tosomhet er limet i forholdet

Det å være alene over tid er en indikator på at vi har det bra. Vi lever ikke helt avsondret fra verden, medbrakt mobilt internett gjør det mulig å holde kontakten med omverdenen, med barn og barnebarn på ferie i Norge, Spania, Italia og snart Hellas. Vi følger med på deres forskjellige gjøremål og er glade for vårt stille liv her i nord. Selv da det regnet og sluddet og temperaturen ikke steg over 4 grader på dagen ønsket vi oss ikke til sydligere breddegrader, men gledet oss med dem som var der. Så snudde det og vi fikk mulighet for kveldsturer i midnattssolen og opplevde solen som aldri forsvant bak øyene i nordvest, men fra sitt laveste nivå bare begynte å stige igjen mellom 12 og 01.00. Ikke mulig å legge seg – dette må vi bare oppleve.

Vi er heldige

Jeg/vi har sagt det så mange ganger, både til hverandre og her på bloggen, vi er heldige. Vi har hverandre, vi har en stor familie, vi har gode venner og vi har mulighete til å være her oppe alene. Det å være alene er herlig så lenge det er selvvalgt, ikke alle har det slik. Det å skrive disse linjene gjør meg ydmyk og takknemlig, jeg skal ikke late som dette er er livet slik vi vil leve det bestandig. men så lenge vi kan velge noen dager/uker i tosomhet er det godt å vite at vi skal tilbake til vårt vanlige liv på Sagene i Oslo. Det blir også fint. Og jeg skal ikke stikke under en stol at når vi i morgen går ombord i Hurtigruta på vei til Kirkenes blir det godt med en dusj etter vel en uke uten innlagt vann.

Hilsen Ragnhild, i god, selvvalgt tosomhet.