Det er ikke særlig originalt å si at det har vært et underlig år, et år som ikke bare har vært preget av korona selv om pandemien har tatt enormt mye plass i mediene og selvfølgelig i dagliglivet til oss alle. Men det er en annen viktig ting som har preget året og som burde bekymre oss mer fremover, klimaendringene.

La meg starte med korona og si med en gang at vi, Thor-Øistein og jeg, har svært lite å klage over. Vi bor godt, har kontakt med barn, barnebarn og venner på ulike vis. Som pensjonister blir vi hverken permittert eller oppsagt og vi har hverandre. Vi savner selvfølgelig kulturarrangementer, men klarer oss fint med bøker, blader og TV. Ikke alle er så heldige som oss, det er vi smertelig klar over og vi håper med resten av befolkningen at vaksinen etterhvert vil kunne føre til at samfunnet åpner igjen og alle kan leve mer normalt. Først og fremst kan vi håpe at gamle og syke kan få besøk igjen og at sykehjemmene åpner dørene for pårørende og andre besøkende.

Koronapandemien har gjort og kommer til å gjøre et stort innhugg i vår felles økonomi samtidig med at det er helt klart at de som har minst fra før betaler den største prisen, slik det alltid vil være i et liberalistisk og kapitalistisk samfunn. Vår høyreorienterte regjering har gjort en strålende jobb i bekjempelsen av pandemien her hjemme, men det er klart at når det gjelder økonomisk kompensasjon er det de store og sterke som stikker av med den største potten.

Men en på sikt mye større trussel for oss alle er klimaendringene som vi begynner å se resultatene av nå. 2020 har vært det varmeste året siste hundrede år. Her i Norge opplever vi endringene ved mer nedbør, kortere vintre og kjøligere sommere. Hvis klimagassutslippene fortsetter som i dag regner forskerne med at økningen i temperatur for landet som helhet frem mot årtusenskiftet vil være 4,5 grader. Hva dette betyr ser vi nå konturene av. Etter en mild og regnfull desember måned i lavlandet på Østlandet fikk vi på årets nest siste dag melding om et stort jordskred i Gjerdrum, en liten kommune i det som nå heter Viken fylke. Hvor store konsekvenser dette får for alle dem som har mistet husene sine kan vi bare ane. Når dette skrives vet vi ikke om menneskeliv er gått tapt, men vi vet at flere hundrede er evakuert og noen er kjørt til sykehus med skader. Dette er dessverre ikke enestående, det meldes om økende mengder skred mange steder i Norge. I juni i år gikk et stort skred i Alta, i fjor et jordskred i Orkdal og et snøskred i Tamokdalen i Troms.

Politikerne våre lover alle som en at de har den aller beste klimapolitikken som vil redusere utslippene og stanse oppvarmingen. For meg er det da komplett uforståelig at oljeletingen fortsetter med uforminsket kraft og at det gis nye konsesjoner for ny leting og ny utvinning. Jeg hadde tro på en ung kvinne som oljeminister, men nei dessverre, hun er plassert i folden og er med på å lovprise oljen, å gi store økonomiske insentiver for å lete og å akseptere stadig flere leteområder. Med de feltene vi allerede har i drift har vi nok olje til å leve av i flere tiår fremover. Vi trenger rett og slett ikke å finne mer olje, sannsynligvis vil det ikke en gang lønne seg økonomisk og for klimaet er det en katastrofe. Rettsvesenet kan heller ikke hjelpe, Høyesterett ga staten medhold i at de kan ture frem, for “dette er en sak for politikerne og ikke for domstolene” som det står i domsbeslutningen. Det ga en vond smak i munnen å oppleve oljeministeren jublende i mediene. Eneste trøst er at det var et mindretall på fire høyesterettsdommere som vill felle staten.

Men på årets nest siste dag er det også på sin plass å se både bakover og fremover. Vi har mye å glede oss over og mye å glede oss til. Vi har forhåpentligvis lært noe dette året, lært noe om viktigheten av de nære ting, at vi ikke må reise jorden rundt for å lete etter lykken og at vi kanskje kan bremse på vårt overforbruk. Vi har begynt å gjenbruke, å reparere og å bruke beina i naturen. La oss fortsette med det.

Takk til alle som følger oss på bloggen og på gjensyn i 2021.

Hilsen Ragnhild som har hatt fem strålende skiturer før og i julen.

Da de siste juleinnkjøp var avsluttet og ditto julehilsener avlevert i pøsende regnvær kunne vi sette oss i en bil, fullstendig overlesset med bøker, blader, mat og julegaver, og kjøre de 9,5 milene til Norefjell. Etter en grå, mørk og våt november/desember var det deilig å komme opp til sne og julepyntet hytte. Adventstiden har vært rolig og koselig med tre adventslunsjer med barn og barnebarn i stedet for den tradisjonelle lille julaftenfeiringen vi har hatt de siste 40+ årene. Ingen grunn til å føle seg litt trøtt og sliten, men etter et slag Liverpool (kortspill) var vi så tsøvnige at vi sovnet før 22.30. Og så våkner vi til klar himmel, sne og etterhvert en soloppgang som det er lenge siden vi har sett. Morgenkaffen inntas foran peisen mens solen langsomt kommer over åsene.

Nå kan vi glede oss til årets første skitur, heldige som vi er. Jeg kan likevel ikke annet enn å være veldig skuffet over Høyesterett og dommen i Miljøsaken. Mens oljelobbyen og oljeministeren fryder seg og snakker om en riktig og god dom, glemmer de å nevne at det var et betydelig mindretall av dommere som mente at det var begått alvorlige saksbehandlingsfeil da det ble tildelt letelisenser i Barentshavet. Mindretallet pekte også på at Olje- og energidepartementet bevisst hadde løyet om lønnsomheten for olje i barentshavet sørøst. Den saken skal opp til høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite` over nyttår. Så selv om klimaet tapte i Høyesterett er saken nå i mye høyere grad satt på dagsordenen. Et flertall av befolkningen vil la oljen i Arktis ligge av klimahensyn, og når miljøspørsmål innkluderes i FNs liste over verdens beste land å bo i, ja da raser Norge ned fra første til syttende plass. Så Natur og Ungdom sammen med Besteforeldrenes klimaaksjon og Naturvernforbundet har på ingen måte gitt opp kampen mot de store kapitalinteressene i vår oljesmurte regjering og for vårt miljø og våre barnebarns fremtid. Det er allerede funnet nok olje for flere tiår fremover, så det er helt unødvendig å ødelegge miljøet ved gi nye letelisenser.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Men nå er det dagen før dagen og vi gleder oss ved å være sammen med Karoline, Christian og barna, gå på ski og kose oss med peis og god mat. Seniorlivet ønsker våre lesere en riktig god jul og takker for at dere har fulgt oss i dette underlige året som er gått. Vi håper dere vil følge oss i 2021 også.

Hilsen en julete Ragnhild

Turnustjeneste i Tingvoll på Nordmøre i 1962 har satt sine spor i minneboka. Mye hyggelig folk som tok vel imot den unge doktern og hans familie. Det var den gangen legen kom på hjemmebesøk og jeg ble veldig godt kjent rundt i bygda, idet distriktslegen selv overlot dette arbeidet til ungdoktern. Hvem kunne den gang tenke seg at tettstedet Torjulvågen, endel år senere skulle bli verdensberømt for å lage framifrå god ost.

Da vi for noen år siden, på vei til Smøla, svingte ned til Torjulvågen,var det nettopp for å besøke disse ostemakerne.  På tunet stoppet en stor John Deere som det viste seg å være bonden sjøl som kjørte. Vi fortalte vårt ærend og ble vist veien til noe som så ut som et stort vognskjul, men som viste seg å være ysteriet.

I 2003 startet mor og datter på gården å skaffe seg erfaring med å lage ost av kumelk. Ambisjonen startet med å lage den beste osten på Nord-Møre, deretter i Norge osv. Det kulminerte med at osten Kraftkar i 2016 ble kåret til verdens beste blåmuggost. Stort sett holder det med melka fra eget fjøs med 60 kyr. Osten er fortsatt håndlaget og det bør ikke være nødvendig å fortelle at den smaker bra. Produksjonen skal fortsatt være noe begrenset, men vi fant den på Meny.

Man kan drikke så mangt til muggost og en akevitter er ikke av veien. Det fører meg til neste del av dagens epistel. Lyngen-halvøya med sine alper har vært endel av livet vårt, siden datter Trine var jordmor der for vel 25 år siden. Knapt 10 km fra kommunesenteret Lyngseide, lå en NATO-base på Årøybuktneset. For fem år siden kjøpte 4 karer restene av dette. De hadde erfaring fra legevirksomhet, dykking, frisøryrket og destillering. Skotten som sto for det siste, var sikkert vesentlig når flyktige planer i 2015, året etter var blitt til et destilleri som kunne starte  produksjonen.

Destilleriet heter Aurora Spirits og produktene gin, vodka, akevitt og whisky er Bivrost. Forøvrig navnet i norrøn mytologi på broen mellom himmel og helvete. Symbolikken her skal jeg ikke utdype. Det er nesten ikke til og tro, men Bivrost Gin fikk for ett par år siden en høythengende pris for sin kvalitet. Det må være noe spesielt med en slik produksjon utover at Destilleriet er verdens nordligste. Jo, de tar vann fra den store breen i Lyngsalpene og de bruker lokale urter og bær. Har ikke polet Bivrost, kan det bestilles.

For meg har dette blitt 2 historier som forteller hva som kan vokse opp og ut av ingenting, bare de rette folka finnes.

Hilsen Thor-Øistein som ikke slutter å la seg imponere.

Ps. Bildet er av Nordlyset over Destilleriet i Lyngen.

I en annerledes førjulstid er det også tid og rom for å ergre seg. Som våre lesere godt vet er jeg en ekspert i å ergre meg og la meg opprøre. Tidlig på høsten hadde jeg en bonanza i ergrelser over oljelobbyen som greidde å overtale regjeringen til tidenes gavepakke til oljeindustrien. En gavepakke som i følge miljøbevegelsen og en rekke ansvarlige politikere var helt hinsides i en tid hvor vi må se oss om etter andre inntektskilder hvis vi skal komme i mål med det grønne skiftet. Gavepakken har vært forsvart med trumfkortet som passer både på høyre og venstre side i politikken – arbeidsplasser. Når det også kommer for en dag at regjeringen har vært advart mot å legge ut nye oljeblokker i Barentshavet fra sitt eget embedsverk, da blir alle forsøk på å forsvare mer oljeboring ganske hul.

Men det er ikke bare oljen som har sine dyktige lobbyister langt inn i regjeringsapparatet. Nylig ble det kjent at lobbyen Norsk Industri har klart å få til nok en gavepakke, denne gangen til de store industribedriftene. Det antydes til og med at lobbyen selv dikterte og skrev betingelsene for regjeringen slik at de kunne få det akkurat slik de ville. Det gavnet ikke de mange småbedrifter og mann-konebedriftene her i landet. Det er helt tydelig at Aftenposten ikke lenger er et konservativt partiorgen, avisen har avdekket begge disse nokså rufsete sakene med forbilledlig gravejournalistikk. Man blir nærmest målløs av avsløringene, blant annet i form av en e-postutveksling mellom Norsk Industri og departementet.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Hva så med influenserne? De bedriver også en form for lobbyvirksomhet gjennom blogger og poster på instagram. (Her må nevnes at herværende blogg er kjemisk fri for betalt reklame og lobbyvirksomhet). Influenserne bruker plattformene sine til å påvirke unge mennesker, først og fremst unge jenter, og det går mye på utseende og muligheter for å bli penere, smartere og populære ved å bruke de samme triksene som forbildene deres presenterer på blogg eller instagram. Influenserne tjener grovt på sin virksomhet via betalt reklame for klær, sminke og skjønnhetstriks.

Olje- og industrilobbyen tjener store summer for sine oppdragsgivere i form av statlige gavepakker. Det er på grensen  til å kalles korrupsjon. Det er i hvert fall helt uansvarlig at lobbyvirksomheten påvirker politikerne utenom det demokratiske systemet. Flertallet på Stortinget (en uhellig allianse mellom H; AP og FrP) har sørget for at offentligheten ikke får innsyn via et lobbyregister. Og vi skryter av å ha et åpent samfunn!

Nå er det bare 12 dager til julaften og jeg burde vært travelt opptatt med baking, julebrev og bokpakker. I stedet satt jeg i går kveld i 21/2 time med puslespillet mitt, i dag prøver jeg å holde meg borte fra det. Det er nemlig forferdelig avhengighetsskapende, så hvis jeg begynner å pusle klarer jeg ikke å slutte. Og mens jeg sitter og leter etter akkurat den brikken, flyr tankene. Tankene mine nå går hele tiden til Mustafa som er ung og redd og skal kastes ut av landet om 14 dager. Enda ingen teng til medmenneskelighet hos UNE og regjeringen skjuler seg bak at dette er utlendingsmyndighetenes bord som de ikke vil ta i. Det gjør meg enda sintere enn tanken på olje- og industrilobbyen.

Hilsen Ragnhild som nå må gjøre noe mer fornuftig enn å pusle.

Mine besteforeldre som ble født på 1870 tallet ble alle gamle. Karfolket ble omlag 75 år og de 2 kvinnene 10 år eldre. Snittalderen den gang var 10 år kortere enn idag. De drev gårdsbruk med dyr og barneflokkene var store. Jeg husker bestefedrene som sindige, snadde-røykende  gamle menn som kløyvde litt ved. Bestemødrene satt for det meste stille og rolig og observerte hva som skjedde, ikke minst fulgte de med på hva vi barnebarna holdt på med.

Jeg husker godt at det å sitte på fanget og småpludre med de gamle var stas. Mor og far ba oss å ta det med ro når vi var på besøk. ” Bestemor orker ikke så mye lenger”. Når praten rundt det store middagsbordet med onkler og tanker gikk livlig for seg, satt de gamle bare og fulgte med. Jeg så at de fra tid til annen blundet av ved bordet.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

“Alle” så på det som mer eller mindre naturlig at det etter hvert begynte ” å glippe litt med alderen”. Utover å si at de gamle ble noe redusert eller kanskje noe svekket, ble det ingen diagnosesetting, hverken fra leg eller lerd. Utover det å legge forholdene til rette, var det ingen behandling.

Nye tall som ble publisert for noen dager siden viser at det per idag er omlag 101 000 demente i Norge idag. Rundt 5 prosent får diagnosen før 65 års alder mens de fleste får diagnosen etter fylte 80 år. Enten det  er Alzheimer varianten ( omlag 75 prosent av alle demente) eller de typene som har med mikro-sirkulasjonen i hjernen å gjøre, er det fremdeles lite eller ingen behandling vi har å stille opp med.

Kjenner vi årsakene til demens-utvikling? At genetiske faktorer spille en rolle vet vi. Ellers kjenner vi til disponerende faktorer som hjerte-kar sykdommer generelt, høyt blodtrykk, uttalt fedme, røyking og alkoholinntak i overkant. Fysisk aktivitet og et generelt aktiv liv i alderdommen,er beskyttende faktorer.  Men dette har også, som ved livets viderverdigheter ellers, mye med flaks/uflaks, å gjøre.

Som gammel mann, 80 pluss, er det rimelig jeg har venner og bekjente i samme aldersgruppe.  Vi husker ikke alt som blir sagt, vi roter litt med avtaler, vi glemmer navn og vi må ha med lapp til butikken. Men stort sett har vi det bra. Blir dette svært uttalt, er det rimelig at det kalles et sykdomsbilde og dette bør utredes. Men inntil det har blitt et begynnende problem for en selv og for omgivelsene, synes jeg det er god grunn til å være avventende.. Kall det gjerne at korttidshukommelsen ikke er så bra, eller på “fint”, kognitivt er det litt ugreit. Fra tid til annen møter jeg folk som tar en begynnende diagnose inn over seg, trekker seg litt tilbake og får noen uglade alderdomsår. Så lenge medisinen har lite å bidra med: La oss få lov til å rote litt og fortsatt prøve å leve aktive liv.

Hilsen Thor-Øistein

Som jeg gjentatte ganger har skrevet om – jeg er veldig julete og det innbefatter også førjulstiden. Selv om jeg de siste ti årene har hatt allverdens tid så har desember alltid vært travel. Gamle juletradisjoner skal opprettholdes, det skal bakes, i alle fall litt, og den berømte svenske juleskinken skal saltes, kokes og paneres. Dessuten skal barn, svigerbarn og de av barnebarna som leser, ha bøker. Det er mange bøker som skal velges ut med omtanke.

I år blir det annerledes, i alle fall hva angår stort familieselskap på Lille julaften. Og dermed røk juleskinken, for uten stort selskap klarer vi ikke å fortære 4-5 kg juleskinke. Jeg må si at det satt langt inne, juleskinken har liksom vært mitt varemerke, en tradisjon etter min svenske mormor som mor opprettholdt og jeg har videreført. Så dermed blir det en annerledes juleskinke, uten bein og knoke, bare 1,5 kg. Den ligger nå i sukker-salt lake og der blir den i 14 dager, ferdig i god tid til julaften.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Adventstiden er så mye annet også – det er en fin tid å være inne, tenne levende lys, høre på musikk, skrive julebrev og pakke inn bøker. Barnebarna er nå etterhvert blitt så store at de heller vil ha penger til større ting de ønsker seg og det får de. Noen av de yngste ønsker seg fortsatt noe under juletreet, stort sett fornuftige ting – og det får de. Her i familien er det heldigvis ingen stor pakkebonanza.

Jeg har fått en førjulsgave som jeg virkelig har ønsket meg – et puslespill med 1000 brikker. Jeg husker fra min barndoms juler at mor satt med puslespill på bridgebord i stuen. Alle deltok og la en brikke her og en der. Nå er det samme bridgebordet kommet opp i vår stue og jeg skal begynne pusleriene – og jeg gleder meg.

Tross advarsler fra barna våre – adventsstjernen kom opp i vinduet i år og. Det er ingen diskusjon hvem som må opp på gardintrappen pluss tre bind av Egon Fridells kulturhistorie på toppen – det må bli Thor-Øistein, jeg blir svimmel allerede før jeg begynner å klatre.

Karoline har gitt oss en omvendt adventskalender i førjulsgave. Hver dag åpner vi en luke og får vite hva vi er med på å bidra til. I går var det regnskogen, i dag et lysglimt til et kreftsykt barn.

For det er ikke alle som sitter varmt og koselig med adventskrans, stjerne i vinduet og stearinlys. I år tenker vi kanskje aller mest på Mustafa Hasan,18 år, som etter 13 år i Norge fikk endelig avslag på opphold med utreisedato satt til 7. desember. Kaldt, ufølsomt og hjerterått av et byråkratisk system som lar innvandringsregulerende hensyn trumfe alt, også barnets beste. For en 18 åring er fortsatt et barn, han er i ferd med å fullføre videregående skole, men skal altså kastes ut av landet 5 måneder før han kunne fått et avgangsvitnemål. Nå er utreise forlenget til 27 desember, ikke for å være greie med ham, men fordi det tar tid å få pass slik at han får reise inn i Jordan. Det har vært godt å se den strøm av medmenneskelighet som omfatter Mustafa. Ikke fra myndighetene må vite, men fra folk flest, du og jeg, alle skolekameratene hans på Nesbru videregående, fra Ordføreren i Asker, Lene Conradi (fra Høyre utrolig nok) som virkelig har stilt opp for ham. Barnebarn Jørund som går på Nesbru er med på å distribuere opprop til fordel for Mustafa, et opprop som nærmest har gått viralt på Facebook og fått en mengde underskrifter. Kan myndighetene sitte og se på dette og alikevel sove godt om natten? Jeg undres.

Hilsen Ragnhild som håper og håper at UNE snur og lar Mustafa få bli.