Som jeg gjentatte ganger har skrevet om – jeg er veldig julete og det innbefatter også førjulstiden. Selv om jeg de siste ti årene har hatt allverdens tid så har desember alltid vært travel. Gamle juletradisjoner skal opprettholdes, det skal bakes, i alle fall litt, og den berømte svenske juleskinken skal saltes, kokes og paneres. Dessuten skal barn, svigerbarn og de av barnebarna som leser, ha bøker. Det er mange bøker som skal velges ut med omtanke.
I år blir det annerledes, i alle fall hva angår stort familieselskap på Lille julaften. Og dermed røk juleskinken, for uten stort selskap klarer vi ikke å fortære 4-5 kg juleskinke. Jeg må si at det satt langt inne, juleskinken har liksom vært mitt varemerke, en tradisjon etter min svenske mormor som mor opprettholdt og jeg har videreført. Så dermed blir det en annerledes juleskinke, uten bein og knoke, bare 1,5 kg. Den ligger nå i sukker-salt lake og der blir den i 14 dager, ferdig i god tid til julaften.
Adventstiden er så mye annet også – det er en fin tid å være inne, tenne levende lys, høre på musikk, skrive julebrev og pakke inn bøker. Barnebarna er nå etterhvert blitt så store at de heller vil ha penger til større ting de ønsker seg og det får de. Noen av de yngste ønsker seg fortsatt noe under juletreet, stort sett fornuftige ting – og det får de. Her i familien er det heldigvis ingen stor pakkebonanza.
Jeg har fått en førjulsgave som jeg virkelig har ønsket meg – et puslespill med 1000 brikker. Jeg husker fra min barndoms juler at mor satt med puslespill på bridgebord i stuen. Alle deltok og la en brikke her og en der. Nå er det samme bridgebordet kommet opp i vår stue og jeg skal begynne pusleriene – og jeg gleder meg.
Tross advarsler fra barna våre – adventsstjernen kom opp i vinduet i år og. Det er ingen diskusjon hvem som må opp på gardintrappen pluss tre bind av Egon Fridells kulturhistorie på toppen – det må bli Thor-Øistein, jeg blir svimmel allerede før jeg begynner å klatre.
Karoline har gitt oss en omvendt adventskalender i førjulsgave. Hver dag åpner vi en luke og får vite hva vi er med på å bidra til. I går var det regnskogen, i dag et lysglimt til et kreftsykt barn.
For det er ikke alle som sitter varmt og koselig med adventskrans, stjerne i vinduet og stearinlys. I år tenker vi kanskje aller mest på Mustafa Hasan,18 år, som etter 13 år i Norge fikk endelig avslag på opphold med utreisedato satt til 7. desember. Kaldt, ufølsomt og hjerterått av et byråkratisk system som lar innvandringsregulerende hensyn trumfe alt, også barnets beste. For en 18 åring er fortsatt et barn, han er i ferd med å fullføre videregående skole, men skal altså kastes ut av landet 5 måneder før han kunne fått et avgangsvitnemål. Nå er utreise forlenget til 27 desember, ikke for å være greie med ham, men fordi det tar tid å få pass slik at han får reise inn i Jordan. Det har vært godt å se den strøm av medmenneskelighet som omfatter Mustafa. Ikke fra myndighetene må vite, men fra folk flest, du og jeg, alle skolekameratene hans på Nesbru videregående, fra Ordføreren i Asker, Lene Conradi (fra Høyre utrolig nok) som virkelig har stilt opp for ham. Barnebarn Jørund som går på Nesbru er med på å distribuere opprop til fordel for Mustafa, et opprop som nærmest har gått viralt på Facebook og fått en mengde underskrifter. Kan myndighetene sitte og se på dette og alikevel sove godt om natten? Jeg undres.
Hilsen Ragnhild som håper og håper at UNE snur og lar Mustafa få bli.