Med stigende undring leser jeg om nye og for meg nokså uforståelige begreper som woke. Det har tydeligvis ingenting med det jeg tidligere forbant med wok (å woke grønnsaker) å gjøre. Jeg har sjekket flere kanaler og kommet frem til at woke betyr årvåkenhet og i denne sammenhengen at de som er woke er opptatt av å slå ned på alle former for urettferdighet. Så langt så bra – da må jo jeg være woke.
Nå er det imidlertid blitt slik at woke ikke bare betyr å være oppmerksom på urett som rasisme, homofobi og kvinnehat for å nevne noen. Woke har blitt til et slags vestens moralpoliti som styrer hva som er in og hva som ikke går an å tenke og mene. Det har fått helt uanede følger som en slags sensur på bøker som følger til at gamle utgivelser må rettes for at ingen, absolutt ingen skal føle seg støtt. I så måte er jeg ikke woke.
USA er et foregangsland i negativ forstand i så måte. Her er redselen for at barn skal lese eller høre om så upassende ting som seksuell legning, rasisme, feminisme eller at homofile er sentrale karakterer i bøker så stor at foreldre får støtte av myndighetene til å fjerne bøker som kommer innom disse temaene fra offentlige bibliotek og skolebibliotek. Tall fra den amerikanske avdelingen av PEN viser at omfanget av forbud mot bøker på skolebibliotek økte med 28% fra første til annet halvår i fjor og det fortsetter å øke. Kjente og kjære forfattere, også her i Norge, som Margaret Atwood og Nobelprisvinneren Toni Morrison er blant de ti mest forbudte forfatterne i amerikanske skoler. Hvorfor det? Fordi Toni Morrison skriver blant annet om rasisme og Margaret Atwood er innom både rasisme, kvinnehat og seksualitet i sine bøker.
Selv om USA er ekstrem når det gjelder redselen for at barn skal lære om styggedom som rasisme og homofili så er vi ikke helt borte her i Europa heller når det gjelder redselen for å krenke. Forlagene har sine egne sensitivitetslesere som saumfører bøker etter krenkende ord og uttrykk. Når folkeeventyrene eller gammel litteratur skal støvsuges for og renses for krenkelser blir det hele nærmest komisk og minner om historieløshet. Jeg undres over hvem som føler seg krenket og skal beskyttes mot at heksene hos Roald Dahl er skallede kvinnfolk? Jeg synes jo vi skal snakke om venstrehendte i stedet for keivhendte, men jeg tror neppe de venstrehendte føler seg krenket over at det står keivhendt i en gammel bok.
Dessverre har også en norsk politiker, leder i Folkets parti og medlem av Oslo bystyre, flagget at en bestemt bok må ut av skolen fordi den etter hennes mening forherliger sivil ulydighet. Boken er La skogen leve av Nora Dåsnes og ble kjøpt inn av Oslo kommune til barneskoler i forbindelse med Kronprinsparets 50årsdager. Hennes ønske ble ikke etterkommet. Etter valget er hun heller ikke lenger medlem av bystyret, så da så.
En liten gladsak til slutt. For en liten uke siden kom jeg over Siss Viks bokbrev som denne gangen omhandlet skolebibliotekene. Hun innrømmer gjerne at dette er et tema som fra å synes litt snork og som har gått helt under radaren, nå er blitt hennes nye hjertesak. Fra å skulle skrive en sak om USA og boksensur oppdaget hun at i Norge er det ikke boksensur i det samme omfang (bare litt krenkelseshysteri), men at det er bingolotto hva slags tilbud de ulike skolene gir elevene sine. Noen kommuner ruster opp skolebibliotekene mens andre kutter. Det vesle skolebiblioteket Biblis Øystese ble kåret til beste skolebibliotek i Vestland i 2022 mens velstående Bærum kuttet nesten 7 millioner i sitt tilbud. Det kan sies mye om rike Bærum og forsøk på å kutte i bibliotektilbud og ikke bare skolebibliotek. Tilbake til Siss Vik og skolebibliotekene; aksjonsgruppa for skolebibliotek har egen facebookgruppe som etter bokbrevet hennes fikk flere nye medlemmer, blandt andre meg. Hvis vi mener at barna våre skal bli glade i å lese, eller i det alle fall skal lese litt, så er et godt skolebibliotek veien å gå. Så dette er en sak vi må engasjere oss i folkens. Politikerene gjør det ikke så vi, foreldre og besteforeldre må aksjonere for at barna våre skal få et godt lesetilbud med oppgraderte bibbliotek på alle skolene i Oslo.
Hilsen Ragnhild, ikke veldig woke
Som mange andre har du totalt misforstått hva ordet “woke” betyr, noe jeg oppfatter som en sterk indikasjon på at propagandamaskinen virker etter sin hensikt. Den beste norske oversettelsen er “politisk bevisstgjort” men begrepet er i utgangspunktet ganske USA-spesifikt, nærmere bestemt en tradisjon for systematisk rasisme som mange benekter sterkt, til tross for hvor mye statistisk bevismateriale som helst.
Dette skulle jeg gjerne snakket med deg om, Vidar. Min klare forsåelse er fortsatt at det betyr å være våken eller årvåken, spesielt overfor diskriminering av alle slag
Dersom woke skal forklares med politisk bevisstgjort, da blir det et spørsmål for meg om hvem som definerer gjeldende politikk? Er det feks en politikk som vil ha kvinnen tilbake som mødre og lydige koner, eller er det en politikk som sier at kvinnen er et menneske på lik linje med mannen og derved bestemmer over eget liv?
Jeg vil mene jeg er forholdsvis politisk bevisst, noe som faktisk gjør meg svært tvilende til hele wokeutviklingen i samfunnet. Jeg ønsker ikke at «noen» politisk bevisste skal mene hva jeg barliv å tenke og si om ulike områder i samfunnet. Jeg vil tenke selv, kunne diskutere fritt, men selvsagt med respekt for andre.
Jeg tror du og jeg er helt enige her, Merethe. Det er farlig å bruke woke som bare et begrep for å være bevisst på urettferdighet. For som du så riktig sier – hvem definerer hva som er urettferdig? Eksempelet ditt er strålende – hva om “trad wife” bevegelsen skal definere urettferdighet. Takk for en kommentar til ettertanke.