Nå har hverdagen virkelig truffet meg, på godt og vondt. Godt fordi gode rutiner og helt vanlige dager er det livet for det meste består av. Vondt fordi det nå har gått virkelig opp for meg at jeg skal leve resten av livet uten kjæresten min.
Jeg er heldig som har et stort nettverk bestående av familie og gode venner. Jeg er også heldig fordi jeg trives ganske godt i mitt eget selskap og fremfor alt, jeg er glad i å lese. Jeg skrev sist om bøkene jeg har hatt glede og nytte av i denne tiden. Men en bok kom ikke med og den er jeg helt nødt til å fortelle om, den handler nemlig om når livet går mot slutten. Boken heter Tranene flyr mot sør og er skrevet av svenske Lisa Ridzen. Den handler om Bo som er i slutten av 80-årene og virkelig er det vi kaller mett av dage. Helst vil han tilbringe den siste tiden i slagbenken med hunden Sixten ved føttene og bare stå opp når det er helt nødvendig for å komme på do eller ta seg et glass vann. Han får besøk av hjemmetjenesten flere ganger om dagen og de loggfører hva de har gjort og hvordan tilstanden til Bo er. Kona er dement og kjenner ham ikke igjen når han presses av sønnen til å besøke henne på pleiehjemmet. Sønnen er stadig innom og klarer ikke helt å forsone seg med at alt Bo helst vil er å slumre i slagbenken. Dette høres selvfølgelig ikke veldig spennende ut, og det er det heller ikke. Men å følge Bo og de som passer på ham denne siste tiden er både medrivende og tankevekkende og boken er tross den enkle handlingen vanskelig å legge fra seg. Den sier mye om hva som betyr noe, om et liv som sirkler rundt slagbenken med det store pulserende livet fjernt og utenfor. Jeg har ikke sett noen anmeldelser av denne boken i de avisene jeg leser, den fortjener i aller høyeste grad en omtale.
Av andre kulturaktiviteter må jeg nevne Haugtussa på Nationaltheatret. Det er ikke særlig originalt å si at dette var en fantastisk forestilling, for det har de fleste anmelderne allerede gjort. Men det var virkelig en opplevelse som jeg unner alle å få med seg. Vår lille teaterlesegruppe har lest Haugtussa for noen år tilbake, men vi er skjønt enige om at det må vi gjenta.
Filmen om Quisling er gripende godt laget og nesten 21/2 time var ikke et minutt for lenge, utrolig nok. Vanligvis unngår jeg filmer som varer ut over 2 timer, men dette var vel verd de ekstra minuttene.
Som jeg startet med, nå dreier det seg for meg å ta en annerledes hverdag tilbake.
Hilsen Ragnhild
Takk for tips om bok og teater. Interessant. Du er flink til å ta livet tilbake med aktivitet. Dette skal gå bra. Skjønner godt at det er veldig vondt ofte, men du har stå-på-vilje til å klare dette. Det er jeg sikker på. Ha en fin oktober🙋🏼♀️
Og en fin høst også til deg. Akkurat i dag er den strålende med sol og flotte farger, men vi vet det kommer kalde og regnfulle dager. Da er det fint å sitte inne med en bok.
Den boken noterer jeg meg. Beskrivelsen satt også gang andre tankerekker hos meg. Jeg tror alle skal ha med seg en tanke om at det som betyr noe for deg – det betyr nødvendigvis ikke noe for en annen.
Jeg klarer fint å se for meg Bo i slagbenken med sin bestevenn. De kjenner på varmen fra hverandre og gleder seg over vissheten om at det er et annet levende vesen nær. Jeg ser for meg at Bo har levende bilder i sitt hode, der han blar i sine minner, fremdeles har sine drømmer og tenker sine tanker. For ham har dagen vært fin, selv om han bare har tilbrakt den i slagbenken. Den har vært nok 😊
Akkurat slik opplevde jeg også Bo og boken
hei, har lest boken,tror den fenger mere på eldre enn vi unge.
Det tror nok jeg også. Men de unge har sikkert nytte av å kjenne litt på hvordan deres gamle foreldre og besteforeldre opplever sine liv,ikke sant, Gina?