At USA er et stokk konservativt samfunn er det vel liten tvil om. Men det har skjedd positive (i mine øyne) ting der i fortiden og det skjer fortsatt noe. La meg gå tilbake fremveksten av en ny kvinnebevegelse i USA. Det startet allerede i 1920 årene med stemmerettskampen og første utkast til Equal rights amendment (ERA), som selvfølgelig ikke gikk igjennom i kongressen. Først i 60-årene og på begynnelsen av 70-tallet fikk Kvinnebevegelsen (Womens Liberation Movement) virkelig vind i seilene. I 1972 ble Equal Rights Amendment godkjent i Kongressen og nå gjensto bare å få dette grunnlovstillegget ratifisert eller godkjent i 38 av de 52 statene innen 1979. For kvinnebevegelsen syntes dette å skulle være en parademarsj mot endelig å få gjort slutt på kjønnsdiskriminering i forbindelse med skilsmisse, eiendom, ansettelser og flere andre samfunnsoppgaver. Så enkelt viste det seg ikke å være. Selv om ERA ble støttet av presidentene Nixon, Ford og Carter og begge de to store politiske partiene, var tillegget bare godkjent i 35 av de nødvendige 38 statene i 1977. Hvordan kunne det skje?
Advokaten og 6-barnsmoren Phyllis Schlafly mobiliserte andre konservative kvinner til kamp mot ERA og godkjenning i de enkelte statene. Det var for en stor del hjemmeværende, middelklassehusmødre som fryktet at grunnlovstillegget skulle ødelegge deres ellers relativt behagelige liv. Ved hjelp av skremselspropaganda som at kvinner skulle kunne bli mobilisert i militæret, at kvinner ikke skulle få ha sine egne offentlige toaletter, at kvinner ikke skulle kunne få underholdsbidrag etter skilsmisse og en rekke andre “privilegier” ble motstanden så stor at selv om tidsfristen for ratifisering ble utsatt, er ERA pr i dag ikke et grunnlovstillegg.
I en tid med mye hjemmeliv er det også blitt mye mer TV-titting en vanlig. Jeg har også sett HBO-serien Mrs America som beskriver kampen mellom kvinnebevegelsen og motbevegelsen. Phyllis Schlafly fremstilles som den nifst gode organisator hun sannsynligvis var, av Cate Blanchett. Jeg har faktisk trodd at USA hadde en slags lov mot kjønnsdiskriminering, men det har de altså ikke. ERA ligger fortsatt der og venter på ratifisering. Nå diskuterer juristene om det er mulig å fortsette der det glapp i 1982, eller om hele prosessen må starte om igjen, med å introdusere et lovforslag i kongressen, for så å sende det ut til alle statene. I dag er en godkjenning i Kongressen høyst tvilsomt. Helt nylig har Representantenes hus, mot stemmene til Republikanerne, godkjent at ERA kan godkjennes hvis de manglende statsgodkjenningen kommer, dvs at tidsbegrensningen oppheves. Slik det politiske liv ser ut i USA, kan det se mørkt ut. Godkjenningen går neppe igjennom i Senatet (hvor republikanerne er i flertall) og heller ikke i Høyesterett hvor det er en overvekt av konservative dommere.
Har nå dette egentlig noen betydning i dag? Selv om kvinner har beskyttelse via andre lover står det mye igjen. Kvinner har ingen lovfestet beskyttelse mot diskrimirenering på arbeidsplassen, f.eks. ved svangerskap, eller beskyttelse mot seksuell trakassering. Likelønn og betalt svangerskapspermisjon også for fedre er andre viktige saker for kvinnebevegelsen som kunne vært avhjulpet ved en lov om likestilling. Motstanderne er fortsatt bekymret for familiens status i samfunnet og religionsfriheten blant mye annet. Og motkreftene er mange og mektige med den politiske ledelsen USA har. Det er all mulig grunn til å bekymre seg for om det kommer en sak om abort til Høyesterett som nå er overveiende konservativ. Allerede har en rekke stater sørget for å kunne være mer restriktive i abortspørsmål, nå er frykten at Høyesterett vil få en ny restriktiv kjennelse, etter at Roe vs Wade har stått siden 1973 og derved legalisert selvbestemt abort.
Hvordan administrasjonen ser på Likestilling mellom kvinner og menn kan symboliseres ved at Trump holdt tale i bisettelsen til Phyllis Schlafly i 2016.
Hilsen Ragnhild som fortsatt har et elsk/hat forhold til USA
