Her sitter vi i maikulde, men sol og det spretter og grønnes rundt oss. Ingen koronasmitte på en øy i Kragerøfjorden, kalde netter, men riktig deilige solfyllte dager. Ikke det at vi ikke har god tid ellers også, men her er livet vårt ekstra langsomt og vi får lest magasiner og blader som ellers har lett for å bli liggende. Til min store forundring fallt blikket mitt på Aftenposten Innsikt med hovedoppslag om kvinner som ønsker seg tilbake til kjøkkenbenken.
#Tradwives
Denne hashtagen brukes av kvinner som glorifiserer husmorrollen fra femtitallet og ønsker seg tilbake til en tilværelse hvor lykken er å tjene mann og barn, hvor husmødre “er lykkelige over å innordne seg, stelle huset og skjemme bort ektemennene våre som om det var 1959” for å sitere britiske Alena Kate Petitt som ga startskuddet til bevegelsen tradwives. Inspirasjonen til bevegelsen kommer fra USAs husmødre på 50 og 60-tallet hvor reklameverdenen og samfunnet forøvrig fortalte at kvinnens lykke var å finne i hjemmets sfære og omsorgsarbeid i hjemmet. Under hashtagene #tradlife, #tradwife eller #vintagehousewife og Facebookgrupper med navn som “Women with traditional values” sprer bevegelsen seg på internett og har først og fremst fått grobunn i USA og Storbritannia, men brer seg også i Japan, Tyskland og Brasil. At dette tankegodset har fått fotfeste i USA er ikke så merkelig, i et så gjennom reaksjonært samfunn vil disse tankene passe godt inn, særlig i dagens situasjon. Det som burde bekymre er den tilknytningen bevegelsen har til Alt-right-miljøene og Hvit makt-bevegelsen. I England appelerer bevegelsen mer til tradisjonelle verdier i britisk kultur og er ikke i samme grad knyttet til ytre høyre miljøene. Men at dette er verdier som vil kunne knyttes til ytre høyre hvor de enn dukker opp er udiskutabelt. Et slikt syn på kvinners rolle passer som hånd i hanske med verdiene til konservative muslimer og orthodokse jøder, miljøer som mange kvinner ønsker å forlate mens mange menn tviholder på en slik måte å leve på.
Vil norske kvinner være hjemme?
Tradwife-bevegelsen har på ingen måte funnet klangbunn i Norge, til det er vårt samfunn i utgangspunktet for egalitært og likestillingen mellom kvinner og menn er kommet så langt at den vanskelig lar seg reversere. Vi har alikevel og naturlig nok gående en diskusjon mellom likhets- og forskjellsfeminister, en diskusjon som vi må være villige til å ta. For da vi gammelfeminister sto på barrikadene i 70-årene var det for å gi kvinner rett til selvstendige liv uten å måtte være økonomisk avhengig av en mann. For oss var ikke det viktigste bare å trekke kvinner ut av hjemmene, det var å få mennene tilbake til hjemmet. Den kampen tror jeg vi med stolthet kan se på som vunnet. Rause permisjonsordninger og et solid sosialt nettverk gir oss muligheter få land utenfor Norden har. Så må vi tåle diskusjonen om hvilken betydning to hardtarbeidende utearbeidende foreldre har for de minste barna. Den diskusjonen har dessverre alt for ofte endt med konklusjonen at mor tar deltidsjobb mens far arbeider mer enn noensinde for å få endene til å møtes mens barna er små. Da vil jeg igjen som likhetsfeminist minne om vårt mantra fra 70-årene: Mor og far har samme ansvar for barna, far må tilbake til hjemmet når mor går ut i arbeidslivet.
Er det bare oljen som har gitt oss vår høye levestandard?
Norges økonomiske suksess fra 1970 årene og fremover skyldes en dobbel flaks- at det ble funnet olje i 1969 og at kvinners sysselsetting økte kraftig utover 1970-tallet. Hvis norske kvinner gjorde som britiske og amerikanske og ønsket seg tilbake til kjøkkenbenken ville det være et stort tap for samfunnet og det i en tid hvor oljen ikke gir oss den samme rikdammen som tidligere. For å holde på denne viktige resurssen som kvinner i arbeidslivet er, er det viktig å gi begge kjønn like muligheter. Blant mye annet betyr det likestilling i hjemmet og samme muligheter til å tilpasse karrieren til barn og barns behov. Vi er kommet langt med vår rause foreldrepermisjonsordning og andre sosiale goder som gir både mor og far mulighet til å ta seg av hjem og barn samtidig med å være i arbeid. Dette er virkelige verdier det er viktig å holde på.
Hilsen Ragnhild som også liker å ri kjepphestene sine.