Dette innlegget skal handle om en ting, nemlig valgfrihet i helsesektoren. Det skal ikke handle om hva vi gjør med den økende privatiseringen eller om lege/sykepleier flukt fra det offentlige. Her bruker mediene mye spalteplass og debatter som ytterligere forsterker problematiseringen. Mer om det i senere innlegg.
Jeg husker da røykeloven ble foreslått og etterhvert vedtatt i 1988. Arkitektene bak var daværende sosialminister Tove Strand og jussprofessor Asbjørn Kjønstad. Loven forbød røyking på alle offentlige steder som møterom, institusjoner og arbeidslokaler. Det ble selvfølgelig ramaskrik, men det roet seg etterhvert. Det virkelige hylekoret kom da Dagfinn Høybråten i 2004 fikk innført en røykelov som forbød røyking på alle serveringssteder, barer og restauranter. Det var ikke grenser for hyl og skrik om serveringsstedenes undergang og hvordan det bare var å pakke sammen og belage seg på at all spising og drikking i fremtiden ville skje i private hjem. Vi vet alle hva som skjedde, serveringsbransjen overlevde, og ikke bare overlevde, men de aller fleste, også røykerne, takket for friskere og rener luft når man ønsket å innta noe vått eller tørt på et utested.
Vi ser noe tilsvarende nå, om enn i mye mindre målestokk. Det skrikes høyt fra høyresiden om hvordan pasientene nå har miste selvråderetten ved at fritt behandlingsvalg er plassert der den burde være, på historiens skraphaug. Det som er interessant å se er at selv meget oppegående personer ikke helt forstår forskjellen på fritt behandlingsvalg og fritt sykehusvalg. Fritt sykehusvalg ble innført av Stoltenbergregjeringen i 2001 og videreføres. Det betyr at pasientene selv kan velge hvor de skal behandles innen det offentlige helsevesenet. Man kan selv finne ut f.eks. hvor ventelistene er kortest og søke seg dit man selv ønsker. Fritt behandlingsvalg derimot, som ble innført av Solbergregjeringen i 2015 ga pasientene rett til å velge ikke bare behandling på offentlige sykehus, men “frihet” til å også velge private sykehus bare de var godkjente av Helfo. Slik kunne en privat sykehussektor oppstå, frikoblet fra det offentlige helsevesenet, men finansiert over sykehusenes budsjetter.
Nå har vi fått høre, igjen og igjen hvilken ulykke det er for pasientene at ordningen med fritt behandlingsvalg opphørte 1. januar. Det vil snart vise seg at pasientene fortsatt kan velge sykehus innen det offentlige og at sykehusenes budsjetter ikke lenger blir tappet av private foretak som ikke har avtale med de offentlige helseforetakene. For det er fortsatt slik at der et helseforetak ser at kapasiteten innen et område er for dårlig kan foretaket inngå en avtale med en privat helsetaktør om bistand. Det viktige med denne modellen er at det er de offentlige helseforetakene som har styringen, som bestemmer når det er behov for hjelp fra private og inngår avtaler for å dekke behovene.
I Dagsavisen 12.1 skrev Iren Luther fra Fagforbundet en meget opplysende artikkel om hvorfor det er en fordel og en seier for helsevesenet at fritt behandlingsvalg har opphørt. Den kan leses her: http://En seier for helsevesenet – Dagsavisen
“Valgfrihet innenfor knappe, fellesskapsfinansierte helsetjenester krever en innretning som ivaretar alle pasienter – uansett bosted, status og lommebok.” skriver Luther.
Debattinnlegget hennes gir en enkel og god forklaring på forskjellen mellom fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg. Det er tydeligvis helt nødvendig.
Det at vi ser en tydelig tendens til todeling av helsevesenet er et problem som må gripes tak i. Skrotingen av Fritt behandlingsvalg er et skritt i riktig retning.
Hilsen Ragnhild som har startet det nye året med å ri gamle kjepphester.
