En erfaren politimann i Oslo skrev forleden: ” Hver krone investert i barne- og breddeidrett, får vi tilbake i lavere kriminalstatistikk.” Utgangspunktet for dette utsagnet var at flere ting skjedde samtidig. Det ble bla publisert en undersøkelse fra Oslo som viste at lavinntekts-familier i Oslo øst ikke hadde råd til å sende barna på fotballtrening. Familier med flere barn i trangbodde leilighet, hadde intet å tilby barna. Å reke rundt bydelens storsenter, har vist seg å være en dårlig start. Tross noe økonomisk bistand fra kommunen, har ikke dette vært tilstrekkelig for enkelte klubber til å komme igang etter Covid pandemien.
Amahl Pellegrino, fotball-stjernen i Bodø Glimt, vokste opp i Drammen med mor og flere søsken i en svært liten leilighet. Uten noe økonomisk hjelp er han i tvil om det i det hele tatt hadde blitt en så god start på livet hans. En ting er avgift for å komme inn i en klubb, men hva med penger til drakt og sko?
Samtidig ble det vist at barnefotballen blomstret i Oslo vest, tross kostbare treningsavgifter. Barnefotball er uten sammenlikning den aktiviteten som appellerer mest til barn, og det gjelder for både gutter og jenter. Her er klubber med ivrige foreldre som bistår på trening og kamper og i tillegg kommer avlønnete trenere til stadig yngre barn. Norges Idrettsforbund priser frivillighet, men mye erfaring tilsier at dette ikke alene fungerer bra nok. Barna skal ikke være.mer enn 8-9 år før de setter pris på instruksjon og litt disiplin når de trener. Det er lettere å ha det moro når de lærer å mestre ting og bråkebøtter roes litt ned.
En god start med god trening i de tidlige barneårene vil være et viktig grunnlag for at flest mulig fortsetter. Det viktigste for oss alle burde være at flest mulig barn fortsetter med for eksempel fotballen til godt opp i ungdomsårene. At noen blir veldig gode, får være en sekundærgevinst. Men vi må tilstå at det er en stor utfordring å ta vare på alle, både de som mest er med for bare å ha det gøy og for de såkalte talentene. Den utfordringen er det viktig å ta på alvor.
I mitt lange doktorliv har jeg erfart at vi Norge ikke er spesielt gode til å investere i forebyggende helsearbeide. Å aktivisere barn og ungdom i idretten, vil koste penger. Men sansynligvis betraktelig mindre enn å drive brannslukking i etterkant. Jeg har stor respekt for det norske politiet. I de mest belastede bydelene vektlegges politiets tilstedeværelse for å begrense “uønsket adferd”, for å si det mildt. Kanskje kan idretten redusere behovet for dette !?
Fotball er desidert den største idretten. Hadde det ikke vært en ide å ansette flere aktivitetsledere og trenere som kan vise veien til andre aktiviteter også? Og hva med å gjenåpne ungdomsklubbene som ble stengt? Det som forbauser meg mest, er at mange nå ser hva som har skjedd, men få er villige til å gjøre noe. Det vil koste penger, men det vil sansynligvis være gode investeringer. “Dette vil være inflasjonsdrivende”, er nå motargumentet som stopper det meste! Men tross inflasjon er en investering i barn og ungdoms fremtid mye viktigere.
Jeg vet ikke om jeg tør være optimist, hilsen Thor-Øistein
Utrolig viktig det du tar opp her. Du kan faktisk være optimist. Det har skjedd veldig mye positivt de siste årene.. Spesielt dette med inkludering i idrettslag. Motto “Alle skal med”. Norges Idrettsforbund (NIF) Mottar årlig titalls millioner fra Kulturdepartementet til ordningen Inkludering i idrettslag. Disse midler blir delt ut til idrettskretser, som igjen støtter inkluderingstiltak til lokale idrettslag, etter søknad. Det overordnede målet med inkludering i idrettslag er å bidra til økt deltagelse av nye grupperinger inn i lagenes ordinære aktivitetstilbud gjennom å motvirke økonomiske og kulturelle barrierer som kan være til hinder for deltagelse i ordinær idrettsaktivitet. Målgruppen er i hovedsak barn og unge i alderen 6-19 år med minoritetsbakgrunn med særskilt fokus på jenters inkludering.
Det er også et mål å øke innvandrerforeldres deltagelse og engasjement i idrettslaget.
Ellers så har det kommet mange nye støtteordninger siste to årene, der det kan søkes stønad til barn og unges fritidsaktiviteter for familier som mottar økonomisk sosialhjelp, eller som har økonomi på sosialhjelpsnivå. Her må man sjekke opp hva som gjelder i den kommunen vi bor i.
Heldigvis så har voksne idrettsledere og foreldre rund om i Norges land tatt grep og og skjønt viktigheten av dette. På samme måte som idretten eller andre kulturaktiviteter knytter oss sammen, kan det også føre til utenforskap hvis prisen blir for høy. Både økonomi og idrett påvirker vår psykiske helse, idrett er en arena til å føle mestring og tilhørighet. Derfor så må frafallet fra organisert fritidsaktivitet begrenses, helst til null. Flere og flere klubber frafaller medlemsavgiften til de som trenger det, på en fin og enkel måte, uten å lage noe styr. De er også veldig behjelpelig med gratis utstyr som trengs. Vi er mange som har flere par fotballsko eller treningstøy i skapet som har blitt for små.
Vi må alle sammen spre det viktige budskapet om at idrett skal være for alle og at det finnes mange gode støtteordninger.