Nyttårsforsetter

Vi er nå en uke inne i det nye året og det er på tide å vurdere muligheten for å, for en gangs skyld, virkelig følge opp forsettene. Jeg har hatt mange gode forsetter opp gjennom årene uten nevneverdig gjennomføringssuksess. Det har stort sett dreiet seg om å forandre på meg selv, å bli snillere, mindre hissig og mer tålmodig. Stort sett er det blitt med planene, jeg er som jeg er, hverken snillere eller slemmere (tror jeg), og omgivelsene skriver under på at tålmodighet ikke er min sterke side. Men denne gangen er nyttårsforsettet gjennomførbart og jeg/vi er allerede i full gang. Det dreier seg om å rydde.

Jeg må igjen komme med en innrømmelse, jeg er ekstremt dårlig til å rydde. Når vi skal ha gjester er jeg ganske god til å planlegge og lage god mat, men ryddingen, den må Thor-Øistein ta seg av. Nå er ikke han eller spesielt ryddig i det daglige, men når det gjelder å ta et skippertak for å få det til å se OK ut på overflaten er han et funn. Men nå er det altså nyttårsforsettet vi er i gang med. Vi startet 3. januar ettersom vi kom hjem fra nyttårsfeiring på Vaset hos gode venner 2. januar.

Jeg begynte med garderobeskapet mitt og det tok heldigvis ikke all verden av tid. Thor-Øistein begynte med gamle papirer og det holder han på med fortsatt. Utrolig mye spennende som finnes i gamle papirer som bare har hopet seg opp. Der var gamle undervisningsopplegg for oss begge på foiler – hvem vet hva foiler for overheads er i dag? Der var gamle særtrykk og manuskriptet til min selvvalgte prøveforelesning. Thor-Øistein har fordypet seg i et langt legeliv, mye i idrettens tjeneste.

Nå har vi gått løs på skuffer med votter, luer, skjerf og minst 30 gamle caps med logo. Mye går til resirk og vi er strenge med oss selv, beholder bare det vi trenger, og det er egentlig ikke veldig mye. Dessuten enkelte ting av særlig stor affeksjonsverdi, som fars gamle Kongsberglue og en hatt med pins fra OL på Lillehammer.

Mens jeg rydder hører jeg på radio, fortrinnsvis P2 som alle andre gamlinger rundt oss. I dag hørte jeg en interessant samtale om å akseptere at man blir gammel og får rynker, noe som tydeligvis er vanskelig i vårt kropps- og skjønnhetsfikserte samfunn. Det mest interessante var at de to som samtalte om dette var to kvinner på henholdsvis 38 (snart 39) og 48 år. Jeg sier ikke mer.

Hilsen Ragnhild (81 år) som nå må fortsette å rydde.

8 kommentarer

Siste innlegg