Svaret på spørsmålet i overskriften er naturligvis et rungende JA. Ja fordi det som vi var med på for 50 år siden har vært med på å forandre livene til kvinner og menn, ja hele samfunnet vårt. Så kan jeg naturligvis si at tiden var moden, noe måtte skje og et moderne samfunn kan ikke hvile på et patriarkalsk og undertrykkende system. Et system hvor halvparten av befolkningen er passive i samfunnet og forventes å ha innflytelse via en ektemann, en ektemann som styrer økonomien i hjemmet og hele samfunnsmaskineriet.
Vi var selvfølgelig ikke de første og eneste som tok opp kvinnens plass i samfunnet – vi som var unge på 70-tallet og var med på å starte en ny kvinnebevegelse, støttet oss på kvinnene som hadde gått foran og banet veien, kvinnene som hadde sørget for allmenn stemmerett og valgbarhet til Storting og kommunestyrer. Nå var det vår tur til å føre kampen videre, kampen for full råderett over egen kropp, for adgang til prevensjon, selvbestemt abort, for å kunne forsørge oss selv og aller viktigst: være med på å bestemme hvordan landet vårt skulle styres.
Nyfeministbevegelsen kom fra USA – et land hvor likestillingen den dag i dag ligger langt etter oss. Mitt første møtet med ordet Nyfeminist var en kronikk i Dagbladet i januar 1970, skrevet av Siri Nylander (storesøsteren til Gro). Den het Nyfeminister i alle land – foren dere. Og det var akkurat det vi gjorde – 8 stykker av oss slo oss sammen og dannet den første bevisstgjøringsgruppen. Så begynte snøballen å rulle – i september kom Jo Freeman, amerikansk student og feminist, og holdt foredrag på Blindern, organisert av noen av oss sammen med Kvinnesaksforeningen. Vi tenkte at det kom kanskje noen som vi kunne verve inn i bevegelsen, men det som skjedde var at det var stinn brakke – stappfullt. Vi var totalt uerfarene med organisering, men gikk på med krum hals og sørget for at det ble dannet bevisstgjøringsgrupper hvor vi hjalp til i starten med vår lille erfaring fra noen ganske få måneder i gruppen BB.
Hva ville vi og hva trodde vi på?
Vi var selvfølgelig ikke enige om alt. Men det vi var enige om var at vi ville ha en flat struktur (dvs ingen ledelse), at kjernen i bevegelsen var kvinnegrupper som diskuterte og økte vår egen bevissthet om hva som var galt og hva vi måtte gjøre. Vi påpekte viktigheten av at kvinner ble økonomisk uavhengige og skulle kunne forsørge seg selv, også gifte kvinner. Derfor måtte kvinner ut av hjemmet og inn på arbeidsplassene, noe som skjedde i stort monn i løpet av 70 og 80-årene. Vår drøm var at dette skulle bringe mennene tilbake til hjemmet, noe som vi vel bare har delvis lykkets med. Vi var heldige med at bevegelsen vår kom samtidig med oljeboomen, noe som skapte stort behov for arbeidskraft. Det sies at kvinnenes yrkesdeltagelse har hatt større betydning for norsk økonomi enn oljen.
Kvinne kjenn din kropp
På den tiden var kunnskapen om vår egen biologi utrolig dårlig. Prevensjon var nærmest et ikketema, og legestanden var ikke akkurat velvillige når det gjalt å hjelpe unge ugifte kvinner med prevensjon, selvfølgelig med endel meget hederlige unntak. Kvinnekroppens anatomi og funksjon var på mange måter skambelagt. Bladet Sirene hadde en egen spalte som het Vårt besværlige underliv. Det var en slags Klara Klok-spalte hvor alle kunne sende inn spørsmål om alt som hadde med kroppen å gjøre. Og det kom haugevis av spørsmål som vi prøvde å besvare så godt som mulig. Vi oversatte og tilrettela for norske forhold den danske boken: Kvinne kjenn din kropp, en slags kroppsveileder for kvinner. Jeg skal ikke skrive om kampen for selvbestemt abort – det må bli tema for et eget blogginnlegg.
Hvor står vi i dag?
Kvinnebevegelsen har fått utrettet mye – alt unge kvinner i dag tar som en selvfølge som like muligheter i utdanning og yrkesliv, barnehageplass til alle, helsehjelp også når det gjelder vår reproduktive helse for å nevne noe. Men vi har et stykke igjen. Kvinnene har tatt sin naturlige plass i samfunnet, mennene har ikke inntatt en like naturlig plass i hjemmene. Lik lønn for arbeid av samme verdi er det et stykke igjen til. Hvorfor skal en ingeniør i industrien tjene mer enn en bioingeniør på sykehus? Og hvorfor ligger sykepleierne fortsatt et godt stykke nede på lønnsstigen og har lite muligheter for lønnsmessig avansement? Men jeg har tro på fremtiden – som når jeg ser unge pappaer med baby i sele på brystet eller alene ute med barnevogn – et helt uhørt syn i 70 årene. For ikke å snakke om hvordan kvinnene har tatt en helt naturlig plass i styre og stell, i Regjering og på Stortinget. Ingen rettigheter er imidlertid vunnet for alltid – vi må fortsette å stå på krava.
Hilsen Ragnhild som skal feire med andre gamle og unge nyfeminister i september.