Solveig Aareskjold er ikke nådig i sin kritikk av kvinner som nedsnakker seg selv (og derved også andre) når de passerer 70 og ikke lenger har den betydning de tidligere har hatt. Hva med å gripe fatt i de mulighetene alderdommen gir oss? Det skriver jeg litt om.
Jeg vet det jo – vi gamle kvinner har ikke veldig høy markedsverdi. Vi er stort sett ute av yrkeslivet, har ikke store omsorgsforpliktelser overfor barn og kan ikke brukes til stort annet enn å sitte i gyngestolen og strikke – eller?
Når selv ellers taleføre, resurssterke kvinner forsterker dette uttrykket ved å klage over å måtte gå over i pensjonisttilværelsen, de føler seg ubrukelige og lite verdsatt så forsterkes dette inntrykket, over 70 år er vi ikke noe verd – like greit å legge inn årene. Kvinner som tidligere har hatt en status i samfunnet, som professor eller leder i næringslivet blir med et blunk redusert til en stakkars eldre kvinne når de bikker 70. Hallo, er vår verdi bare knyttet til en tittel eller en såkaldt status? Har vi ikke lenger verdi i kraft av den vi er, den erfaring vi bringer med oss og det vi kan yte i samfunnet uten at det har merkelappen inntektsgivende arbeid?
Solveig Aareskjold har i sin spalte i Klassekampen på lørdag meget treffende beskrevet dette fenomenet med en god porsjon humor, men også berettiget sinne på kvinnekjønnets vegne. “For det er nettopp det me er lærte opp til å tru, frå bøkene og frå kateteret, frå evolusjonsbiologi til høgkultur: Kvinnene er det uheldige kjønnet, og kroppen din er en oppsamlingssentral for sjukdom og forfall. Du blir aldri sytten år igjen, aldri meir gjenstand for siklande begjær”.
Er det slik vi ønsker å betrakte oss selv? Som udugelige og unyttige fordi vi blir pensjonister og lite attraktive fordi livet har satt sine tydelige spor i ansiktene våre? Har vi ikke kommet lengre enn at vi definerer oss selv ut fra attraktivitet på kjøttmarkedet (og der har vi ingen sjanser lenger, det er i hvert fall sikkert)? Hvorfor kroer vi oss fornøyd hvis noen sier vi er ungdommelige og tar det som et stort kompliment? Er målet for en vellykket alderdom å være ungdommelig?
Heldigvis er det ikke bare det negative som beskrives når forskere og andre skriver om eldre. Professor Laura Carstensen ved Stanford Center on Longevity ser vår aldrende beforlkning som en ressurs. Hun har funnet ut i sine studier at mange får en større emosjonell stabilitet og positiv livsholdning med økende alder. Det ser ut til at eldre legger vekt på, og husker, det positive fremfor det negative, noe hun kaller positivitetseffekten. Det vil i alle fall jeg prøve å gripe fatt i – å tenke positivt. Ettersom jeg lever sammen med en mann som i utgangspunktet er positv – av og til i overkant synes nå jeg – så skal jeg nok klare det. Og jeg nekter å sammenlikne meg med syttenåringene, det er på ingen måte der jeg ønsker å være.
Vi gamle, over 70 år og som nærmer oss eller har passert 80, kan fortsatt være svært så nyttige i lokalmiljøet, som frivillige eller som aksjonister. Se bare til alle de frivillige organisasjonene, se til Bestemødre for fred eller Besteforeldrenes klimaaksjon. Vi må forlange å bli hørt i Seniorrådene, ikke bare være sandpåstrøingsorgan for bydelene eller kommunene. Vi vil og må bli hørt.
Hilsen Ragnhild som nærmer seg 79
