I dag vil jeg skrive litt om Legeforeningens kampanje for å redusere unødige undersøkelser og behandlinger. Kampanjen ble lansert i september for ett år siden og er blitt tatt godt i mot av legeforeningens fagmedisinske avdelinger som for eksempel Barnelegeforeningen og Norsk forening for Allmennmedisin, og også blant samarbeidspartnere som Jordmorforeningen, Bioingeniørene og fysioterapeutene.
Hvorfor en slik kampanje?
Det har vært mye snakk om overbehandling og overforbruk av tester, som for eksempel røntgenundersøkelser og blodprøver. Rekvisisjon av hele “paneler” av blodprøver “for sikkerhets skyld” har snarere vært regelen enn bruk av vel indiserte enkelttester. Årsaken til denne overrekvireringen kan både være legers usikkerhet og redsel for å gjøre feil og krav fra pasientene i troen på at mer er bedre og håp om at sykelige tilstander kan oppdages før de gir symptomer. Sannheten er at å undersøke ikke indiserte blodprøver snarere gir falske positive resultater som igjen fordrer nye grunnløse undersøkelser som kan føre til både over- og feilbehandling. Kampanjen er en norsk versjon av et internasjonalt initiativ som startet i USA, Choosing Wisely. I USA hvor helsevesenet er privat og det er store penger å hente på undersøkelser og behandling, er en slik kampanje spesielt viktig. I tillegg har de store legemiddelfirmaene økonomiske interesser i at det undersøkes og behandles mer med stort forbruk av medisiner, noe som kan få katastrofale følger. Nylig ble legemiddelgiganten Johnson & Johnson dømt i første rettsinstans til milliarderstatning i delstaten Oklahoma. De har ved markedsføringen av det smertestillende middelet Oxycontin feilinformert legene og til dels holdt tilbake informasjon om det sterkt avhengighetsskapende middelet. Men også her hjemme kan det være økonomiske incentiver for legene bak rekvirering av blodprøver og andre tester, og legemiddelindustrien lever av å selge preparater.
Hva er de kloke valgene?
For at valg av undersøkelse og behandling skal være meningsfull og ikke føre til overbehandling må lege og pasient føre en samtale hvor pasienten spør legen hvorfor hun vil rekvirere en test eller blodprøve, hvilke bivirkninger og risiko er det, hva vil skje om jeg ikke tar testen og finnes det alternativer. Legen må kunne svare fornuftig på spørsmålene. I tillegg har de forskjellige fagmedisinske foreningene laget anbefalinger for å redusere skadelig bruk av diagnostiske tester, prosedyrer eller behandlinger innen egen spesialitet. Det varmet mitt legehjerte at Barnemedisinsk forening har som et av punktene på skadelige undersøkelser som bør unngås er “Ikke test med paneler eller spesifikt IgE for mulig allergi mot matvarer uten en grundig gjennomgang av barnets sykehistorie”. Dette var noe jeg virkelig sloss for i løpet av min tid på Voksentoppen.
Men er det ikke bra å få tatt “alle prøver” for å se om noe er unormalt?
Svaret er et rungende NEI! Hvis jeg får tatt 20 vanlige blodprøver av en frisk person er det sannsynlig at minst en av dem vil gi et svar utenfor referanseområdet. Et unormalt blodprøvesvar må følges opp med nye blodprøver og undersøkelser som igjen kan gi lett unormale svar. Dette vil føre til unødvendig bruk av helseressurser og unødig engstelse for pasienten. Tester tatt uten indikasjon vil svært ofte gi falske positive svar og det ønsker vi å unngå.
Underbehandling kan også være et problem.
Problemet med underbehandling løses nødvendigvis ikke ved mer undersøkelser. Alle lege-pasientforhold er ikke perfekte, av og til er det et problem at det fungerer dårlig mellom de to. Noen ganger vil en pasient kunne føle seg dårlig ivaretatt og da må det være mulig å søke en second opinion hos en annen lege. Det kan av og til gå litt fort i svingene slik at symptomer og tegn på sykdom oversees. Flere tester er nødvendigvis ikke svaret, heller bedre tid til en god klinisk vurdering.
Fastlegen er krumtappen i vårt helsevesen.
Det er fastlegen vi skal gå til med spørsmål som gjelder helsen vår. Det er fastlegen som bestemmer (i samråd med pasienten) hvilke tester og undersøkelser som skal foretas. Det er også fastlegen som henviser videre til spesialist hvis det er nødvendig – det er ikke pasienten som skal kreve spesialistundersøkelser. Hvis pasientene selv skulle gå direkte til spesialist uten via fastlegen sin ville spesialisthelsetjenesten snart bryte sammen med milelange køer. Derfor blir jeg bekymret når jeg ser de store annonsene fra Aleris i Dagspressen hvor de oppfordrer folk til å komme til Aleris og alle deres spesialister. Det er feil vei å gå og kan muligens føre til en spesialistundersøkelse av et organ når pasientens plager kanskje er noe helt annet enn det hun trodde hun oppsøkte spesialist for.
Hilsen Ragnhild som mener vårt offentlige helsevesen er et av de beste i verden, særlig når vi gjør kloke valg.