Historien om norsk likestilling – en skamplett?

Vi skryter av å være likestillingslandet, av å ligge langt foran andre land når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn. I dag vil jeg skrive litt om hvordan Norge har vært en nasjonal og internasjonal bremsekloss i likestillingsarbeidet ved hjelp av to eksempler: Kvinner i idretten og kvinner i høyere utdanning. Og hovedbremseklossene i begge tilfeller har vært – mannlige leger.

Kvinner og idrett

Når vi ser oss omkring i dag briljerer kvinner i mange idretter, i fotball, langrenn og mosjonsidretter. Dette er dobbelt imponerende når vi ser tilbake hvilke hindringer kvinnene har måttet overkomme for i det hele tatt å få lov til å delta. Norske mesterskap for kvinner i langrenn startet ikke før i 1954 mens mennene hadde hatt NM siden 1908. Til sammenlikningen hadde Sverige nasjonale mesterskap for kvinner siden 1917. Før OL i Oslo i 1952 ble det holdt avstemning i IOC om kvinnelangrenn skulle med på programmet. Norge var det eneste landet som stemte i mot. Men kvinnelangrenn ble olympisk gren fra 1952 mot Norges stemme. Det norske idrettsforbundet innførte stil-langrenn for kvinner fra 1947 slik at tilskuerne skulle slippe å se noe så uskjønt som svettende kvinner! Motstanden mot kvinner i ikke estetiske idretter ble frontet av, ja – mannlige leger. De fremholt på sviktende vitenskapelig grunnlag at hvis kvinner anstrengte seg slik det var nødvendig for f.eks. å gå langrenn ville det være så fysiologisk unormalt at de risikerte ikke å kunne få barn og, enda værre – ingen ville gifte seg med!

Vendepunktet kom under OL i Grenoble 1968 da det norske stafettlaget til Ingrid Wigernæs tok gull. Den suksessen utløste imidlertid ikke reelle prioriteringer for å satse på kvinnelangrenn – den satsingen begynte først på slutten av 1970-tallet og begynnelsen på 1980-tallet.

Ett annet eksempel fra idretten er Holmenkollstafetten som fra 1923 var forbeholt menn. Det var rett og slett ulovlig for kvinner å stille opp og Gerd von der Lippe som trosset forbudet i 1972 ble utestengt fra landslaget. Hun og hennes medsammensvorne vant alikevel en seier i og med at Holmenkollstafetten ble åpnet for kvinner fra 1975. Også her var legene ute med advarsler om hvor farlig det kunne være for kvinner med en slik kraftanstrengelse som å løpe opp til Besserud. Vi som ville løpe ble latterliggjort med kommentarer som at det ville være umulig for et idrettslag å stille med 15 kvinner i den stafetten!

Kvinner i høyere utdanning

Jeg leser Cecilie Arentz-Hansens strålende bok om kvinnelig leger og deres kamp for likestilling: “Kvinder med begavelse for lægevirksomhet”. Boken er resultat av et grundig forskningarbeid for å finne frem til de første kvinnelige legene som stort sett har vært glemt tross deres nybrottsarbeide på flere områder. Der de arbeidet sammen med menn ble mennene nevnt og husket, kvinnene glemt. I annen halvdel av 1800-tallet vokste kvinnesaken frem med krav om likebehandlig av kvinner. Krav om kvinnelige leger var en internasjonal kvinnesak, ikke for at noen få kvinner skulle få lov til å studere medisin, men først og fremst for å sikre at kvinner kunne oppsøke lege av eget kjønn. I Sverige og Danmark kunne kvinner studere medisin fra tidlig i 1870-årene, likeledes i England, Frankrike og Sveits. Til slutt kom kravet også til Norge – i 1881 reiste Stortingsmann Livius Smitt saken. Det var imidlertid ett stort problem. I 1881 kunne ikke jenter ta examen artium og kunne derfor ikke få adgang til universitetet. Stortinget ønsket en løsning og sendte en forespørsel til Universitetet for uttalelse. Forespørselen ble videresendt til det medisinske fakultet som brukte meget god tid på å uttale seg. Professorene Lochman og Schønberg, begge sterke motstandere av at kvinner skulle få studere noe som helst og absolutt ikke medisin ble satt til å utforme et svar til Stortinget. Da de medisinske professorer endelig kom med en erklæring var den gjennomsyret av professorenes kvinnesyn. Kvinner hadde ikke tilstrekkelig helse eller nervesystem til å tåle studiet uttalte de. Fakultetet må fastholde at det er en prinsipiell forskjell mellom kvinner og menns intelligens, at “lægens kald fordre en vis sindig og rolig Overveielse, en Fasthed i Karakteren og Viljen, en vis Rolighed og Likevegt i Tanken som kvinden oftere savner …” For professorene var det imidlertid helt greit at kvinner var jordmødre – et virkelig fysisk slitsomt yrke.

Fra boken til Cecilie Arentz-Hansen et siste grelt eksempel på Universitetet og Det medisinske fakultets behandling av kvinner og kvinnelige leger. Alexandra Ingier, den først norske kvinne med medisinsk doktorgrad måtte til Dresden for å få den anerkjennelse hun fortjente. Avhandlingen hennes som ble betegnet som banebrytende ble kastet av Universitetet i Oslo. Den finnes imidlertid fortsatt på biblioteket ved Institutt for Pathologie i Dresden.

“Folk flest” og ikke de medisinske professorene sørget for at døren til Universitetet ble helt åpnet for kvinner ved lov av 14. juni 1884. Dette var da over ti år etter de andre nordiske landene og enda lenger etter Europa generelt. Også her har Norge vært en likestillingssinke.

Hilsen Ragnhild som står på skuldrene av våre foregangskvinner i medisinen. Takk til dem.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg