Overskriften i dag er den samme som tittelen på en bok mor skrev da hun var 92 år gammel. Boken handler om det å bli gammel og hvilken krevende jobb det er, hver dag, hele tiden. Nå er jeg ikke 92 år – enda, men har akkurat fyllt 80 og kan underskrive på at det å bli gammel ikke er en frøkensport, men hardt arbeid. Uansett hvor frisk og sprek man føler seg så har alderen sin pris, en pris vi naturligvis gjerne betaler. Selv regner jeg meg for frisk og sprek for alderen, men jeg må jo innrømme for meg selv at jeg ikke lenger er i 70-årene. Turene våre er blitt kortere, bakkene er blitt brattere, pusten går tyngre og balansen er vesentlig dårligere. På den annen side, vi kan fortsatt gå på tur, vi peser oss oppover de bratteste bakkene og holder hverandre i hendene for ikke å falle. Poenget her er at jeg må innse at jeg er 80 og oppføre meg deretter uten å slutte med alle de aktivitetene jeg har satt sånn pris på. Jeg vil fortsette å gå turer selv om de er blitt kortere, jeg vil sykle rundt i Oslo, men være enda mye mer forsiktig for å unngå alle de farlige fellene som fortauskanter og trikkeskinner.

Men tilbake til det å bli 80 – det er en milepæl som traff meg med full styrke da dagen var der. Autorisasjonen min forsvant over natten, jeg er fortsatt lege, men bare i navnet ikke i gavnet. Ikke misforstå meg, jeg er helt enig i at det er en øvre aldersgrense for å praktisere som lege, men det var vanskelig å forholde meg til at dette nå også gjelder meg. Samtidig med at legelisensen min ble borte mistet jeg sertifikatet mitt. Dette er ingen ulykke, jeg har fått legeattest på at jeg kan kjøre bil i tre år til og venter nå på timen jeg måtte bestille trafikkstasjonen for å få de nødvendige stempler, bilder osv for nytt sertifikat. For meg å være uten førerkort i noen uker er ingen ulykke.

Heldigvis betyr ikke 80-tallet at jeg ikke kan fortsette med å irritere meg, bli både sint og frustrert og fremfor alt, å fortsette med å bruke bloggen til å avreagere. Det er nok å ergre seg over (og litt å glede seg over også). I disse dagene er det to ting som fyller mediene, valget om 12 dager og Sars-Cov-2 smitte som for noen fører til Covid-19 sykdom. Valget blir spennende og det er selvfølgelig knyttet stor spenning til hva slags konstellasjon en rød-grønn seier vil kunne føre til. I dag melder avisene at alle partiene, bortsett fra de som kategoriseres som “andre” er over sperregrensen, noe som tenner håp hos de blå. Det var et sjakktrekk av regjeringen å endelig komme frem til at de skattemessige særfordelene til oljeindustrien må skrotes, nå som klima og miljø er blitt valgets hovedtema.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den andre medie-jippoen er koronasmitten som naturlig nok øker blant de unge etter at skoler og universiteter er åpnet på grønt nivå. Aviser, TV og radio bruker smitten for det den er verd med mest mulig skremselspropaganda og ved å trekke frem tvilerne til regjeringens politikk på området. I dagens Aftenpost skriver tre barneleger en meget god analyse av situasjonen og advarer sterkt mot de skremmebildene som mediene produserer.http://Hvor redde skal foreldre være for «long covid»?  Artikkelforfatterne HenrikVogt, Ketil Størdal og Pål Suren viser også til det som forskningen tyder på, nemlig at skremsel og frykt fører til uhelse og hvordan det å skremme foreldre med ettervirkninger av Covid-19 sykdom hos barn kan føre til sykdom hos barn. Opplysning er bra, men den skal ha et mål og kunne føre til tiltak. Det er ingen godkjent vaksine for barn under 12 år så det er liten hensikt i å skremme med ettervirkninger av korona hos barn. Tiltaket måtte i så fall være å stenge dem inne – og for hvor lenge?

Men tross både koronasmitte og valgflesk – det har vært noen herlige ettersommerdager og jeg skal nok venne meg til å være 80.

Hilsen Ragnhild