Ingen streiker for moro skyld. Streik vil alltid gjøre vondt og ofte gjør det særlig vondt for den uskyldige tredje part. Nå har vi levd med streik i kultursektoren i fire uker. Fire uker hvor vi hadde gledet oss til igjen å kunne fylle opp teatrene, operaen og konsertlokalene og så blir den ene forestillingen etter den andre avlyst pga streik. Klart det er smertefullt. Noen sier det er umusikalsk å streike nå etter den lange covidtørken i kulturlivet. Men nettopp nå, når alle lengter etter å gå i teateret, virker streiken etter hensikten. Vi må bli rammet for å forstå.
Det er tydelig at partene står langt fra hverandre. Når jeg leser innlegg i pressen fra den ene og den andre parten virker det som om de befinner seg på hver sin klode. Men slik er det, arbeidere og arbeidsgivere oppfatter situasjonen vidt forskjellig uten at det alltid er mulig å fordele skyld eller en faktisk virkelighetsforståelse.
Når vi ser tilbake på bruken av streik som virkemiddel den gangen avstanden mellom arbeidsgiver og arbeider var milevidt forskjellig fra i dag, så er det vel ingen tvil om at streik har brakt verden fremover. Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 satte kvinnelige arbeideres lønns- og arbeidsforhold på agendaen. Den viste med all tydelighet viktigheten av fagorganisering for å oppnå bedrete forhold i arbeidslivet. Fagorganisering er ikke mindre viktig i dag og det er all grunn til å se med bekymring på at organiseringsgraden går ned, særlig i privat sektor.
De store arbeidslivskonfliktene i 1930-årene førte som kjent til “Arbeidslivets grunnlov” eller Hovedavtalen mellom Arbeidernes faglige Landsorganisasjon og Norsk Arbeidgiverforening i 1935. Det er vel dette vi kaller Den norske modellen som fortsatt er en uhyre viktig regulering i forholdet mellom arbeidsgivere- og takere. Som med alle store sosiale reformer så er den dessverre ikke hugget i stein. Trepartsamarbeidet som norsk næringsliv bygges på må vernes om og synkende fagorganisering er en fare for dette samarbeidet.
Jonas Bals, rådgiver i LO har skrevet boken “Streik” hvor han advarer mot å tro at forholdet mellom arbeid og kapital slik det er regulert i hovedavtalen alltid vil forbli slik vi som har vokst opp i etterkrigstiden har opplevd det. I Dagsavisen i dag kommenterer Jo Moen Bredeveien dagens situasjon med utgangspunkt i boken http://Den siviliserende streiken Bare en god streik eller tre kan redde oss fra en framtid som minner skremmende mye om fortiden. Han sier det er påfallende at streik alltid er noe som “rammer”. Streik kan være irriterende, men “vi som tror på fellesskap og samhold, tjener på streik. I alle fall i det lange løp”. Ord å ta med seg når vi irriterer oss over avlyste teaterforestillinger. Nå er det bare å håpe på et konstruktivt møte mellom partene og Riksmeklingsmannen. Så må vi også håpe at det ikke legges snublesteiner i veien fra arbeidsgiveres side slik at færre organiserer seg.
Hilsen Ragnhild som håper at flere vil forstå hvor viktig fagorganisering er
