I disse dager er det endel kjente idrettsutøvere som gir seg. Karrieren kan ha vært svært så varierende, både når det gjelder lengde og vellykkethet. Etter et langt og spennende liv med idrettsutøvere har jeg opplevd det meste og jeg skal prøve å gi til beste noen av mine erfaringer. Men jeg sier det med en gang, de fleste gir seg med konkurranseidrett heller for sent enn for tidlig. Først vil jeg imidlertid se på når det første store frafallet skjer.
I barneidretten deltar de fleste i på en eller annen måte. Allidretten er et lektilbud til alle barn fra 4-5 års alder. Dette glir gradvis, etter 2-3 år, over i mer spesifikke aktiviteter som fotball, håndball, friidrett, ski osv. Fra 7-8 års alder ser vi at noen barn synes treningen ikke er så gøy lenger, og dette blir enda tydeligere fra 10-11 års alder. De motoriske ferdighetene varierer selvsagt endel og de som ikke fikser utfordringen med å lære seg ting, gir seg lett. Noen instruktører, og foreldre for den saks skyld, bidrar også ved å ta det for alvorlig. Botemiddel? Lek og allsidighet bør få mer plass.
14-15 års alderen er den neste utfordringen. Det blir lett krav om “satsing” og trening de fleste dagene i uka. Konkurransene oppleves som mer alvorlige. At barn med klare talenter fortsetter, forstår jeg, men jeg ser også at de med lyst til å gjøre helt andre ting, synes at “nok er nok”. Hva har så disse barna igjen for 5-6 års systematisk trening ? De har blitt fysisk spreke og glade i fysisk aktivitet for fremtiden.
Etter denne avskallinger er det fremdeles igjen en spennende gjeng hardt trenende ungdommer. Mange ser i 19-20 års alderen at drømmen om å bli veldig god likevel ikke er så realistisk. Valget om videre utdannelse og arbeide gjøres på denne tiden. Helt naturlig at disse ungdommen vurderer videre planer og nedprioriterer idretten. Eksempel fotballspiller 20 år gammel, trent hardt og målrettet fra 8 år gammel. Ser nå at tilbud om spill i de øverste divisjonene er urealistisk. Hva så? Kutter fotballen og blir glad mosjonist og student. Eller trening par ganger i uka og kamper i 5. divisjon? Alt dette er for meg helt naturlig og veldig greit.
Å være idrettsutøver på høyt norsk nivå, for ikke å snakke om internasjonalt nivå, er ikke spøk. De fleste klarer ikke å kombinere dette med studier eller annen utdannelse. Noen greier det, og det gir en trygghet i tilværelsen som kan være positivt for idretten, for ikke snakke om “etterlivet”. Det er få i toppidretten som blir rike. De fleste klarer seg, men det er svært få som tjener som våre internasjonale stjerner, les Haaland, Ødegaard og noen få andre.
25-30 år gamle er det naturlig at utøvere på topp-nivå spør seg: Hva nå? Det er mange naturlige spørsmål og ikke bestandig så lette svar. Kan jeg oppnå noe mer idrettslig enn det jeg allerede har gjort? Kan jeg fremdeles ha fremgang? Hva med skadene, overbelastninger jeg har? Blir de værre ? Betyr de noe for helsa videre? Hva med familielivet, ektefelle og barn osv? Hva med utdannelse og arbeide ? I gamle dager begynte noen i sportsbutikk, men for mange er ikke det noen fremtid for de neste 30 – 40 årene. Det burde være mer fokus på å legge grunnlag for utdannelse og arbeid etter idrettskarrieren er avsluttet
Det som kanskje undrer meg mest er at 30-35-40 åringen som merker slitasje og dårligere prestasjoner, ikke gir seg. I årenes løp har jeg hatt noen samtaler med ” idrettens eldre”. At de fortsatt kan få bra med sponsorpenger på “gamle prestasjoner”, får være så. Men likevel?
Norges Idrettsforbund synes generelt at frafall i idretten er en utfordring. Greit nok det, men jeg mener at helt fra barneårene og oppover at det er rimelig og kanskje et sunnhetstegn at vi vurderer hvor mye av livet vårt vi skal bruke på konkurranseidrett.
Hilsen Thor-Øistein som i etterkant synes han brukte alt for mye tid i en 12 års periode på en sport som ga endel moro og noen NM. Men likevel ?
