Vi er nå over med den stille uken som kanskje har vært stillere enn vi er vant til. Vanligvis har vi vært noen dager på fjellet i begynnelsen av påsken for så å møte våren på Bråtane i Kragerøfjorden i selve påskedagene. Slik ble det ikke i år av vel forståelige grunner. På den annen side, vi har hatt noen fine dager med turer, bøker og TV-serier. Vi har møtt barn og barnebarn utendørs med de foreskrevne metrene avstand og vi har oppdaget mulighetene som FaceTime gir oss for kontakt. Vi har feiret 50-årsdager med sang og kake ute og med avstand. Skjærtorsdag tok vi en dagstur til Bråtane for å se om vinteren hadde stelt godt med stedet og for at Thor-Øistein kunne ta en titt på golfbanen. En hyggelig avveksling og vi gleder oss til å kunne komme tilbake etter den 20.april.
Dagene går i den samme litt langsomme rytmen, og merkelig nok, det kjennes godt. Livet utenfor ser også ut til å gå litt langsommere, mange foreldre ute med småbarn i finværet og hengekøyer ser ut til å være den siste store hypen. Jeg merker meg enda flere pappaer med små barn på tur, kanskje fordi mammaene jobber i helsevesenet – et av landets største kvinnearbeidsplasser hvor det ikke er rom for permitteringer og oppsigelser. Pappaer på tur er flinke til å finne på og gjøre turene til gode opplevelser. Og vi finner nye stier og områder som viser oss både beverspor og traner.
Når vi nå holder oss for det meste hjemme bortsett fra de daglige turene i nærområdet så merker jeg hvor hektisk og travelt livet mitt vanligvis er, også som pensjonist. Kalenderen er full av avtaler og det er ofte vanskelig å finne en ledig plass. Nå er kalenderen tom – dvs det er den ikke, men jeg vet at de avtalene som står der ikke blir noe av. Så nå lurer jeg på hvordan det skal bli når livet langsomt nærmer seg det normale, for det vil det gjøre selv om det tar tid. Kommer jeg til å savne det å ikke ha noen avtaler? Kanskje jeg vil savne tid til ro, stillhet og en kalender full av blanke dager. Jeg gleder meg til å være sammen med venner, sitte rundt et bord og prate om alt annet enn smitterisiko. Nå savner jeg å kunne gi barna og barnebarna en god klem og å kunne invitere til søndagsmiddag. Men vi er flinke til å tilpasse oss. Barn og barnebarn treffes utendørs på betryggende avstand. Vi snakker sammen og snap chatter. Jeg gleder meg til å kunne gå på kino og teater igjen. Selv om hjemmekinoen gir oss gode opplevelser er det en annen følelse å oppleve kino og teater sammen med mange andre, det er noe magisk med en full teatersal eller kino. Men jeg tror jeg har lært noe om stillhet og ro som jeg håper å ta med meg etter koronaen.
Hilsen Ragnhild som er mer ettertenksom enn tidligere
