Jeg prøver å komme meg ut i naturen flere ganger i uken. Etter som vi blir gamle, burde det ikke  være så mange hindringer for det. Likevel, noen avtaler her og der, fører noen dager til at det blir litt kortere turer langs “elva vår”, istedenfor. Men for å gjøre det helt klart. Turene blir langsomme, ikke for lange og halvannen time er vanligvis nok. Og det er en gammel mann fornøyd med.

Det fineste er å ta en av stiene fra Låkeberget eller Hammern. Av og til ser vi dyr, men som oftest er det bare dyrespor. Vi møter ikke mange på vanlige hverdager. Noen kan det bli med eller uten hund. Hundeeier som møter hundeeier er vanligvis fredelige  og hyggelige. I hvertfall når jeg kommer med en liten dachstispe som bare er nysgjerrig. Og hva prater vi om ?  Jo, lett for å bli litt om den andres hund. Gjerne et kompliment eller to. Eller ” hvor langt har dere vært” .  Eller noen ord om vær og vind. To hunde-eiere som møtes i skogen gir ofte noen gode ” vibber” som det er verdt å ta med seg videre.

Der blir stadig vanligere å møte folk som passerer deg med et fjern blikk. Ofte med øreklokker eller små hvite propper med lyd i ørene. For meg er det naturlig å reflektere over hva de går glipp av, nemlig skogens egen ro og lyder. At musikk og podcaster utkonkurrerer dette har jeg vondt for å tro.

Å møte andre gamle, med eller uten stokk, har også sitt eget forløp. Vi sier selvsagt hei, vi kommenterer hvor bra det er å gå med støtte, hvor lett det er å snuble, men uansett hvor fint det er å være ute. Noen begynner å snakke litt om helseutfordringer når vi er gamle og humper rundt i skogen. Er det et par stubber i nærheten kan det hende vi setter oss og praten fortsetter.

Flertallet turgåere er ikke på min alder og er også uten hund. De fleste føler det ikke greit å si hei når vi går i kø på søndagstur på åpne veier i Marka. “Hei” og hilse hører stiene til eller i åpent fjellterreng hvor vi ikke møter så mange. Intuitivt venter vi nok med å si hei inntil vi har kommet noen hundre meter fra parkeringsplassen. Sier jeg hei til alle ?  Møter jeg noen som ser triste ut og ikke møter deg med blikket, nel. Jeg tenker da ofte at slik du ser ut med hengende “munnviker” har du hatt en trist morgen, kanskje kranglet med noen osv. De prøver kanskje å si, ” la meg være i fred”.

Hilsekulturen i skog og fjell stammer nok fra den gang det var naturlig å utveksle erfaring om farbarheten, vær og vind og kanskje overnattingsmulighetene . Dette kan fortsatt være nyttig når Turistforeningens turer blir lange, selv idag.

Et “hei” og lite smil, selv bare ett par km fra parkeringsplassen, kjennes vennlig og hyggelig, for en  gamling, selv ved vanlige pusleturer.

Med vennlig hilsen Thor-Øistein