I 1988 stilte min Ragnhild nettopp dette spørsmålet i sin prøveforelesning da hun tok doktorgrad i immunologi. Hun konkluderte med at toppidrett, særlig når det dreier seg om kondisjonskrevende øvelser har svært lite med god helse å gjøre. Det hun hadde forsket på var spesielt immunsystemet vårt. Hard, lengevarende trening og konkurranser uten tilstrekkelig restitusjon kunne føre til et dårlig fungerende immunapparat som igjen kunne få konsekvenser for sykdomsutviklingen.
Noen år før dette både sa og skrev Grete W. og jeg det samme. Norges idrettsforbund syntes vi burde tone dette noe ned. Etterhvert ble det akseptert ” at det nok var slik”. Senere har det vært lagt betraktelig vekt på “god og riktig treningshygiene”, med alt det måtte innebære.
Under OL har vi sett mye flott idrett. Spørsmålet om sunnhet og konsekvenser for helsa på sikt har igjen dukket opp. Sunnhet har noe med hva som skjer med helsa på kort og lengere sikt å gjøre. God helse har mye med arv og miljø å gjøre for ikke snakke om flaks og tilfeldigheter. Men også hva vi utsetter kroppen for. God helse har med vår livskvalitet å gjøre, om tidspunkt når sykdommer opptrer og livslengde.
I Norge er det mange som driver med langrenn på et høyt nivå med store treningsmengder. Et høyt treningtrykk fører til et forstørret hjerte. Med årene blir hjertemuskulaturen til fibrøst arrvev. Som en gammel skistjerne sa til meg, “jeg kjenner knapt til noen av de gamle gutta som ikke har hjerteflimmer”. Og det kan få alvorlige konsekvenser.
Hvor vil jeg så med å ta opp dette? Jeg vil at den unge utøver på vei “oppover” og støttemenneskene rundt han/henne skal være klar over faremomentene med bare å lesse på treningsmengder. Det er godt å vite at oppfølging med god restitusjon, hvile og pauser, faktisk er vesentlig for å nå toppen. At mange barn og ungdommer drømmer om å bli idretts-stjerner, får vi leve med. De fleste gir seg etterhvert, etter en morsom og artig periode med trening. Grunnen som angis er at de rett og slett har lyst til å gjøre andre ting i også.
Hva med den mentale helsa? Under OL ha det dukket opp enkelthistorier om utøvere som sliter psykisk. Sansynligheten er stor for at dette bare er toppen av isfjellet. Jeg husker godt at Tor-Ole Rimejorde som i sin startet opp Olympiatoppen, vektla en totalutvikling for en toppidrettsutøver.En utøver med innsikt, allsidighet og som la et grunnlag for et “liv videre”, var hans mål. Heldigvis greier noen å gjennomføre et slikt løp.
Den store underholdningsidretten er for mange de TV- overførte fotball-kampene fra Premier League i England. Vi bør kanskje ha i tankene at undersøkelser av spillere på høyeste nivå i England har vist at omlag 50 prosent etter endt karriere har permanente skader som vil prege livet deres videre. Det er også vist at hodeskader i toppfotballen med stor sansynlighet er grunnen til økt hyppighet av demens/Alzheimer i den samme gruppen.
Hilsen Thor-Øistein som fortsatt synes at det er viktigere enn noen sinne å ta vare på ambisiøse idrettsungdom.
Kloke og advarande ord. Etter mi erfaring på eit moderat nivå over eit heilt livsløp, er det viktig å kvila til lysten tar seg opp og kroppen tar seg inn att. Men ikkje for lenge, for då må ein liksom begynna på nytt. Det gjeld å holda igjen for å holda ud, og ha det godt med det.