Bisettelser og begravelser er etterhvert en vanlig del av livet vårt. Når vi selv er rundt 80 år gamle og mange venner og familie også er der i livet, blir dette en like naturlig del av hverdagen som dåp av oldebarna.

Forrige uke var jeg i begravelsen til Marit Amalie som var gift med fetteren min, John Thorvald. Hun ble nesten 88 år, etter et strevsomt og godt liv som bondekone. Nordby kirke i Ås, en gammel trekirke, var fylt til randen av familie, venner og sambygdinger. Av naturlige grunner, kjente jeg til ganske mange.  Noen kjente den avdøde og familien ganske godt. Ellers var det klart at den gamle tradisjonen fremdeles levde med at familie viste familie den siste ære. Dette ble også vist ved at gårdene i bygda flagget på halv stang. Sognepresten forrettet, barna holdt minne tale før vi alle samlet oss ved familiegravstedet. “Av jord har du kommet og til jord skal du bli” og så ble kisten senket.

Den første begravelsen opplevde jeg 10 år gammel. En speider-venn døde i en bilulykke. Når en gutt dør fullstendig utenfor rekkefølge og kronologisk orden, er det tragisk. Når Marit nå gikk ut av tiden etter et langt og godt liv, så mintes alle henne med mye glede. Ikke minst kom dette godt frem da vi etterpå satte oss ned for en kopp kaffe, litt mat og en god prat. Slike stunder blir oss ekstra verdifulle ved at vi møter familie og gamle kjente vi i første omgang knapt kjenner igjen.

Det ble mange gode minneord og en slags fellesnevner ble på mange måter “samhold og tilhørighet”. Hun bidro til dette på alle måter til denne tryggheten. En kvinne-prest hadde i en periode bodd i nærheten av gården og hun og Marit ble nære venner og Marit beholdt sin tro. Presten som nå er preses for de norske biskoper sa noen gode ord om vennskapet.

Bisettelse uten de kirkelige ritualer blir vanligere. Jeg må bare tilstå at den tradisjonstro begravelsen til Marit, var en fin og verdig avslutning på et godt liv.

Hilsen Thor-Øistein som kom hjem etter en beriket dag