NÅ SKAL JEG SKRIVE OM TENDENSEN TIL Å SYKELIGGJØRE NORMALE AVVIK OG SETTE UNØDIGE DIAGNOSER. EN KONSEKVENS AV DETTE ER AT DEN FARMASØYTISKE INDUSTRI FØLGER OPP MED FORSLAG TIL MEDIKAMENTELL BEHANDLING SOM KAN VÆRE HELT UNØDVENDIG.
Tittelen på dette innlegget er hentet fra Aftenposten 24. mars der Finn Skårderud intervjuer Psykiatriprofessor Allen Frances. Hovedbudskapet hans er at livet kan være og er til tider smertefullt uten at det skal behandles eller at det skal settes en psykiatrisk diagnose. Psykiatrien har i beste mening laget flere og flere diagnoser som i ytterste fall kunne føre til at små avvik fra det “normale” førte til en diagnose som måtte og skulle behandles. Han refser seg selv og sine kolleger for ikke å være varsomme nok i å diagnostisere og sette merkelapper på handlingsmønstre og små avvik. Men aller mest er han lei for hvordan psykiatrien spiller opp til legemiddelindustrien som griper fatt i diagnosene og fremsnakker medikamentell behandling.
Tre psykiatriske epidemier
Frances mener selv han har bidratt til tre epidemier i forbindelse med den nye diagnosemanualen DSM-IV som kom i 1994. Det var ADHD, autisme og en variant av bipolar lidelse- bipolar 2. Og den farmasøytiske industrien hadde botemidlene som det ble reklamert heftig for. Her i Norge har vi strenge regler for markedsføring av legemidler, men industrien har lov til å markedsføre overfor legene så lenge de holder seg innenfor regelverket, dvs ikke kommer med påstander de ikke har forskningsmessig belegg for.
Hva er ADHD og hvorfor er det blitt en epidemi, også i vårt land?
ADHD betyr Attension Deficit Disorder Hyperreactivity og er en psykiatrisk diagnose som stilles på gitte kriterier. I USA tok det helt av etter de nye diagnosekriteriene som myket opp kriteriene og gjorde det enklere å stille en ADHD diagnose. Også i Norge ble det etter 1996 en dramatisk økning i bruken av medisiner for ADHD, bare mellom 2004 og 2005 var det en 27% økning i personer som ble behandlet for ADHD. Det er store forskjeller i hvor ofte diagnosen stilles fra land til land. I USA stilles den oftere enn i Norge og i Norge stilles den oftere enn i Sverige og Danmark. Forskjellene kan ha sammenheng mef ulike krav til diagnosen. Det kan også ha sammenheng med hvordan offentligheten, du og jeg og naboen ser på såkaldt uro hos barn.
Er urolige barn unormale?
I den tiden jeg arbeidet med barn og reaksjoner på mat var det påfallende hvor mange foreldre som mente barna deres var unormalt aktive og satte det i sammenheng med maten. Det kan være mange grunner til at uro oppfattes mer “unormalt” i dag enn f.eks. i min barndom eller i barndommen til mine barn. Et moment kan være at foreldrerollen har mye større krav til perfeksjon enn tidligere. De perfekte barna vises frem via sosiale og andre medier og små avvik fra det perfekte kan lett oppfattes som unormalt. Hvis det så ikke stilles an ADHD – diagnose, ja da må det være en annen grunn til at barnet ikke er like rolig som venninnens barn på Facebook. Slik ble det ofte grepet til maten, for en diagnose var det viktig å få. Jeg har brukt mye tid og krefter på å snakke om de store variasjonene barn i mellom, variasjoner som på ingen måte trenger en diagnose.
ADHD er en psykiatrisk diagnose og skal behandles
Det kan imidlertid være en tendens til overfokusering på små tegn og overtolking av kriteriene for å stille diagnosen. På den måten blir stadig flere diagnostisert. Det er viktig som Frances gjør å rope et varsko når 10% av amerikanske gutter får diagnosen og går på sterke medisiner. Dessuten er det farlig å overvurdere medikamentell behandling og droppe den sosiale og psykoterapeutiske tilretteleggingen når diagnosen er stilt. Vi må være klar over at medikamentene som brukes er sterke hjernestimulerende midler. Og et urolig barn er ikke nødvendigvis sykt – det trenger kanskje mer fysisk tilrettelegging og mulighet til å være urolig på en konstruktiv måte. Så jeg er enig med Allen Frances, vi må redde det normale – overdiagnostisering er ikke veien å gå.
Hilsen Ragnhild som beveger seg litt utenfor egen komfortsone.
