Forrige uke var travel – først avslutning av sommeren på Bråtane med stenging – noe jeg ikke skal skrive om her. Så en flott femtiårsfeiring av Nyfeministene med et seminar til å bli klok av samtidig med et herlig gjensyn med gamle (og noen unge) feminister. Heller ikke det skal jeg skrive om selv om jeg vil ta utgangspunkt i seminarets siste taler, Sofia Srour, 26 år gammel norsk-libanesisk samfunnsdebattant og en av de skamløse jentene. Hun holdt et strålende innlegg om hvordan livet som muslimsk innvandrerkvinne arter seg, om sosial kontroll og hvordan hennes og hennes medsøstres kamp på mange måter likner kampen Nyfeministene kjempet tidlig på 1970-tallet. De må også kjempe mot og passe seg for rett å slett å bli drept ettersom en æreskultur på ingen måte vil godkjenne det livet disse kvinnene lever og ønsker å leve. Vold mot kvinner både i og utenfor hjemmet er imidlertid ikke bare et innvandrerkvinneproblem, det er et stort problem for alle kvinner, et problem som er blitt synliggjort nettopp på grunn av kvinnekampen. Og her er ett av poengene, vi må støtte hverandre i kampen, vi fra fødselen av norske kvinner som har kommet lenger i likestilling enn Sofia og hennes medsøstre, må rope høyt for å støtte dem. Vi kan ikke kjempe deres kamp, det må de selv gjøre, men vår tydelige støtte må de få.
Mai-Bente Bonnevie og jeg hadde et innlegg i Aftenposten fredag 11.9 som en feministisk lojalitetserklæring til de somaliske kvinnene i Tawfiiq-moskeen som kjemper for likebehandling. Innlegget måtte riktignok bli barbert ned til det halve, men hovedbudskapet fikk nå bestå. Jeg tillater meg allikevel å sette inn det opprinnelige innlegget her, hvis noen gidder å lese det.
“Feministisk støtte til somaliske kvinner i Tawfiiqmoskeen i Oslo
I disse dager er det 50 år siden Nyfeministene startet sin kamp for likestilling, en kamp som var en videreføring av Kvinnebevegelsens kamp for stemmerett, for valgbarhet og en selvfølgelig plass i styrende organer i Norge. Allerede i 1975 dannet norske feminister Kvinnepolitisk Aksjon med krav om 50% kvinner i Storting, fylkes- og kommunestyrer samt andre offentlige etater. Dessuten to krav til: kvinners rett til utdanning og økonomisk selvstendighet. Vi er på god vei til at disse kravene er innfridd.
Kampen for antipatriarkaIske demokratiske strukturer i samfunnet, likeverd og likestilling for kvinner og menn har fått oss dit vi er kommet i dag. Mange av de sakene vi kjempet for er en selvfølgelig del av hverdagen i Norge.
I innvandrermiljøene er likestilling på ingen måte en selvfølge. Vi feminister er opprørte over den behandlingen somaliske kvinner med tilhørighet i Tawfiiqmoskeen blir utsatt for av moskeens mannlige lederskap. Moskeen styres av en mannsdominert klan som praktiserer en arkaisk patriarkalsk ukultur som ikke hører hjemme i et demokratisk Norge i dag. Kvinnene i moskeen blir brukt som hushjelper til rengjøring, matlaging og barnepass uten å være representert i styret eller bli hørt. Når høyt kvalifiserte kvinner henvender seg til ledelsen med ønske om medbestemmelsesrett blir de bagatellisert og tilsidesatt uten å bli vist respekt. Da kvinnene stilte et mistillitsforslag endte det med at de ble utestengt fra generalforsamlingen 8.august.
Ubah Aden etterlyser i sin kronikk i Klassekampen 26.8 om konflikten, støtte og bistand fra en norsk institusjon til en ny valgprosess for Tawfiiqmoskeens styre. slik kan moskeen komme i drift igjen med et nytt styre med kvinner valgt ut fra kvalifikasjoner. Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet er en norsk institusjon som arbeider for de samme verdiene som feministene samt fredsarbeid. Denne institusjonen som internasjonalt representerer Women International League for Peace burde kunne være en god støttespiller for de somaliske kvinnene i deres kamp.
Denne teksten er en feministisk solidaritetserklæring, en støtte til våre somaliske medsøstre. Vi kan ikke kjempe deres kamp, men vi kan bidra med våre erfaringer og vår støtte i deres kamp for selvfølgelige menneskerettigheter, for likeverd og medbestemmelsesrett.”
Vi feminister har i løpet av disse 50 årene måttet tåle mye nedvurdering og nedlatende kommentarer, særlig fra bedrevitende menn. Noen av kommentarene har gått på hvor egoistiske vi norske kvinner er som maser om likestilling – se hvor fælt de har det andre steder i verden. Det er helt riktig at kvinner har det forferdelig andre steder i verden, men for å bidra til deres kamp måtte vi først konsentrere oss om vår egen. Det er som på flyet når oxygenmaskene skal tas i bruk – ta først på din egen maske før du hjelper andre.
Hilsen Ragnhild som fortsatt gleder seg over en vellykket 50-årsmarkering.