Jeg må se på Dax 18 og få med meg hva som skjer rundt meg og da tenker jeg først og fremst på den store verden. I tillegg har jeg tre aviser, på nett i uken, på papir fredag-lørdag. Så jeg blir relativt godt oppdatert på det som skjer, selv om visse rettssaker opptar vel mye spalteplass. Jeg ser lidelsene i Ukraina og Gaza, jeg følger med på omveltningene i USA og alt det følger med seg av problemer innenriks og utenriks og jeg gremmer meg over alt presidenten er i ferd med å trekke USA ut av. Jeg som en gang elsket Amerika får meg ikke lenger til å si Amerika – for Amerika er så mye mer enn USA. Nå må det hete USA når vi mener USA.
Men så til å kunne more seg. For en uke siden var søster Bente og jeg på jazzkonsert i Konserthuset. For oss og alle de andre gråhårete som fyllte opp Glasshuset til siste plass var det en lise å høre alle de gode gamle låtene fra vår ungdom. Bandet Løs snipp med brødrene Philip og Bjørn Kruse og Jannike Kruse som vokalist fikk det til å rykke i dansefoten og smilende ansikter helt uten Botox var det hele veien rundt. Jeg tror nok mange av låtene ville være ganske ukjente for våre barnebarn, men for oss… Det var som å være tilbake på skoledans eller soiree som vi kalte det den gangen i nittenfemtiårene. At det i vår ungdomsfokuserte tid fortsatt er rom for noe som først og fremst gleder oss gamle er godt å få oppleve.
Ellers har jeg som så mange andre fått med meg både Adolescence og Requiem for Selina. Begge burde være et must for alle, men kanskje særlig for unge mennesker. Adolescence viser et skremmebilde av mannosfæren og guttekulturen på nett mens Requiem for Selina viser oss hvordan utseendefokuset og nettmobbing er ødeleggende for unge jenter. Begge seriene fokuserer mye på mobbing og selv om det har vært snakket og skrevet om mobbing på nett i årtier, ser det ikke ut til at det har vært mulig å gripe tak i problemene, hverken i hjemmene eller på skolene. Det kan virke som om det som foregår mellom unge på nettet er en lukket verden som de voksne ikke har adgang til eller egentlig skjønner hva som foregår.
Etter alt det mørke har det vært en glede å følge Team Pølsa fra starten og frem til avslutningen i Verdensmesterskapløypa på Granåsen. Fellesskapsfølelsen, gleden og mestringen til de seks unge menneskene var utrolig rørende og veldig tankevekkende. Jeg tror noen hver av oss har lært noe av denne gjengen. Hvordan behandler vi som samfunn dem som er noe annerledes enn flertallet og hvilke muligheter får de til å utvikle seg? Det snakkes så mye om å bli den beste versjonen av seg selv. Det må ikke bare gjelde kjekkassene som pumper jern og forer seg med proteiner og kreatin, det må gjelde alle.
Aviser og TV har vært veldig opptatt av kosmetiske behandlinger og kosmetisk kirurgi de siste ukene, med rette. Nå sist i Debatten hvor programlederen var ganske snill mot de plastiske kirurgene og behandlerne. Det ble sagt mye, både for og i mot kosmetisk kirurgi. Overlegen fra Akademiklinikken virret seg inn i noen ganske komiske forsøk på å forklare hvorfor de reklamerte med operasjon av “asiatiske øyelokk” og hvorfor dette overhode ikke var rasistisk. Henne om det. Det viktigste som ble sagt kom fra medisinstudenten som har skrevet om diagnostiske katrgorier i kosmetisk medisin. Hun spurte hva medisinen egentlig er til for, å behandle sykdom eller å utsette mennesker for helt unødvendige behandlinger med tanke på å forandre et normalt utseende. Dessverre grep ikke programlederen tak i dette og tiden var også langt fremskredet. Men dette må vi spørre oss mer om. Hva skal vi som leger bruke utdannelsen vår til?
Hilsen Ragnhild