Overskriften er en parafrase over en av Bjørg Viks tidlige novellesamlinger (fra 1966) Nødrop fra en myk sofa. Jeg husker at jeg som ung uerfaren turnuskandidat leste og gråt over de novellene. Jeg gråt over triste og grå kvinneliv og ble der og da overbevist feminist og aktivist.
Men min rapport fra en myk sofa er langt fra trist, snarere tver imot. Jeg sitter nå på syvende uken med mine nyopererte (og faktisk mye penere enn de var) tær. Den siste uken har jeg fått lov å belaste forfoten litt og når det har gått syv uker etter operasjonen skal jeg prøve meg med vanlige sko. Det blir veldig bra, men jeg tror jeg kommer til å savne sofaen.
Det sies at vi mennesker er utrolig tilpasningsdyktige og det kan jeg nå ut fra personlig erfaring skrive under på. De snart syv ukene jeg har tilbrakt i sofaen har i motsetning til hva jeg og de rundt meg trodde, vært veldig deilige. Jeg har ikke kjedet meg et sekund og ikke savnet livet utenfor sofaen som jeg nå snart skal gjenoppta. Venner og familie har undret seg over at jeg forteller at jeg har det strålende. De tror kanskje jeg har fått lest masse, f.eks. hele septologien til Fosse, det har jeg ikke. Jeg har lest, men ikke så mye som jeg trodde. På slutten skal jeg komme tilbake til noen bokanbefalinger. Det jeg har gjort er å løse kryssord, høre på podkaster og ved god hjelp fa en god venninne, kastet meg ut i et meget avansert strikkeprosjekt. Jeg strikket mye som yngre, men har ikke strikket på tredve år. Nå koser jeg vettet av meg i sofaen med strikketøyet. Heldigvis har jeg venninnen når oppskriften som den mest naturlige ting av verden forteller meg at jeg skal foreta en italiensk avfelling. Hallo, italiensk avfelling, kunne like godt vært gresk, men venninnen hjalp meg og foreslo helt vanlig avfelling, heldigvis.
Da jeg leste Kjerstin Ekmans Løpe ulv for nesten et år siden og elsket den, bestemte jeg meg for å lese noen av hennes tidligere bøker om igjen. Det har jeg nå begynt med og startet med Hekseringene, første bok i en trilogi. Boken skildrer livet, og særlig kvinnenes liv, i en liten stasjonsby rundt forrige århundredeskifte. Hekseringene som dannes når geita løper i ring med rambukken i hælene er et bilde på kvinners lodd opp gjennom tidene. Fattige kvinner med menn i hælene som overfaller eller overtaler henne og som må bære skammen når/hvis overfallet får konsekvenser (les graviditet). Tross det dystre bakteppet er boken full av humor og vakre naturskildringer. Den står seg godt i dag over 50 år siden den kom ut.
Jeg må også nevne en helt annen type bok, men en bok av typen kan-ikke-legge-den-fre-meg, en amerikansk bestseller som kom ut i fjor og også er oversatt til norsk, Lessons in chemistry eller Leksjoner i god kjemi. Handlingen er fra slutten av femtiårene/ begynnelsen av sekstiårene da kvinnelige akademikere, i alle fall innen realfag, var så godt som uhørt, spesielt i USA. Boken er så morsom at jeg kunne i hvert fall ikke legge den fra meg. Da var det ekstra godt å kunne være i sofaen.
Den siste boken jeg har lyst til å nevne er Companion pieces av Ali Smith. Den er akkurat like morsom, rar og usannsynlig som hennes andre bøker med et underliggende budskap. Den kan ikke beskrives, men må leses.
Tiden i sofaen har vært givende på mange måter med blant annet bøker, podkaster på øret og strikketøy. Nå er jeg på vei ut av sofaen og det blir vel bra det også Bøker og strikketøy skal jeg fortsette med.
Hilsen Ragnhild
