Når jeg langsomt krabber rundt og plukker bær vandrer tankene ganske så fritt. Denne gang også til en artikkel i Aftenposten som omhandlet kjærlighetens kår når vi blir gamle. Men mer om det etterhvert
Høstferie på Norefjell har vi hatt i 50 år. I 1970 årene var vi rimelig soreke. Turer på fjellet med barna og noen løpeturer tok vi voksne alene. Vi plukket også bær.
Nå har jeg kommet inn i hytta etter å ha plukket tyttebær. Jeg gikk en rekognoseringstur i går som viste at det var mest bær i skogen nær oss. Det bugnet ikke akkurat, men et lite spann ble det. I vel 80 år har jeg plukket bær. Under krigen var det en viktig del av familiens matauk. Jeg ser fortsatt for meg hele familien på dagstur. Vi vendte om kvelden hjem med minst en sekk full, først blåbær og så tyttebær. I dag plukker jeg bær for de selvplukk smaker best. Gleder meg til rørt tyttebær til skinkesteika. Jeg tror bærplukking er nordmenns form for autogen trening og mindfulness og dette skal være godt for det meste, også sinnets ro.
Så til Aftenposten. Utgangspunktet for artikkelen var at det nå er satt ned et utvalg for å se på gamle mennesker og seksualitet. Bakgrunnen er at seksualiteten ytrer seg på mange måter. Er vi friske og raske opp i 80 årene, er vel det meste greit. Har vi hatt en hyggelig og god nærhet så langt, er det neppe nødvendig med en utredning for at dette skal fortsette. Men historier fra aldershjem og seniorsentre viser en annen hverdag. To gamle med et langt liv sammen kan bli adskilt. I værste fall, selv om de bor samme sted, ikke lagt til rette slik at de kan dele rom.
Jeg tror at yngre har lett for å glemme at en eller annen form for seksualitet lever videre, selv når vi passerer 80 år. Nærhet, ta på hverandre, en god klem, er for mange det viktigste mens noen har et aktivt seksualliv langt opp i 80-90 årene. Selv de som blir kognitivt svekket, kan leve videre med nære relasjoner. Gamle som blir alene, må få lov til å pleie et nytt kjæresteforhold.
Hilsen Thor- Øistein som fortsatt prøver å se lyst på meste!
