Jeg er nå inspirert av Randi Kveine og Gisle Erlien til å prøve med en kort oppdatering rundt Demens og Alzheimer. Den 25.10 holdt de et flott kåsere om det å være pårørende til en demens-pasient. Og det kan være både utfordrende og spennende.
Først litt fakta. Omlag 110 000 er rammet av demens i Norge idag. Noe flere kvinner enn menn, ikke minst fordi kvinnene lever 3-4 år lenger..Som gruppe er det ca 20 % av 85 åringene som er rammet. Det begynner med såkalt svekket kognisjon. Vi husker litt dårligere i daglig-livet, vi orienterer oss dårligere, og vi finner ikke veien osv. Men de individuelle variasjoner er store. Ikke minst forløpet, hvor raskt vi endrer oss.
Alzheimers sykdom utgjør 75-80 % av alle med demens. Vi regner med at det kan være opptil flere andre grunner i tillegg. Bl.a. det vi kaller vaskulær, som er en tiltagende dårlig blodsirkulasjon i hjernen.
Jeg vokste opp i slutten av 1930- årene. Jeg husker godt mine besteforeldre. Det begynte «å glippe»allerede fra 70 års alder. De satt stille og rolig på stolen på kjøkkenet eller ruslet en liten tur. Vi sa de var slitne og brukte kanskje ordet senil, og etter hvert som vi fikk mer kunnskap, senil dement. Da jeg studerte fra 1955, hørte vi om den spesielle formen som het Alzheimers sykdom, oppkalt etter en tysk lege som døde ca 1905. Han fant ved obduksjon av en pasient nedslag av et spesielt protein i hjernen som ødela nerveceller. De siste 10-årene har man nå blitt klar over at dette er den viktigste formen for demens, takket være mer presis diagnostikk.
Enorme summer har blitt brukt for å finne medisiner som kan forhindre at dette amyloid proteinet slår seg ned i hjernen. Foreløpig er det ikke funnet noe som er brukbart på mennesker. Er det så noe som disponerer for demens utvikling ? Kan vi forebygge? Vi vet at det kan være arvelige faktorer som spiller en rolle, spesielt ved tidlig debut. Ca. 5-10 % av Alzheimer pasientene har en debut før de er 60 år.
Faktorer som disponerer for demens er mange. Det svært velrenommerte tidsskriftet Lancet ramser opp 13 faktorer og disse er nok en slags beskrivelse av livet selv. Jeg kan likevel ikke la være å nevne listen.—- Lav utdanning, nedsatt hørsel, høyt blodtrykk, fedme, røyking, depresjon, fysisk inaktivitet, sosial isolasjon, diabetes, høyt alkoholforbruk, hodeskader og luftforurensing.
Mitt poeng er, vi får gjøre så godt vi kan. «Flaks og hell», er fortsatt noe av det viktigste for å holde seg frisk. Men til mitt utgangspunkt. Selv begynnende demens kan være en utfordring for hele familien. Som oftest er vi alle temmelig uforberedt. Vi kan få gode råd og veiledning av folk som kan dette i kommunen eller bydelen. Men to bøker som familien Kveine/Erlien har skrever til og for oss, anbefales.
Hilsen Thor-Øistein som uansett mener: «Gå en tur i skogen så lenge du kan» !
Tusen takk for at dere begge kom til vårt kåseri. Denne kommentaren varmer og gjør livet på “veien” Norge rundt som senior vert jobben Gisle Erlien og jeg gjør. Takk og pris for at det er mange av som oss som bruker vår seniortid på folkeopplysning og bokproduksjon som pårørende og ansatte i helsetjenesten har manglet. “PÅRØRENDESJOKKET for Alzheimer-pårørende” måtte raskt trykkes opp igjen og læreboka “Pårørendedokus i demensomsorgen” ble godkjent på NTNU før den ble trykket. Bøkene fylte et kunnskapshull. Takk for en fin blogg, den skal jeg følge. Keep up with your good work. Takk fra Randi Kveine
Takk Randi og lykke til med fortsatt folkeopplysning.