Som mange andre i Norge er jeg engasjert i hva som skjer i Paris OL. Vi har litt over 100 deltakere. For alle er dette ett høydepunkt i karrieren. Selv for Jakob I. er dette stort. Olympiatoppen satte et kriterium for uttak at utøveren hadde en viss sjanse til å komme blant de 12 beste i konkurransene. For noen er det vist ekstra velvilje i vurderingen av dette kravet, med det er greit nok. Kanskje ikke greit at i ett tilfelle ble velviljen helt glemt.
Etter en uke har det vært mange utøvere i aksjon. Ingen medaljer den første uken, men mange flotte prestasjoner. Tore Øvrebø, Olympiatoppens leder, anslo 8 medaljer tilsammen som et bra resultat. Det er et regnestykke som rimer med lang erfaring fra tidligere OL. Har vi 25 utøvere som i gode øyeblikk kan være blant de beste, tilsier det at en tredjedel virkelig kan ende opp blant de 3 beste. Men selv om en utøver presterer helt opp mot det maksimale, kan vi ikke ha kontroll over de andres toppform, og dermed kan en svært god prestasjon likevel ikke føre til medalje.
At mediene ikke har innsikt i dette er leit og frustrerende. Flotte prestasjoner bli beskrevet som krise eller i værste fall katastrofe. Ikke bare for utøver, men for hele nasjonen. La meg ta et par eksempler. I skyting har vi hatt utøvere i begge kjønn, som stadig er blant de beste i verden. De har nå deltatt i en rekke øvelser og har endt blant de beste, men ikke bedre enn den «triste og sure fjerdeplassen». Av forskjellige grunner har jeg fulgt litt nøye med på skyting. I rifleskyting, enten luftvåpen eller kaliber 22, har de konkurrert med totalt 60 skudd, før evt finale. Våre utøvere har mistet kontrollen på 2-3 skudd, og det har vært nok til at medaljer glapp. I intervjuer på TV og i mediene ellers, har det ikke vært lett å være utøver som hele tiden får spørsmål om hvorfor dette ikke ble bedre. Liten forståelse for gode prestasjoner som ikke fører til mdalje.
Sleggekasteren Eivind Henriksen som for 4 år siden fikk sølvmedalje ble denne gangen nr 4 etter flott kasting. Det ble temmelig stumt rundt han. Flaue greier når en fin prestasjon glemmes.
Toppidretten er idag «underholdnings-idrett». Enten vi er på Bislett-games eller sitter ved TVen, er det prestasjoner som vurderes og gleder. Og det behøver nødvendigvis ikke ha med plasseringen å gjøre. God kjemping, overraskelser og fremgang er vel det som fascinerer oss.
For 52 år siden var jeg så heldig at jeg fikk skyte på blink i München. Olympic Rapid Fire skyting med pistol. 60 skudd hurtigskyting. Etter 30 skudd var det bare 5-6 bedre enn meg. Så kom 3 skudd som «glapp». Det ble lik poengsum for nr 15, 16 og 17. Hva satt jeg igjen med? Jo, en fantastisk opplevelse i konkurranse med 64 skyttere fra hele verden. Og fortsatt en liten undring over hva som skjedde med 3 avtrekk.
Til slutt, når Markus Rooth presterer over alle grenser i 10 kamp, da tar vi av når 22 åringen strekker armene i været. Spesielt når vi vet hvor små marginene er for å lykkes.
Hilsen Thor-Øistein som gleder seg over fin idrett i Paris
En velfortjent hyldest til de utøverne som er uttatt til å representere sitt land og gjør en flott innsats uten å nå frem til medaljeutdelingen. Thor-Øistein skrev dette i dagene da det ble sagt mye rart om norsk medaljetørke. Det var viktig at det ble sagt. Men jeg innrømmer det er synd at Thor-Øistein i sin glede over store idrettsprestasjoner, ikke fikk være med oss lenge nok til å kunne glede seg over lørdagens medaljefangst i håndball, vektløfting og løp.