Det ligger i tiden – alle vil gjerne bli sett. Det prøver vi å få til på forskjellig vis. De under 40 prøver å få “likes” på ulike plattformer samtidig som det er viktig å bli sett som dyktige, fremadstormende og ikke minst velpreserverte og vakre. Det å passere 40 er tydeligvis skremmende, forfallet starter og snart kan man ikke lenger vise seg offentlig med sine aldersforandringer. Men noen gir seg ikke, nå sist kommer Aftenposten med ny podcast som skal utforske midtlivet og hvordan samfunnet ser på kvinner over 40 år. Som programleder Marte Spurkland sier vil de slå hull på myter og problematisere aldersdiskriminering. Hensikten høres meget tilforlatelig ut, men kvinner over 40? Det er så lenge siden jeg var førti at jeg kan ikke en gang huske om jeg den gangen følte at livet begynte å gå utforbakke, men jeg tror ikke det.

For oss i seniorlivet er all denne stakkarsliggjøringen av alder som altså kan begynne så tidlig som ved førtiårsalder underlig og ja, litt skremmende. For her har vi rundet både 50, 60, 70 og huff og huff – 80 og har fortsatt glede av livet. Heldigvis har ingen laget podcasten 80+ for den ville måtte bli ganske begredelig når vi hører hvor ille det er å passere 40 eller 50. Vi 80+ lever en ganske anonym tilværelse uten å være målgruppe for noe som helst. Vi leser bøker, går på kino og teater og treffer venner uten at noen forteller oss hvor fælt vi har det, eller burde ha det så utgamle som vi er.

Det er en viss samfunnsinteresse for 60+, der finnes egne magasiner med bilde av vakre mennesker som ganske sikkert ikke er 60+ for så aldersstegne mennesker selger ikke. Hvis vi imidlertid kan tro på at 60+ kan se ut som bildet utenpå Vi over 60 så kanskje vi ville kjøpe bladet. Men enda har ingen funnet på å lage et Vi over 80-blad, sannsynligvis fordi de 40-åringene som produserer blader eller podcaster ikke kan se for seg at det går an å være så gammel.

Jeg begynte denne bloggen med å si noe om at vi alle ønsker å bli sett. Forleder var Thor-Øistein og jeg i operaen og så operasnakkisen “The listeners”. Det var en helt ny og spennende operaopplevelse for oss som stort sett har vært på operaer av Verdi og Puccini og kanskje litt Wagner. For det første var den moderne uten at musikken var påtrengende moderne for 80+ ører, for det andre hadde den et budskap som også handlet om å bli sett. Det var en strålende oppsetning og jeg lurer nå på om ikke jeg også er offer for The HUM, dvs den lyden som summer og summer rundt oss og som noen hører, andre ikke.

Vi i seniorlivet er selvfølgelig klar over at slett ikke alle 80+ er så heldige som vi er. På den annen side blir ikke livene våre bedre av stakkarsliggjøring og evig strev etter å se yngre ut. Dette har det vært mye støy rundt i mediene etter utspillet til Tjelta og co, også etter at de skamrødmende prøvde å bortforklare og unnskylde utspillet sitt. Rent-a-wreck-metaforen lever fortsatt i beste velgående, men dreier sannsynligvis mye mer om 50+ enn 80+. Og alle har vel lagt merke til at det jeg skriver om her og det Aftenpostens nyeste podcast dreier seg om er kvinner som eldes. En gammel mann kan fortsatt ha både rynker og grått hår og være distingvert så det er ingen vits i å lage podcaster for ham, eller hva Marte Spurkland?

Hilsen Ragnhild 80+