Sensur – fortsatt mulig, også i land vi liker å sammenlikne oss med.

Jeg trodde at bokbål og sensur av medier og bøker var noe som tilhørte fortiden og ekstremt autoritære stater. Så feil kan jeg ta. Bokbål forekommer også i vårt land, her dreier det seg først og fremst om Koranen, men like ille for det. Vi brenner altså skrifter vi er uenige i, akkurat som vi, i hvert fall noen av oss, prøver å stoppe kritiske stemmer f.eks. innen akademia. Det å brenne skrifter vi er uenige i eller prøve å stoppe motstemmer kan ikke regnes som ytringsfrihet, det er sensur. Forskjellen mellom det som skjer her og i mer autoritære stater er at det er fullt lovlig å debattere hva som skjer offentlig uten represalier. Eller? Er det slik at varslere trygt kan varsle uten at det går ut over karrieren? Jeg er ikke lenger så sikker.

Vi har også noe som heter selvsensur, kanskje nesten like farlig. Det er en vei mot ensretting når oppegående personer innen mediene eller offentligheten ikke vil påpeke urimeligheter eller feil i redsel for å støte noen eller for å bli straffet. Ikke med fengsel eller tortur som i Russland, men med utestengelse og karrierestopp.

Men det som kanskje opprører meg mest akkurat nå er hvordan foreldre i USA, vår nærmeste allierte, sensurerer barns lesestoff. En del foreldre i dette til dels strengt pietistiske landet mener barna deres tar skade av å lese om holocaust, rasisme eller homofili og sørger for at slike bøker utestenges fra skole- bibliotekene og pensum i skolene. Endel delstater sørger altså i lovs form for at barn ikke har slike bøker lett tilgjengelig.

Under 2.verdenskrig da Nasjonal Samling styrte i Norge ble samtlige ikke nazifiserte radiosendinger forbudt og bøker ble kraftig sensurert. Vår foreldregenerasjon husket det som en kraftig begrensning av ytringsfriheten og som ble opphevet da freden kom. Nå er vi opptatt av ytringsfrihet og ser med uhygge på de begrensninger som finner sted i nabolandet Russland, i de arabiske statene og dessverre også til dels i USA. Akkurat nå se vi med gru hvordan frie medier i Russland er forbudt og hvordan et totalitært regime stopper mulighetene til fri meningsytring. Det verste er hvordan ensretting av informasjon til befolkningen får den jevne mann og kvinne til å tro på det som serveres i statlige mediekanaler.

Det sitter en mann fengslet under de strengeste sikkerhetstiltak i London og frykter utlevering til USA hvor han risikerer livsvarig fengsel. Mannen heter Julian Assanges og hans forbrytelse er å lekke dokumenter til pressen, dokumenter som USA er flau over og helst ikke ville ha offentliggjort da de blant annet dokumenterer overgrep begått av amerikansk militært personell Under dekke av at dokumentene truet landets sikkerhet vil nå USA fengsle og ødelegge en mann for å ha brukt ytringsfriheten sin. Ytringsfrihetsorganisasjoner og prominente enkeltmennesker som hegner om vår rett til å ytre oss ber innstendig politikerne om å engasjere seg i Assanges sak. Dessverre sitter våre politikere helt stille i båten og prøver å skyve hele Assangessaken under teppet, sannsynligvis for ikke å irritere USA. Så USA kan trygt ture frem og innskrenke ytringsfriheten til dem som våger å tale i mot den gjengse oppfatning i Pentagon og frata skolebarn retten til å lese om holocaust og rasisme.

Hilsen Ragnhild som tror at ytringsfrihet er en fundamental menneskerett.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg