Mens verden går av skaftet på grunn av en koronasyk president, og vi her hjemme både har sett konturene av et nytt parti og en overgang mellom to partier, har vi hatt noen fredelige dager på Norefjell. Men verden kommer til oss der oppe også, så vi har ikke gått glipp av hverken internasjonale eller nasjonale hendelser.
At den amerikanske presidenten er blitt smittet er vel ingen bombe ettersom vanlige smittevernregler er blitt totalt oversett. Det at han er blitt syk er vel heller ingen overraskelse tatt alder og habitus i betraktningen. Det som nå verden og vi her hjemme avventer med stor spenning og utallige reportasjer i aviser, radio og TV, er hvilken betydning dette vil få for valget i november. Her er alt i det uvisse så den som lever får se.
Jeg er ingen tilhenger av Senterpartiet og deres forsøk på å lage en motsetning mellom by og land, men min sympati for Jan Bøhler er stor og jeg kan ikke si annet enn at jeg forstår ham. Hans agenda er utenforskap og Groruddalen, sammen og hver for seg. Da han ble vraket til en sikker plass på forslaget til Arbeiderpartiets Osloliste for stortingsvalget, mistet Groruddalen sin fremste forkjemper på Stortinget. Med ham som nr 1 på listen har Senterpartiet og Groruddalen igjen fått en mulighet – en vinn/vinn situasjon både for partiet (ikke AP) og alle som heier på forsøk på å jevne ut de dramatiske forskjellene vi ser mellom fattig og rik – de som er innafor og de som er utafor.
Dette er ingen politisk blogg så jeg skal ikke si så mye om muligheten for et nytt sentrumsparti, et sentrum-venstreparti. Bare at jeg er så gammel at jeg husker partisplittelsen i Venstre og stiftelsen av Det nye folkepartiet, etterhvert Det liberale folkepartiet som levde mellom 1972 og 1988. Det ble ingen suksess hverken for gamle Venstre, det nye partiet eller Venstre etter at utbryterne vendte tilbake i folden (Venstre) i 1988. Det nye folkepartiet hadde en anseelig stortingsgruppe før de gikk til valg som eget parti – en gruppe på 8 personer av utbrytere fra Venstre. Etter partidannelsen var stortingsgruppen på en mann i en Stortingsperiode.
Med så mye nasjonalt og internasjonalt rabalder var det godt med noen fredelige dager på fjellet i tåke og regn. En hel dag hadde vi sammen med familien Karoline som hadde høstferie. Dagen ble for det meste brukt til bålbrenning og å lære Hedda (12år) å kløve ved. Med morfar som læremester gikk det forbausende greit og Hedda er nå fullbefaren vedkløver.
Hilsen Ragnhild