Jeg tviler ikke på Helseministerens gode intensjoner når han snakker om pasientenes helsetjeneste. Jeg skal til og med være så storsinnet at jeg ikke skal tvile på at regjeringen ønsker at vi skal ha en helsetjeneste som gavner alle og derfor innfører fritt behandlingsvalg. Men her kommer forskjell i ideologi inn og hvordan synet på hva som gavner oss best gjør at ulike aktører kan komme til vidt forskjellige konklusjoner.
For snart 20 år siden innførte Stoltenbergregjeringen fritt sykehusvalg. Dette har det vært bred enighet om og har fungert fint i disse tyve årene. Pasienter har fått anledning til selv å velge sykehus når de henvises til sykehusbehandling. Valget har da stått mellom offentlige sykehus alle steder i landet eller private institusjoner der plasser er kjøpt av det offentlige. På den måten har det offentlige helsevesen kunnet sørge for ekstra kapasitet der det er nødvendig, men ikke ubegrenset ekstra kapasitet.
Fritt behandlingsvalg innebærer at pasientene selv velger hvor og av hvem de skal behandles enten det er innenfor det offentlige systemet eller på en privat klinikk – og det offentlige betaler. Med andre ord, helsekronene følger pasientene og de står fritt til å velge.
Nå vet vi at når det gjelder helsetjenester er etterspørselen alltid større enn tilbudet og de velutdannede og resurssterke vet alltid hvilke muligheter som finnes. Ny diagnostikk og nye behandlingsmetoder dukker stadig opp og helsebudsjettene øker i en slik grad at kontroll er tvingende nødvendig. Dette skriver Tiril Rustad Halvorsen om i Dagsavisen 19.10. http://Når valgfrihet trumfer fornuft Helseminister Bent Høie er glad for å gi enda mer valgfrihet. Men hvem kommer den til gode? Prioriteringer må til for at helsekronene skal kunne utnyttes best mulig og til glede og nytte for hele befolkningen. Fastlegene er kontrollinstansen som sørger for at det bare blir henvist til nødvendig diagnostikk og behandling. Men alle som har drevet med pasientbehandling vet hvor vanskelig det er å stå i mot den veltalende pasienten som bare MÅ ha den MR-undersøkelsen eller vurderingen for en spesialistbehandling. Når pasienten selv sitter på midlene er veien kort til både overdiagnostikk og overbehandling.
Slik det er i dag er de private helsetilbudene nyttig og viktig korrektiv til det offentlige og bidrar med øket kapasitet der det offentlige trenger flere hender. Men det er tydelig at private helsetilbud er et marked med økende potensiale. Stadig dukker det opp nye private tilbud og befolkningen får vite via store kampanjer hvor viktig det er med helseforsikring. Vi har faktisk verdens beste helseforsikring og den heter syketrygden. Spør amerikanerne som er henvist til privat forsikring som på ingen måte dekker alle og hvordan de har det som faller utenfor. Nå mister ikke vi syketrygden selv om vi sper på med privat helseforsikring, men tilbudene antyder at det offentlige ikke er bra nok. Slik blir behovet for private tjenester selvforsterkende. Så lenge de private helsetjenestene er lønnsomme øker de i antall. Fritt behandlingsvalg kan komme til å sluse endel behandling over i det private markedet og slik tappe det offentlige for økonomiske resursser.
Jeg mistror ikke kolleger i det private helsetilbudet og tror at deres viktigste insentiv er økonomisk. Men med økende konkurranse blir det helt nødvendig å tjene mer penger for å styrke driften og holde på pasientene. Slik kan det etterhvert være fristende å tilby mer diagnostikk og behandling enn det som egentlig er nødvendig og riktig ut fra et helhetssyn. Slik øker overbehandlingen og Legeforeningens kampanje “Gjør kloke valg” er fort glemt.
Vi har et offentlig helsevesen som vi er stolte av og som vi vet gir den behandlingen vi trenger når vi trenger den. Det er ikke alltid legene er enige med deg i at du trenger den og den behandlingen. Det er faktisk ikke alltid at pasientene vet best. Derfor bør vi beholde systemet vi har og ikke gi pasienten rett til fritt behandlingsvalg.
Hilsen Ragnhild som er en svoren tilhenger av et godt offentlig helsevesen. Det har vi enn så lenge.