Alle partiene på Stortinget bortsett fra KrF har stilt sine representanter fritt når det skal stemmes over forslaget til ny abortlov som Regjeringen har lagt frem. Fristillelsen har ført til at det med overveldende stor sannsynlighet blir et flertall for forslaget. I tillegg er det en unison enighet om at en viss selvbestemmelse for kvinnen skal ligge fast, enten man mener en grense på 12 uker som mindretallet ønsker eller 18 uker som flertallet har landet på. Mindretallet som mener at selvbestemmelsen bør gå frem til fosteret er levedyktig kommer ikke til å nå frem selv om det er gode argumenter for dette alternativet.
For meg som har abortkampen fra 1970 årene i friskt minne er det som har skjedd på disse 50 årene revolusjonerende. Den gang var det som alle vet et flertall på Stortinget som på ingen måte ønsket selvbestemmelse for abortsøkende kvinner og som gjorde at loven kom i to omganger. Den første uten selvbestemmelse, men med åpning for sosiale årsaker og med vekt på kvinnens situasjon i 1975 og endelig en lov om selvbestemt abort i 1978 med knappest mulig flertall. Diskusjonene den gang var ikke som i dag respektfulle med innestemme og en viss forståelse for “motpartens” syn, men var preget av raseri, “blod”dryppende dukker, prester og biskoper som forlot sine embeter i protest og karakterisering av abortsøkere som lettlivete kvinner med et tøylessesløst seksualliv uten ansvar. Dessuten skremmebilder av abortall som skulle gå til himmels og hjelpeløse kvinner som skulle la seg presse til det de egentlig ikke ønsket.
Når vi ser tilbake så gikk det slett ikke så galt. Aborttallene har holdt seg stabile eller gått litt ned og kvinnenes rett til selv å bestemme over livet sitt, også svangerskap og fødsel, er vel etablert. I 1970 årene var det også mulig å diskutere abort med abortmotstandere med innestemme og respekt. Jeg hadde mange slike gode samtaler som har lært meg at mye hyl og skrik i offentligheten ikke alltid viser det fulle og hele bildet. Selv om vi står steilt mot hverandre i en sak er det fullt mulig å akseptere at de som tenker annerledes gjør det fordi de mener av fullt hjerte at det er riktig. Det skal de ha respekt for.
Abortloven av 1978 var et produkt av sin tid, en tid uten de medisinske mulighetene vi har i dag, både til mer skånsomme aborter og til å diagnostisere alvorlig sykdom hos fosteret langt sikrere og tidligere. Det vi får nå (sannsynligvis) er en lov som speiler vår tid, kvinners stilling og medisinske fremskritt. Kanskje den blir stående i nye 40-50 år, det får jeg ikke vite.
Hilsen Ragnhild
