Overskriften er et sitat fra en artikkel Sissel Benneche Osvold skrev i Dagbladet i 1993. Den er ikke mindre aktuell i dag.

I 1993 var den nye kvinnekampen med Nyfeministene, Kvinnefronten og andre feministorganisasjoner blitt 20 år gammel. Kvinnekampen som hadde ført til kvinnemakt og kvinner i viktige posisjoner. Vi hadde fått selvbestemt abort, kvinnelig statsminister og fremfor alt MAKT. Som Sissel skriver “Den nye feminist-uniformen er elegant innsvinget i livet, høyhælt, pyntet og kostbar. Bæreren som har oppnådd høy grad av likestilling i det profesjonelle samfunnet, er forsvarlig frisert, sminket og velluktende…” Jeg kunne sagt det samme i dag og lagt til at hun bruker store summer på operasjoner og annet som kan få henne til å se ung og vellykket ut.

I 1993 spør Sissel om kvinnemakten er blitt mindre farlig fordi den snakker som en mann, kler seg som menn liker, likestiller seg i mennenes verden? Var det dette vi drømte om i 1970-årene? Misforstå meg ikke. Det er flott at kvinner bekler maktposisjoner og konkurrerer på like fot med menn. Jeg håper inderlig at Kamala Harris vinner valget i USA og gleder meg når kvinner bekler maktposisjoner. Men igjen, var det dette vi drømte om?

I Nyfeministenes spede begynnelse på begynnelsen av 1970-tallet var drømmen et likestilt samfunn hvor kvinnemakt skulle representere andre verdier, et samfunn uten vold mot kvinner og en verden uten kriger hvor kvinner og barn alltid vil være blant de tapende. Et samfunn der menn og kvinner kjemper sammen om et likestilt og rettferdig samfunn. Det samfunnet Sissel Benneche Osvold så konturene av i 1993 er bare blitt enda mer tydelig i 2024. Kvinner og menn på toppene i samfunnslivet, i finans og profesjonene er forbausende like, stylet og groomet til store summer. Jakten på det perfekte utseende er ikke bare kvinner som bedriver, menn er akkurat like opptatt å se flotte ut, men der dreier det seg mer om en veltrent kropp.

Akkurat som i 1993 finnes det også i dag kvinner (og menn) som er mer opptatt av å kjempe for en bedre verden enn å se så uhyre velstelte og veltrente ut. Sinte unge kvinner som lar seg lenke sammen utenfor Stortinget og som kjemper for et bedre samfunn for alle. De blir latterligjort og utsatt for alle Berit Ås’ hersketeknikker, men står fjellstøtt på sine krav og håp for en bedre verden. Berit Ås var i 1993 en rollemodell det sto respekt av og er det fortsatt 6 uker etter sin død 96 år gammel. Sissel kaller det grønsj feminisme i 1993 og vi kan jamen kalle det det i dag også. Så kanskje vi gamle feminister med drømmer fra 1970-årene skal samle oss om en ny grønsjfeminisme?

Hilsen Ragnhild