For meg er det nå helt naturlig å rydde opp i skuffer og bokser med gamle papirer. Masse gamle utklipp og noen kopier av hva jeg selv skrev om idrett og trening. Det var selektiv klipping. Jeg tok selvsagt først og fremst vare på ting som støttet oppunder det jeg mente var riktig.
Kollega Christer Johansson holdt et foredrag i 1989 om “Den mystiske løpersyken”. Sitat: Idrettsmenn og kvinner driver seg idag til grensen av hva kroppen tåler. Dermed får de hormonforandringer og immunitetsforsvaret ødelegges. Det er blitt farlig å drive idrett”. Han henviste også til at 60 lovende mellomdistanse-løpere, på juniornivå, som nærmet seg elite nivå , trente seg fordervet, med unntak av 3, tre stykker.
Dette var ikke noe spesielt for Sverige. I norsk friidrett, langrenn, orientering osv., opplevde vi noe av det samme. Vi vet idag at årsaken til at mange ble ødelagt, skyltes dårlig styrt mengde og intensitet i treningen. Arthur Lydiard f. 1917 har lagt grunnlaget for trening i kondisjonskrevende idretter. Han ble spurt om hva som kunne forbedres i treningen for å nå et enda høyere nivå. Svaret hans var, “Nødvendigvis ikke mer trening, men riktigere restitusjon”. Han var også opptatt av et basis grunnlag med lengevarende helt rolig trening, ikke bare som oppstart men som et vedlikehold en gang ukentlig Så kom mye terskeltrening (trening uten O2 underskudd), og variasjon i treningen.
Så hva opplever jeg idag? Jeg er heldig i å få være med som medisinsk støtte i en treningsgruppe med omlag 15 gutter i alderen 14 til 17 år. Treneren Atle Karlsen Mortvedt styrer dette etter liknende prinsipper som jeg har skissert. Vårt mål er å holde gutta skadefri, friske og trene slik at de kan komme dit som for den enkelte er taket for hva de greier. Noen er allerede på europeisk toppnivå og mange gjør ellers svære fremskritt. Vi får bare se det som et faktum, uansett innsats, alle når ikke samme nivå. Men gleden av å prøve å nå sitt max nivå, er en kjempeglede.
Høres dette enkelt ut? Nei, allsidigheten, pauser, kutte ut nå du er sliten osv., er ingen selvfølge. Men rett og slett en nødvendighet. Det kreves masse energi i utviklingen fra stor gutt til mann, selv uten hardtrening.
Som gammel traver i denne bransjen er det moro å se at dette kan gå bra. Den største utfordringen er egentlig å få gutta, og for den saks skyld fedrene, til å forstå at det er greit med litt tålmodighet.
Hilsen Thor-Øistein som fortsetter med denne utfordringen også.
