Jeg har skrevet om spanskgruppen min tidligere, vi er fem eldre og en ung kvinne samt en ung mannlig lærer. Vi treffes engang i uken og snakker etter beste evne spansk. Læreren oppmuntrer og hjelper oss – det må skjære ham i ørene å høre oss radbrekke det vakre språket hans. Men han tar det pent og holder ut.
En av de fine tingene med gruppen vår er at vi prøver å snakke om ting som opptar oss og få i gang vesentlige diskusjoner. Det foregår hovedsakelig på spansk, men etter hvert som vi blir mer og mer engasjert blir det haltende spansk med norske ord og mye geberder innimellom.
Sist mandag ble det tatt opp en sak som har forundret oss og rett og slett gitt oss skamfølelse på Norges vegne (her var det unison enighet), nemlig både den forrige og den nåværende regjeringens kategoriske nei til å hente hjem norske barn og deres norske mødre som sitter strandet i leire i Syria. Vi er ikke dummere enn at vi ser at disse kvinnene har reist til Syria av egen fri vilje for å slutte seg til terrororganisasjonen IS og at det gjør dem til landssvikere. Kvinnene, men ikke barna. Av alle de mer og mindre tåpelige argumentene for ikke å hente dem hjem er dette det sterkeste, deretter kommer at de kan være en fare for vårt samfunn. Men er det ikke mye farligere å la disse barna (det dreier seg om fire barn) bli værende i en leir under umenneskelige forhold for der virkelig å bli radikalisert? Vår samtale (på haltende spansk) gikk mye på våre internasjonale forpliktelser og at flere og flere land på oppfordring fra FN henter hjem sine borgere mens vi, Norge, synes det er riktig å overlate våre borgere til et krigsherjet land og kurdiske myndigheter.
Som sagt, vi var forundret og skamfulle over regjeringens standpunkt. Neste dag fikk vi klar forståelse av at vi er ikke alene. I en nøktern, saklig og meget velskrevet kronikk i Aftenposten går Cecilie Hellestveit gjennom argumentene og plukker dem fra hverandre med henvisning til de juridiske sidene av saken http://Skal et Syria i ruiner ta ansvaret for norske borgere? Cecilie Hellestveit Cecilie Hellestveit Konflikt- og folkerettsforsker
Så nå kan vi fortsette å undre oss over et standpunkt som så åpenbart bryter med både moralske og internasjonale forpliktelser. Cecilie Hellestveit forteller oss også at før eller siden kommer de norske mødrene og barna deres hjem til Norge. For krigen mellom Assadregimet og de syriske kurderne går mot slutten og mye tyder på at fangene slippes fri. Ingen kan nekte norske statsborgere å komme inn i Norge. Da vil barna som nå er små kanskje være tenåringer, kanskje radikaliserte tenåringer som vil utgjøre en uendelig mye større trussel mot vårt land enn om de nå hentes hjem og tas vare på mens mødrene deres blir stilt for retten og straffet.
Jeg vet at våre folkevalgte stort sett er oppegående mennesker enten de tilhører høyre- eller venstresiden. At de som styrer oss ikke ser hvor ille ute de er med sitt kategoriske standpunkt er mer enn forunderlig, det er skremmende.
Hilsen Ragnhild som fortsetter å forundres